Norsk fagbevegelse har alltid vært større enn seg selv

Manifests leder Magnus Marsdal har skrevet en ny kommentar om boken min Det trengs en landsby. Denne gangen har analysen en mildere form enn tidligere. Det er jeg glad for, fordi jeg mener boka tar opp spørsmål alle bør være opptatt av, også Manifest. Marsdal derimot, synes interessen for sosial mobilitet burde begrense seg til partiet Venstre. Og han mener LO burde fått en større plass i denne boka. Jeg er uenig i begge deler.

 

Måle individ for å forstå struktur.

For det første legger manifestsjefen feilaktig til grunn at det i selve begrepet sosial mobilitet ligger et ønske om at flest mulig skal «klatre». Og ja, leseren vil finne igjen både det ordet og ord som «middelklasse», «høyere utdanning» og «rik» i boka. Enda flere ganger tror jeg ordet «forskjeller», «ulikhet» og «fellesskap» opptrer.

Mål på sosial mobilitet er i seg selv ikke normative – de sier ikke at flest mulig bør bli rike, selv om det nok kan virke slik. De sier oss noe om den statistiske sammenhengen mellom foreldres og barns inntektsplassering – altså sammenhengen mellom foreldrenes inntekt og barnas inntekt som voksen, uavhengig av om bevegelsen går opp eller ned.

Også rikdom låses inne, ved at penger arves, noe som skjer i økende grad og som er svært skadelig.

Høy sosial mobilitet kan sånn sett like gjerne være at de rikes barn blir fattige voksne, som at de fattiges barn blir rike. Poenget er å forstå noe om i hvilken grad samfunnsstrukturer befester klasseinndeling over generasjoner. Hvis den sosiale mobiliteten synker samtidig som forskjellene øker, betyr det at ulikhet ikke bare arves, men også fordypes. Vi måler mobilitet på individnivå, for å si noe om strukturene individet lever i.

I boka er jeg særlig opptatt av hva som skjer med dem som vokser opp i familiene med de laveste inntektene, og hvilke oppvekstvilkår og valgmuligheter de får. Det normative fra min side ligger i å ønske minst mulig statistisk sammenheng mellom generasjonene, og i å utforske hva som må gjøre for å unngå at barn som allerede lever i lavinntektsfamilier selv låses inne i fattigdom. Også rikdom låses inne, ved at penger arves, noe som skjer i økende grad og som er svært skadelig. Det bør vi også gjøre noe med. Så vidt jeg forstår er Marsdal enig i dette.

 

Les også: – En bok om økonomisk ulikhet bør ikke overse LO. Magnus Marsdal om Sigrun Aaslands bok.

 

Landsbyen er et bilde på kollektive løsninger

Marsdal mener også at boka forfekter et grunnleggende individualistisk prosjekt. Men Det trengs en landsby handler tvert imot om verdien av det kollektive, som tittelen indikerer.   Det er ikke individet selv som påvirker graden av mobilitet. Det gjør strukturene og fellesskapene individet inngår i. Politikk for å øke den sosiale mobiliteten, som jeg tar opp i boken, handler om å bruke fellesskap i og utenfor velferdsstaten til å løfte alle, fordi det er lurt for hele samfunnet vårt. Jeg skriver i boka om hvordan høyt press på kompetansemål og resultater i skolen hverken er bra for dem som blir hengende etter, eller for dem som presterer høyt. Jeg skriver også om hvordan idretten i Norge har vært tjent med å dyrke fellesskap og bredde, men i vår iver etter å bli bedre og bedre nå er i ferd med å stenge noen ute.

Må alle bli rike? Selvfølgelig ikke.

Individuelle Askeladder som klatrer helt alene har aldri vært oppskriften i den norske velferdsmodellen, og er heller ikke et ideal i min bok. Men gode velferdsordninger, utdanning, infrastruktur og sikkerhetsnett har gjort Norge til et av verdens enkleste land å lykkes i – og faktisk også bli rik i. Nettopp fordi drahjelp finnes. Må alle bli rike? Selvfølgelig ikke. Men de som blir det må forstå at det i stor grad var mulig på grunn av fellesskapene rundt dem, og dermed også bidra tilbake til det samme fellesskapet.

 

Jo, utdanning er viktig

Marsdal har vært svært bekymret for om jeg mener at nå må alle strebe etter å bli akademikere og toppsjefer, og kanskje tror at ingen skal lenger være arbeidsfolk. Det gjør jeg selvfølgelig ikke. Folk skal kunne velge å ta fagbrev eller universitetsgrad og komme ut i andre enden med en trygg jobb og skikkelig lønn. I dagens og framtidas arbeidsliv er det imidlertid svært få jobber til dem som ikke har videregående opplæring, slik også LOs leder Hans Christian Gabrielsen har påpekt ved flere anledninger. Da er det et stort svik at vi ikke lager en skole som kan mestres av alle, at vi ikke tilbyr alle yrkesfagelever lærlingeplass og fagbrev, og at vi toer våre hender når over 100 000 unge mennesker står utenfor utdanning og arbeidsliv.

Alle skal ikke bli leger. Men jeg vil ikke ha et samfunn der bare de rikes barn er det heller.

Tilgang til og lik rett til utdanning har vært en viktig kampsak for norsk fagbevegelse og venstreside. Blant annet fordi kunnskap gir makt. Alle skal ikke bli leger. Men jeg vil ikke ha et samfunn der bare de rikes barn er det heller. I tiden som kommer vil tilgang på livslang læring være avgjørende for hvordan jobber og inntekter fordeles. Derfor har også LOs ledelse vært tydelige på at kompetansereform er blant vår tids mest sentrale politiske oppgaver.

 

Les også: Fattige familier mangler penger. Utdrag fra Sigrun Aaslands bok. 

 

Meritokrati er ille, men aristokrati er verre.

Marsdal setter i stor grad likhetstegn mellom å ønske sosial mobilitet og å være tilhenger av meritokrati, forstått som å plukke og dyrke stjerner og belønne dem på bekostning av alle andre. Det er mer overraskende, fordi mitt utgangspunkt har vært fra motsatt ståsted. Jeg tror mange tror at vi i stor grad lever i et meritokrati, forstått som et samfunn der innsats og resultater belønnes. Undersøkelser viser at har lettere å akseptere økonomiske forskjeller når vi tror de er et resultat av ulik prestasjon. Mitt poeng er å si at det er en sannhet med store modifikasjoner, fordi sosial bakgrunn betyr så mye. Da kan vi heller ikke akseptere store forskjeller.

Vi har ikke adel her til lands, men vi har økende konsentrasjon av penger hos noen få.

Et meritokrati der de flinke (etter maktens målestokk) får alt og de andre ingenting, kan umulig leses som et ideal fra min bok. Når det er sagt, og her skiller jeg meg kanskje fra Marsdal: jeg synes i prinsippet det er greit å premiere innsats og resultater. Det krever gode karakterer å få oppta en kostbar studieplass på medisin. Det skal lønne seg å jobbe heltid fremfor deltid. Problemet med å belønne resultater er, som jeg også skriver, at det ofte er vanskelig å avgjøre hva som er prestasjon og hva som er utenfor den enkeltes kontroll. Og at det finnes et økende antall som aldri får sjansen, rett og slett fordi de vokser opp i familier som mangler penger.

Derfor trenger vi små lønnsforskjeller og vi trenger omfordeling gjennom skatt og velferd. Vi trenger velferdsgoder som gir alle mennesker en sjanse til å bruke sine talenter. Rent meritokrati er ikke bra. Men jeg tror ikke aristokrati er en god samfunnsmodell heller. Når forskjellene blir for store, betyr innsats mindre og foreldre mer. Vi har ikke adel her til lands, men vi har økende konsentrasjon av penger hos noen få. Stadig flere er rike fordi de arver penger. Stadig flere er fattige fordi foreldrene deres var det. Jeg har vanskelig for å tro at Marsdal synes det er en god utvikling.

 

Et lite mindretall kjemper nå alene.

Et hovedbudskap i boka er at mange av de fellesskapene som tidligere har løftet alle, er i ferd med å forvitre. En stor utfordring med dagens fordeling er  – i motsetning til tidligere –  at det nå er et lite mindretall som har veldig lite, mens et stort flertall har hatt en velstandsutvikling ingen kunne sett for seg for få tiår siden. Da blir det ikke så høye rop om mer rettferdig fordeling. Det blir vanskeligere å mobilisere politisk kraft for å utjevne forskjeller når så mange har så mye. Da blir det å mangle penger knyttet til skam, og til  noe som skal skjules.

Regjeringens tiltak mot barnefattigdom er i all hovedsak behovsprøvde målrettede tiltak. De har begrenset effekt fordi de som trenger dem mest, ofte har dårligst forutsetninger for å navigere, dokumentere og insistere på å få det de skal ha. Og dessuten fører det til at folk må stå med lua i hånda og be om hjelp til ting som burde være en selvfølge: å leke med de andre barna på skolen mellom klokka ett og klokka fem. Å spille fotball. Å ha et fast bosted. Det er urettferdig.

 

Les også: Idrett for nesten alle. Utdrag fra Sigrun Aaslands bok.

 

Lav lønn og ingen lønn.

Små lønnsforskjeller er en helt sentral forklaring på bred velstandsvekst og dessuten norsk produktivitet og omstillingsevne. Nå synker organisasjonsgraden og lønnsforskjellene øker. Marsdal har helt rett i at det er interessant hvor mye høyere den sosiale mobiliteten har vært i en kommune som Sola, sammenliknet med resten av landet. Det samme gjelder mange vestlandskommuner med høy andel industriarbeidsplasser i tilknytning til olje og gass. Der har det vært jobber å få, med en lønn til å leve av. Små lønnsforskjeller i Norge er fagbevegelsens fortjeneste.

Marsdal trekker frem streiker i oljebransjen, og gode lønninger på tvers av utdanningsnivåer, som en viktig forklaring på høy sosial mobilitet på Vestlandet. Det er jeg helt enig i. Men han mener også å vite at «det var ikke faktorer i hjemmet og utdanning, men evnen til fagorganisering og interessekamp, som ble avgjørende». Vel, statistikk fra alle norske kommuner tyder på at faktorer i utdanning og hjemmet faktisk også har vært avgjørende. Sammen med grad av ulikhet og styrken i organiserte fellesskap.

Trygd går i arv, akkurat som utdanning og penger.

Dette er ikke noe jeg har funnet på. Samfunnsøkonomisk analyse og Fafo har regnet på sammenhenger mellom sosial mobilitet og andre faktorer. Det kunne vært interessant å undersøke sammenhengen mellom fagorganisering på den ene siden og sosial mobilitet på den andre. Gode tall på fagorganisering på kommunenivå og tilbake i tid er imidlertid ikke tilgjengelige, så vidt jeg vet. Det kan tenkes at sysselsetting i industrien kunne være en erstatning for slike tall når en skal undersøke dette. Graden av andre typer organiserte fellesskap kan også si noe. Vestlandets høye mobilitet tyder, slik jeg skriver, på at jobber med god lønn for de mange og ikke bare for de få, har vært svært viktig.

Et stort og voksende problem er nå at en økende andel av befolkningen blir stående helt utenfor arbeidsmarkedet. De kan ikke streike. Det er heller ikke tilfeldig hvem de er. Trygd går i arv, akkurat som utdanning og penger. Mange av dem jeg skriver om, som vokser opp i familiene med aller minst penger, vil med stor sannsynlighet bli stående helt utenfor arbeidsmarkedet. Der finnes det ingenting å idyllisere over, og deres liv skal ikke skyves under teppet.

Det LO jeg kjenner er rausere enn Marsdal synes å tro, og har så vidt jeg har sett ikke selv avkrevd en plass i denne boka.

Fagbevegelsen har en høyere himmel.

Marsdals viktigste poeng er at fagbevegelse og lønnsdannelse burde fått en større plass i boken, og LO i særdeleshet. Vel,  Det trengs en landsby handler om hva som skjer i barns oppvekst på tvers av ulike foreldreinntekter. Den handler i mindre grad om hvem som har æren for små lønnsforskjeller og om hvorfor lønnsforskjellene nå øker. Jeg skjønner at Marsdal gjerne skulle hatt mer om det i boka, men jeg tror det er liten tvil om hva både jeg og Tankesmien Agenda tenker om fagbevegelsens betydning. Det finnes mange gode anledninger til å hylle fagbevegelsen. Men at lavinntektsfamilier, mange av dem utenfor arbeidslivet, får barn som vokser opp til å bli fattige voksne, det handler mer om andre mekanismer. Og viktigere – mekanismer som også fagbevegelsen har vært forkjempere for.

Det LO jeg kjenner er rausere enn Marsdal synes å tro, og har så vidt jeg har sett ikke selv avkrevd en plass i denne boka. Jeg tror det er fordi fagbevegelsen har en høyere himmel for sitt prosjekt. Norsk fagbevegelse er opptatt av hele samfunnet vårt, også velferdsstaten og frivilligheten og boligpolitikken og hvordan vi i fellesskap ivaretar individer. Norsk fagbevegelse har kjempet for lik rett til utdanning og kunnskap, og for en arbeidslinje som også ser mennesker, og protesterer for eksempel høylytt når regjeringen kutter i uførepensjonen. Det er en undervurdering av fagbevegelsens prosjekt å mene at en bok om velferd og oppvekstvilkår også må handle om LO.

Til slutt: Marsdal har i flere omganger vært opptatt av å avkreve et svar på om det er ulikhet eller sosial mobilitet som er viktigst. Jeg skjønner godt hvorfor han spør. De som ønsker mindre regulering og fordelingspolitikk, for eksempel i ett av regjeringspartiene, sier gjerne at det er greit med litt ulike resultater hvis bare mulighetene er like. Det er kanskje aller mest dem jeg har stilet denne boka til. For dette er bokas viktigste budskap: det går ikke. Det gir ingen mening å skille mellom resultatlikhet og mulighetslikhet, fordi du aldri vil få det andre uten det første. Dette burde samle, ikke splitte, alle som ønsker sterkere fellesskapsløsninger og mindre økonomiske forskjeller i dette landet.