Naustdalslid tar fortsatt feil 

Jon Naustdalslid slår seg ikke til ro med mitt svar om strømstøtte, og repeterer i stedet egne feil.

For det første aksepterer ikke Naustdalslid at Rødts alternativ faktisk er prisregulering, og ikke strømstøtte. Det er både arrogant og spesielt, for det er en vesensforskjell på disse to. I Norge har vi for eksempel en prisregulering av fjernvarme, som regulerer prisen fjernvarmeselskapene tar. Dette er naturligvis ingen støtteordning.

Naustdalslid mener han har rett, fordi en regulert pris og en subsidiert pris har samme fordelingsvirkninger.

Men det er en rekke innvendinger mot denne tankerekken som Naustdalslid bare ikke forholder seg til.

Videre baserer Naustdalslid seg på en i og for seg logisk tankerekke: De som tjener mest, forbruker mest. Derfor er lave priser ikke best for de med lav betalingsevne, men for forbrukere med høyt forbruk. Høye priser er, i Naustdalslids verden, aller verst for de rike.

Med dette som utgangspunkt er det fullt mulig å dra en slutning om at høye priser har en slags omfordelende effekt. Særlig hvis staten eier produksjonsmidlene, og har muligheten til å fordele gevinsten ut til befolkningen likt, uavhengig av forbruksmønster.

Men det er en rekke innvendinger mot denne tankerekken som Naustdalslid bare ikke forholder seg til.

For det første hopper han bukk over fordelingen mellom kraftbransjen og resten av samfunnet, og ser kun på fordelingen mellom fattige og rike forbrukere. Dette bidrar til å undergrave billig, fornybar vannkraft som et konkurransefortrinn for norsk industri og næringsliv – med de mulige, positive klimagevinstene kortreist kraft kan ha.

For det andre tar Naustdalslid utgangspunkt i gjennomsnittspersoner, selv om variasjonen i forbruk hos inntektsgruppene er stor. Når du har hodet i ovnen, og kroppen i fryser, blir som kjent gjennomsnittstemperaturen ganske grei. I Norge er det slett ikke uvanlig at familier med en helt vanlig inntekt, ikke har råd til å kjøpe effektive og godt isolerte hus på dagens spekulative boligmarked. Da kan forbruket bli relativt sett høyt, selv om inntekten ikke nødvendigvis er det.

Forslagene fra Naustdalslid er en oppskrift på å bygge et sentralisert, statskapitalistisk samfunn, med en mektig kraftbransje som en stat i staten.

For det tredje gir Naustdalslid fullstendig blaffen i at strøm utgjør en forholdsvis større andel av økonomien til en fattig husholdning enn til en rik. Høye strømpriser får derfor større konsekvenser for en fattig familie enn for en rik. Det var ikke tilfeldig at Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) pekte på strømprisene som den viktigste driveren bak såkalt matfattigdom i Norge.  Forbrukerrådet har også pekt på at en i utgangspunktet pengesvak gruppe i norsk sammenheng, nemlig leieboerne, opplever størst energifattigdom.

Alt dette koker ned til at det som må sies å være Naustdalslids hovedproblem, nemlig at hans løsning aller mest er en skrivebordsteori – og ikke en politikk for å gi vanlige folk gode liv. At prisene på nødvendige varer bør være til å leve med og ikke minst bør speile hva de faktisk koster å produsere, er nemlig like mye et spørsmål om verdighet. De høye prisene på den fornybare kraften, som vi både har et stort overskudd av og som er rimelig å produsere, bidrar til fremmedgjøring og maktforskjeller i det norske samfunnet.

Forslagene fra Naustdalslid er en oppskrift på å bygge et sentralisert, statskapitalistisk samfunn, med en mektig kraftbransje som en stat i staten.

Naustdalslid henger seg til sist opp i at Rødt, på veien mot makspris og prisregulering, støtter strømstøtten. Det er jo ikke så rart.

Jeg vil kanskje tro at Naustdalslid heller ikke støtter å avvikle all strømstøtte, før hans foretrukne modell er gjennomført?