Nei, vi hadde ikke vært som Sverige om vi bare hadde hatt litt lavere lønnsvekst 

Sverige er et land vi «liker å sammenligne oss med». Stort sett er det for å vise at vi er bedre enn søta bror – enten det gjelder BNP, kriminalitet, ishockey eller mest aktuelt – fotball.

Vi elsker rett og slett å vise at vi er bedre enn Sverige.

Men i det siste har det også vært med misunnelse mange har sett over grensa i øst. Nå er visst Sverige bedre på innovasjon, sykefravær og inflasjon!

Selv om Norge og Sverige er like på mange områder, er det begrenset verdi å sammenligne oss som om vi var helt like. Vi har ulik næringsstruktur, ulike trygdesystem, ulike skatter og ulike måter å måle ting på.

I Sverige har inflasjonen falt mer enn i Norge, og Riksbanken har satt styringsrenta helt ned til 1,75 prosent. Flere har knyttet dette til lavere lønnsvekst i Sverige de siste to årene. Noen har konkludert med at om bare LO hadde krevd lavere lønn i oppgjøret, så kunne vi også hatt både lavere inflasjon og lavere rente i dag.

Men så enkelt er det ikke.

Her er det noen slående forskjeller mellom Norge og Sverige.

Mye er likt og mye er ulikt når vi sammenligner Norge og Sverige. La oss starte med inflasjon.

Det er ingen tvil om at inflasjonen i Norge fortsatt er over inflasjonsmålet, men forskjellen til Sverige er ikke så stor som det kan fremstå som ved første øyekast.

Målt ved en harmonisert konsumpris har inflasjonen i de to landene samlet sett, mellom 2020 og 2025, vært ca. 23 prosent i begge land. Inflasjonsnivået har vært ganske likt i perioden Riksbanken har senket styringsrenta, mens Norges Bank holdt den på et høyt nivå. Selv om den var høyere i Norge i 2024, var inflasjonen på tilnærmet samme nivå fra slutten av 2024 – enten man måler ved harmonisert konsumprisindeks eller ved de to landenes mål på underliggende inflasjon. Siden slutten av 2025 har forskjellene økt, blant annet grunnet kutt i matmomsen i Sverige. Men om man bare ser på den offisielle statistikken, sammenligner man epler med pærer.

Målinger av inflasjon er nemlig også forskjellig.

Samlet prisvekst måles ved å måle prisvekst på en handlekurv med vanlige varer og tjenester, som vektes etter hvor nødvendige og viktige de er. Både vektingen og hvordan man vurderer verdi og kvalitet på hver enkelt vare, varierer fra land til land.

Her er det noen slående forskjeller mellom Norge og Sverige.

Det er ingen fasit på hvordan vi skal måle inflasjon.

For eksempel: I Norge bruker vi veksten i leiekostnader for å måle hvor mye kostnadene ved å bo har økt, også for de som eier. I Sverige brukes et annet prinsipp som baseres på veksten i en kapitalkostandsindeks. Veksten i kapitalkostnader har vært lavere enn veksten i leiekostnader. Det betyr mye om du velger det ene framfor det andre.

I Sverige vektes boligkostnader for dem som bor i egen bolig høyere i den samlede konsumprisindeksen enn i Norge og får dermed mer å si for totalen. Det svenske målet på boligkostnader trekker den underliggende prisveksten ned.

Norges Bank skriver her selv hvordan svensk metode brukt på norske data, ville gjort at svensk underliggende inflasjon ved slutten av 2024 ville vært noe høyere enn den norske.

Forskjellen mellom de to landene, dersom man sammenligner de to KPI-ene direkte, kan derfor bli blåst opp, slik SV og Eiendom Norge har pekt på i DN.

For å presisere: Det er ingen fasit på hvordan vi skal måle inflasjon. Poenget her er at den direkte sammenligningen med Sverige har store begrensninger.

Og det er flere andre faktorer som kompliserer direkte sammenligninger. I Sverige har de for eksempel kraftigere kvalitetsjusteringer for varige forbruksprodukter, som vaskemaskiner, mobiltelefoner og møbler i statistikken som kan ha bidratt til lavere målt inflasjon, som Oskar Tysklind ved Riksbanken peker på i et Staff Memo fra 2020.

Selv om de to landene altså har hatt lignende utvikling i ledigheten de siste årene, har sentralbankene vurdert behovet for renteendringer ulikt.

Når det kommer nye slike produkter på markedet, for eksempel en ny iPhone-modell med bedre batteritid og kamera, så må kvalitetsøkningen måles for å korrigere for at den også er dyrere. Disse vurderingene gjøres ulikt hos ulike lands statistikkbyråer. Tysklind finner at det svenske statistikkbyrået har sterkere kvalitetsjusteringer enn i Norge. For eksempel: I norsk KPI måles har prisutviklingen på iPhoner blitt målt som ganske stabil, mens de i Sverige har falt 90 prosent i pris. Dette bidrar til at norsk inflasjon ser noe høyere ut enn i Sverige.

Her går vi bare inn på sammenligninger med Sverige. Om vi skal sammenligne med andre land for å få et bredere bilde, må vi ta lignende forbehold.

Sverige har over lang tid hatt betydelig høyere arbeidsledighet enn i Norge. Det er det mange grunner til – blant annet ulik finanspolitikk. I tillegg vet vi at grupper som er på andre ytelser i Norge, i større grad er ledige i Sverige.  For eksempel mister mange langtidssykemeldte både jobben og sykepengene sine i Sverige, og blir nødt til å melde seg som arbeidsledige for å få inntekt å leve av.

Ser vi på endringen i ledighet, istedenfor nivået,ser vi at ledigheten har økt ganske likt i begge land siden 2022. I 1. kvartal 2022 var arbeidsledigheten på 3,2 prosent i Norge og 7,7 prosent i Sverige. I 1. kvartal 2026 var den på 4,7 prosent i Norge og 8,6 prosent i Sverige.

Selv om de to landene altså har hatt lignende utvikling i ledigheten de siste årene, har sentralbankene vurdert behovet for renteendringer ulikt. Der Riksbanken ser svensk økonomi som å være på vei inn i en lavkonjunktur, har Norges Bank fortsatt et behov for å avkjøle den norske.

Høyere lønnsvekst kan bidra til at det tar litt lenger tid før inflasjonen kommer helt ned til målet, men økt rente vil ikke endre dette nevneverdig.

Ikke minst er problembeskrivelsen knyttet til den sterke veksten i ungdomsarbeidsledighet svært ulik i Norge og Sverige. Riksbanken har fremhevet at unge er de som rammes først av et avkjølt arbeidsmarked. Denne typen bekymringer over unges situasjon på arbeidsmarkedet finner vi ikke hos Norges Bank, som bemerker økningen uten å anerkjenne den som viktig for konjunktursituasjonen. Tvert om framstår ungdomsledigheten som noe man ikke bør tillegge særlig vekt.

Norge og Sverige har ulik næringsstruktur. Særlig høy lønnsomhet i norsk eksportindustri de siste årene har sikret gode lønnsoppgjør i Norge. I Sverige har lønnsutviklingen vært svakere. Svenskene har hatt ganske sterk negativ reallønnsvekst som følge av det.

Høyere lønnsvekst kan bidra til at det tar litt lenger tid før inflasjonen kommer helt ned til målet, men økt rente vil ikke endre dette nevneverdig. Og selv om vi skulle hatt langt svakere lønnsutvikling, viser våre analyser at effekten på inflasjon er relativt lav.

Kombinert med at det er forskjeller i hvordan inflasjon måles, kan vi konkludere med at vi ikke hadde fått «svensk» inflasjon om vi bare hadde fått lavere lønnsvekst – og latt mer av overskuddet ligge igjen i bedriftene.

Det vi derimot hadde fått, er lavere reallønnsvekst også i Norge – og høyere ulikhet.