Når tilliten rystes, rystes vi med den

Når saker som Epstein-saken igjen preger nyhetsbildet, rettes oppmerksomheten naturlig mot de konkrete hendelsene, personene og ansvarsforholdene. Det er viktig. Men det finnes også en side av slike saker som sjeldnere diskuteres: hva de gjør med oss. Psykologisk, relasjonelt og som samfunn.

For dette handler ikke bare om kriminalitet eller maktmisbruk isolert sett. Det handler om tillit. Og tillit er ikke en abstrakt verdi vi kan velge bort uten konsekvenser. Den fungerer som en sosial infrastruktur – en grunnleggende forutsetning for at vi skal kunne orientere oss i verden, stole på hverandre og oppleve fellesskap som meningsfullt og trygt.

Det er ikke bare moralske reaksjoner, det er psykologiske.

Når mennesker i maktposisjoner forbindes med alvorlige overgrep eller uetisk praksis, utfordres denne infrastrukturen. Selv for dem som ikke er direkte berørt, kan slike saker skape uro, distanse eller apati. Det er ikke bare moralske reaksjoner, det er psykologiske. Tillitsbrudd påvirker hvordan vi tolker informasjon, hvem vi stoler på, og hvorvidt vi opplever at verden henger sammen.

I arbeidet mitt som barnevernspedagog erfarer jeg daglig hvor grunnleggende tillit er for menneskers orientering i verden. Når trygghet svikter, endrer det ikke bare hvordan mennesker forholder seg til relasjoner, men også hvordan de tolker omgivelsene rundt seg. Erfaringen av dette på individnivå gjør det vanskelig å overse parallellene når tillitsbrudd utspiller seg på samfunnsnivå.

Mennesker tåler ubehagelige sannheter langt bedre enn uklarhet, bortforklaringer eller ansvarspulverisering.

Fra et relasjonelt og utviklingspsykologisk perspektiv er dette velkjente mekanismer. Barn er avhengige av trygge voksne for å utvikle grunnleggende tillit til verden. Når trygghet svikter, lærer kroppen beredskap. Den blir god til å beskytte seg, men dårligere til å hvile, utforske og knytte seg til andre. På samfunnsnivå kan lignende dynamikker oppstå når institusjoner eller autoriteter mister legitimitet. Resultatet er ikke nødvendigvis opprør, ofte er det fragmentering, polarisering eller likegyldighet.

Vi undervurderer hvor psykologisk destabiliserende slike prosesser kan være. I offentlig debatt behandles tillit ofte som et politisk eller moralsk spørsmål, men i praksis er det også et reguleringsspørsmål. Mennesker tåler ubehagelige sannheter langt bedre enn uklarhet, bortforklaringer eller ansvarspulverisering. Det nervesystemet vårt reagerer sterkest på, er opplevelsen av å stå alene i usikkerhet om hva som er sant og hvem som tar ansvar.

Fellesskap er ikke bare et politisk ideal, det er en psykologisk nødvendighet.

Derfor blir responsen på tillitsbrudd avgjørende. Tillit bygges ikke av feilfrihet. Den bygges av ansvarlighet, erkjennelse og reparasjon. Når feil møtes med åpenhet og konsekvenser, kan fellesskapet styrkes. Når de møtes med stillhet eller bagatellisering, svekkes den kollektive orienteringsevnen.

Dette er ikke et argument for moralsk panikk eller for å gjøre enkeltsaker til symbolkamper. Det er en påminnelse om at samfunnets sammenhengskraft også formes av hvordan vi håndterer dem. Fellesskap er ikke bare et politisk ideal, det er en psykologisk nødvendighet. Det gir mennesker orientering, tilhørighet og regulering i møte med uro. Når tillit svekkes, blir nettopp fellesskapet avgjørende: relasjoner, gjensidig ansvar og en delt virkelighetsforståelse er det som gjør oss i stand til å stå i usikkerhet uten å fragmenteres.

Det er i relasjoner, ansvar for hverandre og en delt vilje til å forstå virkeligheten sammen at uro reguleres og tillit kan gjenoppbygges.

I en medievirkelighet preget av kontinuerlige avsløringer og sterke reaksjoner, kan det være fristende å behandle hver sak som isolert dramatikk. Men konsekvensene er kumulative. Når tilliten gradvis eroderer, mister vi ikke bare troen på enkeltpersoner eller institusjoner. Vi mister noe av evnen til å orientere oss sammen.

Derfor handler diskusjonen om tillit til syvende og sist om fellesskap. Ikke som slagord, men som menneskelig forutsetning. Det er i relasjoner, ansvar for hverandre og en delt vilje til å forstå virkeligheten sammen at uro reguleres og tillit kan gjenoppbygges.

Når tilliten rystes, blir fellesskapet ikke mindre viktig. Det blir viktigere.