Nei, likestillinga har ikke gått for langt!

De siste årene har det rast en debatt om likestillinga har gått for langt. Akkurat som om likestilling er ei kake, der hvis noen får en bit så blir den spist opp raskere. Det er feil. Likestilling er ikke et nullsumspill. Vi baker kaka større sammen.

Likestillinga gir mer frihet og trygghet til hver og en av oss. Derfor er det en uting at politiske krefter, også i Norge, ønsker å kapitalisere på krefter på sosiale medier som snakker om likestilling på en måte som tar frihet, og ikke noe som gir reell frihet.

Vi vet det når lønna vår er dårligere enn brødrene våre sine, selv om vi har vokst opp i samme hjem.

Både kvinner og menn trenger likestilling for å leve frie liv. Spør den faren i pappaperm om han skulle ønske han fikk mindre tid med sitt eget barn eller om han vil tilbake til ei tid der det var forventa at hans lønn skulle dekke hele familiens utgifter alene.

Jeg tror ikke svaret er at han vil tilbake. For hva vil egentlig disse kreftene tilbake til? Et slags 50-talls samfunn med mindre frihet både for menn og kvinner tror jeg få vokser opp og drømmer om å leve i når de blir store.

Derimot starter det ganske tidlig for oss jenter den følelsen av at det er en grunnleggende urettferdighet i samfunnet vårt. At vi er halve befolkninga, men vi gjenspeiles ikke. Vi ser det ikke i gatene våre, der store flertall av gatenavn er oppkalt etter menn. Vi leser det i historiebøkene på skolen, hvor det i størst grad er skrevet om menn. Vi hører det når vi får beskjed om å ikke være så sjefete når vi ønsker å ta ansvar, mens gutta får beskjed om at de har gode lederegenskaper.

Vi må derfor unngå å gi autoritære krefter rett i et verdinarrativ der tradisjonelle kjønnsroller og verdier blir normen.

Vi vet det når lønna vår er dårligere enn brødrene våre sine, selv om vi har vokst opp i samme hjem. Vi føler det på kroppen når helsa vår ikke blir tatt på samme alvor. Når en av 10 av oss opplever overgrep, men fortsatt sliter med å bli trodd. Når det farligste stedet for mange av oss er i hjemmet vårt. Vi er ikke likestilt.

Vi i kvinnebevegelsen tar på alvor når gutta faller fra i skolen. Vi er med å snakke om menns psykiske helse. Vi er opptatt av at likestilling handler om at vi må ta tak i de særskilte utfordringene som både jenter og gutter har. Vi er med.

Men da trenger vi også at menn er med oss i kampen for våre rettigheter, ikke at dere forteller oss via TikTok at likestillinga har gått for langt, når vi fortsatt stanger i strukturelle barrierer hver eneste dag.

Særlig viktig er dette nå. For de samme kreftene finnes ikke bare på TikTok. De sitter i maktposisjoner der de fjerner sårt tiltrengte rettigheter. De sitter sjefsstoler i Texas i USA hvor abort er forbudt etter sjette uke, selv om graviditeten er resultat av voldtekt eller incest. Hvor de bestemmer at privatpersoner kan bli saksøkt hvis de kjører noen til en klinikk eller formidler et telefonnummer til en abortklinikk.

Kvinnene i vår bevegelse kjempa for stemmerett på et tidspunkt der de ikke en gang hadde rett til egen bankkonto.

Amnesty melder at i store deler av Europa behandles abort som kriminalitet. Dette skjer rundt oss fordi en autoritær utvikling nettopp spiller på de samme kreftene som krever at likestillinga går tilbake på sosiale medier. Og de har ikke bare makta i en viral kortvideo, de har makta i de politiske korridorene.

Vi må derfor unngå å gi autoritære krefter rett i et verdinarrativ der tradisjonelle kjønnsroller og verdier blir normen. Der kvinners plass er i hjemmet. For det er første steg mot bit for bit nedbygging av hardt tilkjempa rettigheter. Når autoritære krefter vokser, er kvinners rettigheter ofte det første som angripes.

Kontroll over kvinners kropper blir et politisk maktmiddel. Derfor må vi alltid være på vakt. For når retten til å bestemme over egen kropp svekkes ett sted, angår det oss alle. Derfor er internasjonal solidaritet ikke et tillegg til vår kvinnekamp, det er selve kjernen.

Det er lett å bli motløs når vi ser utviklinga rundt oss i verden. Samtidig har Norge har vært et lys i mørket. Samtidig som kvinners rettigheter er på tilbakegang har vi utvidet abortrettighetene, innført samtykkelov og stilt krav til kjønnsbalanse i styrer. Det gir meg håp.

Vi skal vite at vi er halve befolkninga. Hele tida.

Det gir også håp å se på vår egen historie. Kvinnene i vår bevegelse kjempa for stemmerett på et tidspunkt der de ikke en gang hadde rett til egen bankkonto. Det gjorde de fordi de visste at frie mennesker er trygge mennesker. Målet er like tydelig da som nå – jenter som vokser opp skal se at de er halve befolkninga.

Vi skal se det i gatene på gatenavnene. Vi skal se det i historiebøkene. I næringslivet. Vi skal vite vi er trygge hjemme og sammen med kompiser. Vi skal vite at vi bestemmer selv over egen kropp.

Vi skal vite at vi er halve befolkninga. Hele tida. Både her hjemme. Men også ute i verden. Før det, er vi ikke likestilt. God kampdag!