En stemningsrapport fra New York, like før skjebnevalget

Jeg har i oktober hatt litt tid i New York som FOKUS (Forum for kvinner og utviklingsspørsmål) sin observatør til FNs generalforsamling. Selv om det har vært lange og innholdsrike møtedager, har jeg også mellom slagene fått mulighet til å snakke litt med helt vanlige amerikanere om hva de tenker om politikk, og om hvordan det påvirker deres liv.

I New York er det mindre valgkampaktivitet enn jeg hadde ventet meg.

Jeg har møtt journalister og fagforeningsaktivister. Alle nysgjerrige på norsk politikk og hvordan trepartssamarbeidet fungerer. De har fortalt meg om fagforeningsknusing og om ulike streiker for rettigheter som vi i Norge tar for gitt. De forteller om kontorer som legges ned, og om tiden under Trump hvor de stadig hadde store markeringer og demonstrasjoner.

Jeg har pratet med kvinner og skeive. Ja, jeg har også dratt på to dragshow hvor vi også endte opp med å diskutere amerikansk politikk rundt bordet. De fleste jeg har truffet her støtter demokratene. De frykter at rettigheter som er kjempet fram, fort kan forsvinne med Trump. Likevel har Trump hatt en knapp ledelse de siste ukene, som vises på reklameskjermer og på Times Square – en påminnelse om at det finnes mange med et annet syn som jeg ikke har møtt.

I New York er det mindre valgkampaktivitet enn jeg hadde ventet meg. Kanskje er det fordi man regner staten som en sikker seier til Demokratene, og at de dermed legger kreftene til statene rundt som er mer usikre. Men det er en atmosfære av spenning som en kjenner på, litt som før en viktig fotballkamp: Bare at nå er det ikke prestisje, men det er rettighetene til kvinner, skeive og minoriteter som står på spill.

Hun hadde drevet en butikk i 25 år, men ble til slutt kastet ut fra både leiligheten og butikken.

Turistbutikker selger merch fra begge sider. Noen med et hardere budskap enn andre. Budskap som “never surrender” og “legends never die” med bilder fra attentatforsøket, eller som t-skjortene med Trumps to langrefingre i været med teksten “you missed again” går igjen på Trump siden.

Men det er ikke bare turistbutikkene som selger politiske budskap. Jeg har også pratet med helt vanlige folk som står ute i byen med stands med Kamela-merch. De er ikke så mange, men de er der. De er vanlige folk som bruker ettermiddager og helger på å selge t-skjorter og buttons, hvor noen av selgerne gir noe av inntekten til valgkampen.

En jeg møtte, som ønsker å bare bli kalt «Sister» er en mørk kvinne fra Harlem. Hun fortalte sin livshistorie og om hvordan hun ikke har latt seg stoppe av all verdens motgang.

Hun hadde drevet en butikk i 25 år, men ble til slutt kastet ut fra både leiligheten og butikken. Hun sto nå ute på gata og solgte Kamela-merch, og var stolt kledd i rosa da jeg møtte henne. Det var «breastcancer awareness day». Hun solgte også noen artikler til støtte for dette.

Byen bærer preg av økende forskjeller når man går sikksakk gjennom gatene med høye luksuriøse skyskrapere.

Etter å ha mistet butikken sin så prøvde hun å selge I<3 NY-merch på Manhattan, men ble fort utkonkurrert av andre som solgte det samme billigere. Nå står hun ute med et bord og parasollen sin, og legger ned mye tanker og arbeid i hvordan den ser ut. Hun forteller meg om frykten, om tingenes tilstand i det amerikanske samfunnet, og om hvordan hun som svart kvinne fra Harlem har måttet være beinhard i møte med livets utfordringer.

Hun forteller om Trump-supportere som kommer med slengbemerkninger. Om forbipasserende som har vist tegn som for eksempel skyting med pistoler med fingrene sine når de går forbi henne og bordet hennes. I løpet av den timen jeg sto og snakket med henne kom det også noen plagsomme herrer bortom, men flertallet av de forbipasserende var heldigvis positive og støttende.

«Sister» er brennende engasjert i lokalsamfunnet sitt, og mente at hele det amerikanske systemet må endres. Hun trakk fram det at høyesterettsdommerne utnevnes på livstid, vippestatssystemet som gjør at hver stemme ikke telles likt, og hvordan en her i USA blir økonomisk ruinert av å for eksempel bli rammet av brystkreft (som søsteren hennes hadde blitt) når man ikke har en helseforsikring.

Det finnes mange med lignende historier som «Sister» her i byen. Byen bærer preg av økende forskjeller når man går sikksakk gjennom gatene med høye luksuriøse skyskrapere, og folk som bor på gaten.

Mange søker kanskje etter en som fremstår som en sterk leder.

Gjengen jeg møtte fra fagbevegelsen trodde nesten ikke på meg når jeg fortalte om målingen TV2 har gjort om hvordan nordmenn ville stemt i det amerikanske valget, hvor Demokratene fikk 84% oppslutning og Republikanerne bare 11% av nordmenns stemmer.

Amerikanerne ristet oppgitt på hodet over sitt eget presidentvalg, og lo litt når jeg fortalte om noen av de politiske skandalene vi har hatt i Norge hvor statsråder har måttet ta hatten sin og gå. Kontrasten er stor til deres USA hvor den neste presidenten kanskje kan måtte ende opp med å måtte benåde seg selv fra sine tidligere grove lovbrudd.

Etter å ha kommet hjem fra statene kom derimot sjokkmålingene som viser at unge menn i Norge skiller seg ut fra resten av befolkningen. Selv om riktignok 71% av nordmenn ville stemt Demokratene i denne målingen, ville nesten halvparten av unge norske menn mellom 18-29 år stemt på Trump om de hadde hatt stemmerett i dette valget. Også blant menn i aldersgruppen 30-39 år er det 38% som ville gjort det samme.

Vi må kanskje stille oss spørsmålet om hvorfor det er sånn, og hva det er som gjør denne politikken og retorikken så aktuell for de unge mennene, også i velferdssamfunnet vårt.

Får vi den første kvinnelige presidenten?

Mange søker kanskje etter en som fremstår som en sterk leder. Til noen som lover en enkel trygghet i en urolig verden. Noen som gir en følelse av tilhørighet i en gruppe som kanskje vi på venstresiden har glemt å inkludere godt nok. Der Donald Trump kommer med enkle svar til overveldende kompliserte spørsmål, må vi på venstresiden være et tydelig alternativ til hans vanvittige løsninger som vi vet ikke fungerer i det lange løp.

Likevel gir møtene mine med mennesker som «Sister» meg håp. Det finnes fortsatt et sterkt engasjement og en kampvilje for det amerikanske demokratiet. Når jeg ser hvordan vanlige folk står på for sine rettigheter, føler jeg meg trygg på at det finnes lys i enden av tunnelen.

Det blir spennende å følge det amerikanske valget nå i sluttspurten, og ikke minst også på valgnatten. Får vi den første kvinnelige presidenten? Eller får vi en ny periode med Trump, med alt det medfører? Det er nå opp til amerikanerne og det amerikanske valsystemet.

Så er det bare å håpe at begge sider anerkjenner valgresultatet, og at det kan skje på fredelig vis uten for mange tap for demokratiet.