Nøktern og radikal klimapolitikk

I slutten av oktober fikk klimaminister Andreas Bjelland Eriksen overrakt enda en rapport om hva han bør gjøre. Det er mye. Vi er som kjent ikke i rute til å nå klimamål for hverken 2030 eller 2050. Den gode nyheten: aldri har noen klimaminister hatt så godt kunnskapsgrunnlag som det Bjelland Eriksen har nå.

Innen 2030 skal vi mer enn halvere utslippene, som i dag er på 50 millioner tonn. Men det er bare en rundingsbøye. Før 2050 skal verden, og Norge, ha tilnærmet null utslipp av klimagasser. Norges lovfestede mål for 2050 er å kutte utslipp med 90 til 95 prosent. Det er nesten alt, det.

Når perspektivet er 2050, og utslippene skal være nesten null, da blir det også veldig tydelig hvor radikalt vi faktisk er nødt til å gå til verks.

Hvorfor? Fordi all forskning og analyser viser at det er det som må til om vi skal unngå klimakatastrofe.

Klimautvalget, oppnevnt av regjeringen Solberg og ledet av tidligere ekspedisjonssjef i Finansdepartementet Martin Schanke, har vurdert hvordan vi skal klare dette siste. Nærmere bestemt: Hvordan kommer vi oss fra dagens 50 millioner tonn årlige utslipp, til et sted mellom 2,5 og 5 millioner tonn CO2?

Jeg tar konklusjonen først: Klimautvalget 2050 har laget en sabla god rapport. Det viktigste er kanskje dette: når perspektivet er 2050, og utslippene skal være nesten null, da blir det også veldig tydelig hvor radikalt vi faktisk er nødt til å gå til verks.

Utvalget har rett i svært mye. Det er for eksempel helt sant at det egentlig ikke er et spørsmål om hvor vi skal kutte utslipp. Det er snarere et spørsmål om hvilke utslipp vi skal ha igjen.

Det er riktig at alle sentrale styringsdokumenter, som de årlige budsjettdokumentene, Nasjonal transportplan og Perspektivmeldingen, må ta utgangspunkt i klimamålene. Betydningen av trepartssamarbeidet i å få omstillingen til, har utvalget selvsagt også rett i. For ikke å snakke om nødvendigheten av å respektere urfolks rettigheter på veien. Analyser av tiltak innen transport, industri og landbruk, av knappheten på energi, areal og kompetanse er også viktige og riktige. Anbefalinger om å gjøre mye mer for å effektivisere energiforbruket, men også prioritere ny kraft over nye motorveier, er også helt på sin plass.

I den grønne økonomien skal også norske bedrifter finne sin plass, og det blir vanskeligere jo lenger vi venter.

Men det er så mange gode forslag. Du bør faktisk heller lese rapporten selv. Jeg skal i stedet nøye meg med å peke på tre hovedpunkter både klimaministeren og hele regjeringen bør merke seg.

Det første er at vi trenger flere virkemidler enn vi har i dag. Utvalget avliver en fortsatt ganske hardnakket myte om at pris på utslipp løser problemet. Med andre ord: CO2-avgift og kvotepris er bra, men ikke nok. CO2-avgiften er, selv om den er svært viktig, ikke høy nok til å utløse alle nødvendige klimatiltak. Det vil være politisk umulig og urettferdig å sette den så høyt at den løser problemet alene. Det ville for eksempel gå utover lommeboka til svært mange vanlige folk, og føre til nedleggelse av svært mange arbeidsplasser. Det er jo heller ikke alltid det klimavennlige alternativet faktisk er et reelt alternativ, fordi strukturelle barrierer, vante mønstre eller høye investeringskostnader står i veien.

Lignende begrensninger gjelder for utslipp som er en del av EUs kvotemarked. Lenge trodde mange at industri og petroleum ikke trengte egne virkemidler, fordi EUs kvotemarked ville løse det problemet for oss. Men prisen på kvoter påvirkes av hvor mye markedet tror på klimapolitikken og på politikerne. I overskuelig fremtid er kvoteprisen fortsatt for lav for å utløse nødvendige utslippskutt i tide til 2030. Dette ser de fleste land i Europa. Derfor supplerer de kvotemarkedet med nasjonale virkemidler. Det vil også forsterke kvotemarkedet fordi streng klimapolitikk øker tilliten til at politikerne mener alvor.

Det andre er at vi må gjøre mer i Norge. Klimautvalget parkerer effektivt en vanlig innvending mot det meste av klimapolitikk: Grønn teknologi er umoden og dermed kostbar, og derfor bør vi i Norge vente til andre har gått foran og prisene har falt. Men dette er en politikk de fleste land har forlatt, av flere grunner. Som at når alle land skal til null, er det ikke et alternativ for noen å leve videre akkurat som før og betale andre for å omstille seg i vårt sted. I den grønne økonomien skal også norske bedrifter finne sin plass, og det blir vanskeligere jo lenger vi venter.

Kan Høyre og Arbeiderpartiet ta hverandre i hendene og love Ingen Ny Oljeskattepakke?

Dessuten fordi helt sentralt i den globale klimaavtalen som Norge har skrevet under, er at alle land skal gjøre sitt ytterste for å kutte egne utslipp. Og fordi, som utvalget skriver, utslippskutt nå er bedre enn kutt senere, ettersom CO2 akkumuleres i atmosfæren mens vi utsetter. Så nei, vi kan hverken vente til de andre har tatt kostnaden for oss, eller betale dem for å gjøre det i stedet for oss.

Det tredje poenget er selvsagt olje. Norsk oljepolitikk er et veddemål mot globale klimamål. Hvis verden skal nå 1,5 gradersmålet, er det ikke plass til nye oljefelt. Det har det internasjonale energibyrået slått fast. Vi er en viktig leverandør av gass til Europa nå, men planen for nedtrapping av fossil energi i EU er klar. Nye felt er dermed bare relevante hvis EU-landene mislykkes i sin energipolitikk. Et tilleggsproblem i Norge er at gunstige skattebetingelser, som har satt i gang storstilt leting på norsk sokkel nå, beslaglegger kapital og arbeidskraft det grønne skiftet trenger. Fortsatt høy produksjon betyr også fortsatt høye norske utslipp.

Dette går ikke opp, selv om norsk olje er verdens reneste, og selv om det er usikkerhet knyttet til global etterspørsel de neste tiårene, sier Klimautvalget. Foreslår de å slutte med norsk produksjon av olje og gass? Neida. Tar de til orde for å avslutte all ny leting og produksjon? Nei, ikke det heller. De ber bare om en tenkepause. La oss vente litt med mer leting til vi har en troverdig plan, sier de. Det er et nøkternt og fornuftig forslag.

Mens vi tenker over fornuften i en slik tenkepause, har Klimautvalget et annet forslag. Og dette burde det være enkelt å bli enige om fort. I en situasjon der global klimapolitikk fremover ikke blir så enhetlig og koordinert som den burde, og med urolige markeder og internasjonal konflikt, kan vi også i årene fremover oppleve brå prisfall og nye kriser i oljenæringen, påpeker de.  Da er det ikke utenkelig at det igjen, som i 2020, oppstår et politisk press for lettelser i skatter og avgifter på olje og gass. Som vil forsinke omstilling ytterligere, og så tvil om internasjonale klimamål.

Selv om alle er enige om hvor vi skal, går det for sakte.

Kan vi, i det minste, få tydelige politiske løfter nå om at det ikke vil gis tilsvarende lettelser i lignende fremtidige situasjoner? Kan Høyre og Arbeiderpartiet ta hverandre i hendene og love Ingen Ny Oljeskattepakke? Motsatt: finnes det virkelig ansvarlige politikere som vil holde muligheten åpen for å subsidiere oljeleting en runde til? Jeg håper ikke det.

Mer må skje. For selv om alle er enige om hvor vi skal, går det for sakte. Forrige uke kom nye tall som viser at vi i 2022 reduserte klimagassutslippene med 0,8 prosent. I dagens tempo ligger vi, ifølge Klimakontrollen, an til å halvere utslippene i 2043, ikke 2030. Da er det langt igjen til null.

Klimautvalgets rapport fortjener at politikere fra alle partier leser den med et åpent sinn. Det er jo egentlig med den som med utslipp: spørsmålet er ikke hvilke av forslagene som skal gjennomføres. Spørsmålet er hvilke vi tør å la være.