Senterpartiets nestleder Anne Beathe Tvinnereim hyller nasjonalismen og skyr “globalisme”, men importerer villig vekk både skjellsord og sesongarbeidere fra det store utland.
I en tekst i Agenda Magasin etterlyser Senterpartiets nestleder Anne Beathe Tvinnereim en mer saklig og nyansert samtale om nasjonalisme. Bortsett fra at spørsmålet er en selvmotsigelse, litt som å be om et nachspiel uten servering, eller en fotballkamp uten ball, bør en spørre seg hva denne offensiven for å fremme nasjonalisme som noe flott og saliggjørende egentlig skyldes.
Svaret er enkelt: Fordummende flaggveiving kan være et godt teppe for å tildekke mangelen på gode svar på vår tids kriser.
Det er for eksempel interessant hvordan alle utspillene som hyller nasjonalismen som frigjørende, liberal og demokratisk nå om dagen sjelden tar seg tid til å nevne norsk nasjonalismes virkning på samene, jødene, kvenene, skogfinnene, rom og taterne. Det er ikke plass for den lidelsen Norge har utsatt egne minoriteter for, når vi skal skrive historien om hvor flott den norske nasjonalismen er. Den norske nasjonalismen er nemlig snill og ufarlig, må vite.
Det er ikke plass for den lidelsen Norge har utsatt egne minoriteter for, når vi skal skrive historien om hvor flott den norske nasjonalismen er.
(Her er Ola Borten Moe et hederlig unntak, med sine refleksjoner rundt Norges behandling av egne minoriteter da han nylig gjestet Nidaros.no sin podkast).
Tvinnereim presenterer i sin kronikk en framstilling av tredvetallets krise og lærdommene fra den, som er like selektiv som den er lettvint. At den fremste lærdommen fra tredvetallet liksom skal være at nasjonalisme fører med seg kontroll med markedet, og økt velferd, demokrati og selvstyre er en bisarr påstand. Og en kreativ omskriving av Arbeiderpartiets og Bondepartiets historie.
«Selv tar jeg sterk avstand fra enhver ekskluderende nasjonalisme», skriver Tvinnereim. Men hun er ikke mindre ekskluderende enn at hun uten problem, i samme tekst, setter merkelappen «ideologisk globalistisk grunnsyn» på Jonas Gahr Støre.
Hva er dette her for noe rør? Har «globalist», et skjellsord som vanligvis brukes av konspirasjonsteoretikere og de absolutte koko-ytterfløyene i politikken, blitt et gangbart skjellsord langt inn i sentrum? Er Senterpartiets nestleder komfortabel med å spille på slike strenger? Ironien i at hun tyr til konspiratoriske merkelapper i en tekst som skal bevise nasjonalismens ufarlighet, synes hun ikke å få med seg.
Har «globalist», et skjellsord som vanligvis brukes av konspirasjonsteoretikere, blitt et gangbart skjellsord langt inn i sentrum?
Vår tids insistering på nasjonalismens fortreffelighet (og innføringen av skjellsord av mildt sagt tvilsomt opphav, som “globalist”) er et stort røykteppe for å tilsløre de reelle politiske motsetningene som må løses. Det er klart det er mye enklere å tegne et skremmebilde av en olm, skummel “internasjonal elite”, “globalister”, som trekker i trådene og fremmer sin grenseløse kapitalisme, enn det er å faktisk redusere ulikhet, skape mer rettferdig handel, og løse klimakrisa.
Det er ikke sikkert Tvinnereim ser ironien i at hun på leting etter et skjellsord hun kan bruke om Jonas Gahr Støre for ikke å være nasjonalistisk nok, ender opp med å importere et ord som har null opphav og tradisjon i Norge.
Ingen i Senterpartiet protesterte mot åpne grenser da regjeringen gjorde unntak fra innreisereglene for å sikre sesongarbeidere til landbruket i koronakrisa
Men det er en annen ironi hun jo kan tenke over, mens hun hyller klokheten i stengte grenser: Ingen i Senterpartiet protesterte mot åpne grenser, sosial dumping og liberalistisk økonomisk politikk da regjeringen raskt gjorde unntak fra de strenge innreisereglene til Norge for å sikre sesongarbeidere til landbruket i koronakrisa. Da får nasjonalstaten tre litt til side.
For når våronna står for tur er også Senterpartiledelsen «globalister».
Kommentarer