Når usynlig blir ekstra farlig

«Vanlig er det du er vant til», sier Tante Lydia til protagonisten June i tv-serien Handmaids´s Tale. Var det ment som en trøst eller oppmuntring? I Margaret Atwoods dystopiske roman som serien er basert på, styrer en konservativ religiøs bevegelse samfunnet med systematisk brutalitet. Tante Lydia forteller June at hun vil bli så vant til dette marerittet, at hun ikke ser det som unormalt lenger.

Hjernen vår aksepterer og tilpasser seg virkeligheten som vi opplever den. Etter hvert kan noe bli så alminnelig at vi ikke ser det problematiske i det. Fra hverdagslige ting som at bilbelter og verneutstyr ikke passer, at du har smerter og ikke får helsehjelp, til at kvinner dør oftere i forbindelse med naturkatastrofer og at det er vanlig å bli voldtatt i krig.

Når vi ikke tar høyde for at kvinner finnes, er det vanskelig å ivareta hennes interesser og behov.

Forfatteren og aktivisten Caroline Criado Perez løfter sløret av denne virkeligheten i den prisvinnende boka Invisible Women – Exposing data bias in a world designed for men. En bok som beskriver gapet i innsamling av forskningsdata mellom kvinner og menn, et Ginnungagap som gjør kvinner usynlige, og ser på konsekvensene det får.

Når vi ikke tar høyde for at kvinner finnes, er det vanskelig å ivareta hennes interesser og behov. Forfatterens utgangspunkt er ikke å se på gapet i datainnsamling som en ondsinnet, gjennomtenkt strategi, men som en konsekvens av gammel vane: å tenke at menn er standard mal når vi planlegger og designer verden. Han er normalen – hun er avviket.

 

Statistikk over styr

Det er verdt å merke seg at da ordet normal (fra latin) først ble benyttet, hadde det ingenting med mennesker eller samfunn å gjøre. Begrepet ble brukt i matematikk og betyr vinkelrett. Først på midten av 1800-tallet ble det brukt utenfor matematisk sammenheng, i fag som anatomi og fysiologi. To felt som innen det 19. århundret hadde profesjonell dominans over menneskekroppen, og som var dominert av menn. Senere kom statistikere på banen, som alle var menn, og la grunnlaget for det som senere har blir kalt Referansemannen.

Plutselig er vi veldig mange som faller utenfor malen.

Referansemannen er ikke basert på gjennomsnittet av innsamlet data alene. Datidens ledende statistikere hadde en rasehygienisk drøm om at den ideelle mannen helst skulle være av tysk, skotsk eller skandinavisk opprinnelse.

Plutselig er vi veldig mange som faller utenfor malen, og jo lenger fra malen du er, desto mer usynlig er du når det kommer til datainnsamling. Er du for eksempel trans eller non-binær, har melaninrik hud og/eller er funksjonsnedsatt, er du godt innpakket i en usynlighetskappe når det kommer til innsamlet data om deg. Når du ikke eksisterer, legges det ikke til rette for at du ivaretas.

Referansemannen lever i en kultur som speiler hans erfaringer og opplevelser, og er så vant til dette at han ikke legger merke til det. I sosialpsykologi kalles dette fenomenet for projeksjonsbias, og innebærer at vi antar at vår egen måte å tenke på er typisk og allmenn.

Når hoveddelen av beslutningstagere er menn, har vi en situasjon der de som bestemmer, tror at deres beslutninger gagner alle. Mannlig «partiskhet» ser for dem ut som sunn fornuft. Er det en tankefeil – eller en villet strategi? Vanskelig å si, men det er en komfortabel strategi for noen, og katastrofal for andre.

 

Ikke tid til likestilling, vi skal redde liv!

Når vi ikke greier å inkludere alle når ting går bra, hva skjer med kvinner når landet de bor i bombes til filler eller en tsunami skyller vekk hjemmene deres? Det viser seg at det er betydelig farligere å være usynlig og stemmeløs når verden står på hodet. Ved krig, naturkatastrofer og pandemi blir alle de vanlige hullene i datainnsamlingen forsterket og mangedoblet.

Vi ser at gamle fordommer blir legitimert og tradisjonelle kjønnsroller blir forsterket. I kapittelet «It’s not the disaster that kills you» deler Perez en rekke eksempler på hvordan kriser treffer kvinner bredere og hardere.

Vi ser at gamle fordommer blir legitimert og tradisjonelle kjønnsroller blir forsterket.

Naturkatastrofer tar livet av flere kvinner enn menn. Det handler blant annet om at kvinner tradisjonelt er bundet til hus og hjem, og har ikke tilgang til media, og får ikke beskjed om at det er fare før det er for sent. Sosiale koder for kvinner setter dem i mer risikable situasjoner.

Perez tar med et eksempel fra Sri Lanka, der er svømming og klatring er aktiviteter jenter ikke er opplært til. Fire ganger flere kvinner enn menn omkom under tsunamien i området i 2004. At kvinner i flere deler av verden ikke lærer å svømme, reduserer overlevelsesmuligheten drastisk ved flom og oversvømmelser, som vi ser stadig mer av.

Når Referansemannen og kameratene hans sitter rundt bordet og skal planlegge for krisehåndtering og gjenoppbygning, tar de først og fremst tak i det de syns er viktig. Basert på sunn fornuft!  Perez viser flere tilfeller der menn har vært mer opptatt av å bygge opp kommersiell drift, enn å planlegge for husly, helsetjenester og barnepass. Fordi mye av kvinners arbeid er usynlig, ikke verdi-satt eller målt, blir det ikke kalkulert inn i planlegging av ny infrastruktur.

Kvinner har vanskeligere for å glemme at kvinner finnes.

Forfatteren løfter fram situasjoner der blindsonetekning har gitt absurde resultater. Et slikt tilfelle er jordskjelvet i Gujarat i India i 2001, der tusenvis omkom og over 400.000 hjem ble ødelagt. Ingen kvinner var konsultert i prosessen der de gjenoppbygde hjemmene, men uten kjøkken(!). Det samme skjedde på Sri Lanka under tsunamien fire år senere.

Kvinner har vanskeligere for å glemme at kvinner finnes, og har dermed et annet utgangspunkt for å planlegge for behov som bedre tilgjengelighet av helsetjenester, trygge fellesskap og en infrastruktur der man kan dele på oppgaver som barnepass, samt at kvinner trenger separate toaletter og dusjer. Forfatteren skriver om tilfluktsrom som er bygget av menn med tanke på menn – i form av en betong-boks, uten toaletter (bøtte i hjørnet), der kvinner og menn er blandet. Dette er problematisk i områder der kvinner som oppholder seg sammen med menn de ikke er i familie med blir sett på som «falne kvinner». Som i en Jane Austen roman, drar de hele familien med seg i sosiale fallet.

I disse tilflukts-boksene, som i mange leire og på interneringssentre, utsettes kvinner for voldtekt og overgrep daglig. Det finnes rapporter om vakter som er der for å passe på, som presser kvinner til seksuelle tjenester.

 

Voldtekt som våpen

«Voldtekt under krig har vært en måte å demonstrere seier overfor og ydmykelse av motparter», skriver May Lill Kristiansen i kronikken «Kvinner i krig» i Gudbrandsdølen Dagningen 7. mars i år. Hun skriver videre at seksualisert vold i krig rammer uforholdsmessig sterkt unge jenter og kvinner og er ofte knyttet til diskriminering og manglende likestilling i samfunnet.

Når 1 av 100 voldtekter blir straffedømt i fredstid, trenger man ingen fargerik forestillingsevne for å se for seg hvor lavt dette tallet blir når de sosiale strukturene kollapser. Verdenssamfunnet visste at det i Rwanda og Bosnia var regelmessig og systematisk voldtekt av kvinner. Det er godt dokumentert at seksuell vold ble utført av FNs fredsbevarende styrker, og at de overordnede kjente til dette.

Å bli beskyttet fra seksuell vold og overgrep, er ikke en menneskerettighet i praksis. Kristiansen skriver: «Voldtekt og andre former for seksualisert vold i konflikt og overgrep som særlig rammer kvinner, har blitt trivialisert eller sett på som uunngåelige konsekvenser av krig og konflikt.»

Vanlig er det du er vant til.

 

Indirekte dødsfall

Kvinner dør oftere enn menn på grunn av indirekte konsekvenser av krig. Det er vanlig at helsetilbudet blir så dårlig at dødelighet i forbindelse med fødsler øker til det mangedobbelte. På tross av oppfordringer fra internasjonale helseorganisasjoner over flere tiår, har det skjedd svært lite på dette området. Kvinner får skader og sykdommer av mangel på gode sanitære forhold, ingen tilgang til menstruasjonsprodukter, ikke fødselshjelp eller medisinsk bistand ved abort.

Men når det skjer kriser og katastrofer, har vi ikke tid til å diskutere likestilling.

Under pandemier tar kvinner oftere vare på syke, og har større sjanse for å bli smittet, bli syke og dø. Men når det skjer kriser og katastrofer, har vi ikke tid til å diskutere likestilling. Budskapet er at nå har vi ordentlige (les: viktigere) problemer som må løses. Det skorter ikke på velbegrunnede unnskyldninger: Vi må redde liv! Vi må bygge opp økonomien! Når vi har gjort det, kan vi tenke på kvinner og likestilling. Men den virkelige grunnen til at vi ikke inkluderer kvinner, skriver Perez, er at vi ser halvparten av befolkningen av verdens befolkning som en minoritetsinteresse.

Når kvinner har 2,5 ganger høyere dødelighet i krig og i perioden etterpå, er det ikke i beste fall ironisk at vi ikke har tid til likestilling når skal vi redde liv?

 

Reprogrammering gjennom representasjon

Tante Lydia sier: «Dette virker kanskje ikke vanlig for deg nå, men etter en tid vil det bli det. Det vil bli helt vanlig.» Problemet er at vi ER vant til dette. Margaret Atwood har i flere intervjuer sagt, at selv om boken (som på norsk heter Tjenerinnens bekjennelser), er i sjangeren spekulativ fiksjon, har hun gjort et poeng av å kun inkludere ting i boken som har skjedd i vår virkelighet, under ulike regimer.

Den er forventet, motstanden fra sinte menn i manosfæren som syns at likestillingen har gått for langt.

Det vi opplever som vanlig, er som luften vi puster – usynlig – og det kan være vanskelig å forestille seg at det kan være annerledes. Vi jobber mot våre egne hjerner, som tar snarveier og formes av omgivelsene. Referansemannen har flyttet inn i de fleste av oss, og det må en form for eksorsisme til for å få han til å flytte ut. Vi jobber mot andres hjerner, og særlig dem som opplever at den naturlige ordenen (les: det som er vanlig for dem) blir utfordret.

Den er forventet, motstanden fra sinte menn i manosfæren som syns at likestillingen har gått for langt, og som ser sin «rettmessige» plass krympe. Deres aggressive reaksjonsmønster gjør at det kan oppleves som utrygt å synes og høres. Men det er med synlighet vi skaper de nødvendige endringene.

Perez mener en kollektiv reprogrammering må bestå av representasjon på alle felt. Hun argumenterer for at det utgjør en forskjell når kvinner er beslutningstagere. Forskere ved UIO har sett på kvinners politiske deltakelse, kvinners rettigheter og graden av likestilling i samfunnet.

Vi må slutte å tenke på 51 prosent av jordens befolkning som en minoritet.

En av dem, statsviter Sirianne Dahlum, sier til forskning.no at når kvinner kommer inn i politikken, i sivilsamfunnet og særlig i journalistikken, viser dataene langt lavere forekomst av vold i de aktuelle områdene. Flere studier bekrefter at når man inkluderer kvinner, blir ofte fredsavtaler sterkere og de holder lenger. I artikkelen «Kvinnekrigen» i Agenda Magasin, skriver professor Inger Skjelsbæk følgende om invasjonen av Ukraina:

«Så langt har forsøk på forhandlinger vist mange menn rundt lange bord. Denne krigen ble satt i gang av en tsarliknende leder med et tilsynelatende umyndiggjort mannlig hoff rundt seg. Det er åpenbart at de ikke vil garantere verken fred eller sikkerhet for Ukraina, eller Europa. Andre må med.»

Med pågående kriger og FNs klimapanels siste rapport, kjennes det viktigere enn noen gang å se til at ingen forblir usynlige. Vi må slutte å tenke på 51 prosent av jordens befolkning som en minoritet. Caroline Criado Perez skriver at dersom vi fyller gapene med representasjon, vokser ikke neste generasjon opp med dette forvridde forholdet til hva som er vanlig. Det er optimisme i det.