Minoriteter blir oversett og regjeringen lar det skje

Tallenes tale er klar. SSB publiserte oversikten over innvandrerbefolkningen nylig, og Norge blir stadig mer mangfoldig. Innvandrere og barn av innvandrere fra Asia, Afrika samt europeiske land utenfor unionen er nå oppe i over en halv million mennesker, men uten representasjon i regjeringen.

Betyr dette noe for regjeringen? Deres eneste svar har så langt vært at «politikken er viktigst». Men følger man den logikken, vil det man ikke trenger verken kvinner eller folk fra utenfor Oslo i regjeringen. Ingen ville godtatt et slikt premiss. Mangfold i den politiske utformingen er viktig i seg selv. I dag tas det hensyn til kjønn, geografi og alder, men man hopper glatt bukk over denne minoritetsbefolkningen

I et nytt notat lansert av Tankesmien Agenda viser vi blant annet hvor liten grad minoritetsbefolkningen er representert i offentlige utvalg nedsatt av departementene. Et slikt utvalg kommer med forslag til hvordan politikken på et avgrenset felt kan forbedres. Og der mandatet kan være veldig konkret og tydelig, finnes det ingen krav til hvilken bakgrunn utvalgets medlem kan ha.

Hadde Erna Solberg ønsket å ha denne minoritetsbefolkningen i regjering, hadde hun fått det til.

Krav om kjønnsbalanse er det eneste. Men er det nok? I tillegg til at flere forskere tar over for representanter fra partene i arbeidslivet, er det også et spørsmål om den etniske representasjonen. Kun 34 av totalt 1316 plasser i utvalg i perioden 2009-2017 ble holdt av minoritetsbefolkningen. Det tilsvarer 2,6 %, noe som bekrefter hvor dårlig representert denne gruppen er.

En slik utfordring kan åpenbart påvirke politikkutformingen, for det er som oftest departementene selv som finner personer som sitter i utvalg. Her går Norge glipp av verdifull ressurs som kan endre Norge. Et eksempel på dårlig representasjon er Grete Brochmanns første utvalg i 2011 kalt «Velferd og migrasjon». Det bestod ikke av noen som selv hadde vært migrant. Deres konklusjon, og i tråd med all forskning, er at det å få innvandrere i jobb er det aller viktigste.

Men heller ikke ett eneste utvalg nedsatt av Arbeidsdepartementet i den niårsperioden vi har sett på, hadde en person med minoritetsbakgrunn. Når vi vet at eksempelvis under halvparten av alle med afrikansk bakgrunn i arbeidsfør alder er i jobb, trenger vi minoritetspersoner som i større grad vet hvor skoen trykker også i politikkutforming. Noen blir rett og slett oversett og regjeringen lar det skje. Det er på tide å endre på dette. Agenda foreslår følgende tiltak for å styrke representasjonen:

For det første bør det åpnes for en formell kanal der sivilsamfunn og andre kan komme med innspill på navn i utvalgene. I dag er det som oftest departementene selv som velger personer til sitt utvalg. Praksisen preges av «tenk på et navn». Og når NRK fant i 2016 at andel innvandrerbefolkning som helhet i departementene er på under fem prosent, kan det tenkes at utvalget blir skjevt.

For eksempel var ingen med minoritetsbakgrunn tiltenkt plass i Prioriteringsutvalget i 2013 om hvordan man best kan prioritere midlene innenfor helsesektoren. Først da Likestillingsombudet protesterte mot mangel på etnisk mangfold, ble det gjort endringer. Dette er for dårlig, og en slik kanal der man har mulighet til å komme med innspill på personer kan bidra til å hjelpe departementene med å finne folk.

Vi trenger ikke dra langt for å finne en bedre representasjon.

For det andre må regjeringen faktisk anerkjenne at situasjonen er alvorlig. Hadde Erna Solberg ønsket å ha denne minoritetsbefolkningen i regjering, hadde hun fått det til. Det dreier seg om vilje og lederskap, for her kan politikken bare bli bedre. Det er sløsing med dyrebare ressurser når for eksempel somaliske innvandrere ikke blir lyttet til når regjeringen foreslår nye integreringstiltak, slik Aftenposten har dokumentert.

For det tredje må flere aktører aktivt jobbe for å styrke minoritetsandelen. I akademia er eksempelvis 0,4 prosent av forskere som er barn av innvandrere i Norge. På Fagforbundets landsmøte i 2017 hadde for eksempel kun to av 462 delegater bakgrunn fra utenfor Europa. Man kan ikke tro at mangfoldet kommer av seg selv, det må prioriteres. Derfor er det bra at stadig flere partier skaper mangfoldnettverk, nettopp for å komme en økende minoritetsandel i møte.

Vi trenger ikke dra langt for å finne en bedre representasjon. Da Stefan Löfvens svenske regjering ble presentert i 2014, var fire statsråder fra minoritetsbefolkningen. Og dette handler ikke nødvendigvis om ideologi, for også den borgerlige regjeringen Sverige fra 2006-2014 hadde høyere andel enn regjeringen til Jens Stoltenberg. Dette viser at man kan velge å inkludere flere fra minoritetsbefolkningen i politiske prosesser som disse offentlige utvalgene. Jeg tror den norske regjeringen egentlig ønsker å øke tallet fra 2,6 %. Men den tause respons på dette funnet, er talende.