Bruk sinnet ditt i funksjonshemmedes menneskerettighetskamp

Åttende april ble vinnerne av Fritt Ords pris 2021 kunngjort. Den ble tildelt tre forfattere for å løfte mangfoldsdebatten. Forfatterne har satt søkelys på funksjonshemmedes situasjon i Norge. Et søkelys og en vinkling som ofte blir utelatt i viktige diskusjoner om menneskerettigheter, og samfunnsliv for øvrig. Prisen ble tildelt Jan Grue, Bjørn Hatterud og Olaug Nilssen. Jeg er selv funksjonshemma. Og for meg er Grue, Hatterud og Nilssen viktige forbilder som dekker et stort kunnskapshull i samfunnsdebatten.

Jeg mener det har skjedd en positiv endring i synet på funksjonshemmede og funksjonshemmedes menneskerettigheter det siste året. Selv om jeg godt vet at Stortinget med Høyre, FrP, Venstre og KrF stemte ned implementeringen av funksjonshemmedes menneskerettigheter (CRPD) for tredje gang 9. mars 2021.

Selv om funksjonshemmedes menneskerettigheter ikke ennå er innfridd, mener jeg tanker om rettigheter for funksjonshemmede har begynt å ta fart

For i den nylige avstemmingen var det ikke mye som skulle til for å endre på hele utfallet. Det ble nemlig 45 stemmer mot implementeringen og 42 stemmer for implementeringen. Det var altså bare fire stemmer som skulle til for en helomvending av utfallet. For to år siden stemte også Stortinget over SVs forslag om å implementere CRPD i norsk lov. Da stemte hele 90 representanter imot og åtte for. Så selv om funksjonshemmedes menneskerettigheter ikke ennå er innfridd, mener jeg tanker om rettigheter for funksjonshemmede har begynt å ta fart.

Selv om optimisten i meg forventer at funksjonshemmedes menneskerettigheter blir implementert i neste stortingsperiode, mener jeg vi trenger en påminning om diskrimineringen funksjonshemmede blir utsatt for. For det er ikke av ingen grunn, at mange av oss velger å stå i denne likestillingskampen. Senest under stortingsdebatten 26. mars 2019 sa Kjell Ingolf Ropstad (KrF) at menneskerettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne blir oppfylt i dagens lovverk. Selv om KrF har endret mening, så tror jeg ikke Ropstad er alene om å ha tenkt slik. Vi bor jo i velferdsstaten Norge, og på mange områder er det å bli født i Norge som å vinne i lotto. I 2019 ble Norge for tredje år på rad kåret til nummer to i verden på likestilling blant 153 land.

Men kåringen som plasserer Norge i likestillingstoppen viser kun forskjellen mellom kvinner og menn. Det betyr at likestillingen målt i forskjellen mellom funksjonshemmede og ikke-funksjonshemmede, ikke kommer til syne i Norges andreplass. Og min opplevelse viser at den slettes ikke er noe å rope hurra for. La meg ta dere med på en reise jeg kaller «topp tre grunner til at funksjonshemmede blir behandlet som annenrangsborgere».

FN har flere ganger kritisert norske myndigheter for å ikke ha implementert FN-konvensjonen for funksjonshemmede. Kritikken går blant annet ut på at norske myndigheter har et for sterkt pasientfokus. Dette betyr at funksjonshemmede blir møtt med politiske tiltak som bygger på en holdning om at man er «bruker» og «pasient» fremfor et menneske på lik linje med andre mennesker. Disse holdningene kommer til uttrykk gjennom en rekke politiske tiltak.

Funksjonshemmede blir møtt med politiske tiltak som bygger på en holdning om at man er «bruker» og «pasient» fremfor et menneske på lik linje med andre mennesker

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er et viktig likestillingsverktøy. Det gjør blant annet at jeg som rullestolbruker kan leve et liv styrt etter mine premisser. Min BPA-ordning gjør at jeg kan være en god kjæreste, kollega, student, søster og venn. Det gjør at jeg stiller likt som deg. Men det er dessverre for store kommunale forskjeller i tjenestetilbudet i Norge. Dette betyr at funksjonshemmede er redde for å flytte fra den kommunen de er bosatte i, i frykten for å få mindre timer med assistanse i en annen kommune. Og motsatt: noen blir velferdsflyktninger fordi de må flytte til en annen kommune for å få den assistansen de trenger.

I noen kommuner får funksjonshemmede beskjed om at «du kan jo bare spise ferdig-pizza» eller at «det holder jo å dusje to ganger i uka». Dette er umenneskeliggjøring. Det kan vi ikke akseptere. Hannah Lunden gikk for eksempel til retten, fordi kommunen ikke ga henne tilstrekkelig med assistansetimer. Men hun tapte rettsaken, til tross for at argumentasjonen hennes gikk ut på at hun ville ha assistanse på natten for å kunne gå på do. Etter saken uttalte Lundens far at det blir «enda mer synlig hvordan BPA som likestillingsverktøy ikke fungerer. Det gir en rett til å overleve, men ikke til å leve». Slik generalsekretæren i Uloba også har pekt på, må man i dag sykeliggjøres for å få tildelt BPA. Det gir ikke den friheten det var tenkt. Funksjonshemmede får ulike tjenestetilbud avhengig av bostedsadresse. De store kommunale forskjellene fører til økte sosiale forskjeller i samfunnet.

De store kommunale forskjellene fører til økte sosiale forskjeller i samfunnet

Diskrimineringen av funksjonshemmede kommer også til uttrykk i arbeidslivet. OsloMet har utført et viktig eksperiment som beviser diskrimineringen mot rullestolbrukere i ansettelsesprosessen. I eksperimentet sendte de ut parvise identiske søknader til 600 ulike stillingsutlysninger innenfor privat sektor. Søknadene var helt identiske, med unntak av at den ene jobbsøkeren oppga å bruke rullestol, mens den andre jobbsøkeren ikke oppga noe om dette. Hovedfunnet til eksperimentet er at rullestolbrukere har 48 % mindre sannsynlighet for å bli innkalt til intervju sammenlignet med ikke-funksjonshemmede jobbsøkere. En av forskerne som utførte eksperimentet, Vegar Bjørnshagen, opplyser at rullestolbrukere må søke på nesten dobbelt så mange jobber sammenlignet med ikke-funksjonshemmede, for å bli innkalt til et jobbintervju.

Ut ifra dette er det kanskje ikke så rart at SSB fant ut at 104 000 funksjonshemmede som ikke er i inntektsgivende arbeid, uttrykte et ønske om å være i arbeid. Som eksperimentet til OsloMet viser, blir man ofte luket ut av bunken med søknader når man oppgir at man bruker rullestol. På grunnlag av dette er det tydelig at den systematiske diskrimineringen av funksjonshemmede strekker seg ut i arbeidslivet, og at holdningene som retter seg mot funksjonshemmede gjør funksjonshemmede mindre attraktive i møte med arbeidslivet.

Det er altså flere tall og historier som vitner om en sterk diskriminering av funksjonshemmede i Norge. Selv om mye av det jeg har presentert her er ubehagelig å lese, så er det også viktig å ta innover seg det faktum at funksjonshemmede i Norge blir diskriminert. Og mens ubehageligheten drar seg utover i kroppen, må man huske på at sinnet og følelsen som ubehageligheten gir, kan brukes til å bygge et bedre samfunn.

For vi er inne i en bølge nå, det er sant, jeg kjenner det på kroppen. En følelse av at folk endelig begynner å forstå

For vi er inne i en bølge nå, det er sant, jeg kjenner det på kroppen. En følelse av at folk endelig begynner å forstå. Den utrettelige kampen som funksjonshemmede har kjempet i flere tiår begynner endelig å få fotfeste hos Ola Nordmann. Folk ble sinna da Stortinget nok en gang stemte ned implementeringen av funksjonshemmedes menneskerettigheter. I 2019 var vi funksjonshemmede ganske alene om å være sinna. Noe har altså skjedd. En positiv endring i tankesettet om funksjonshemmede. La oss bruke det sammen. Både til å forandre holdninger, og til å endre norsk lov.