Norske medier er blinde for den amerikanske nazismen

Det er ikke nok å lese norske aviser for å forstå hvor normalisert nazismen og dens tankegods er blitt i USAs regjering. Det er vanskelig å forstå; samtlige medier trykker jo daglig en rekke nyhetsartikler om hva Trump gjør eller sier.

Men blant maset som skapes av mannens klikk-skapende uttalelser, uteblir de viktige analysene av alt som rører seg rundt og bak Trump. Noe er alvorlig galt når selv ikke ellers godt informerte nordmenn får mulighet til å opplyses om helt grunnleggende informasjon.

Når Trump setter inn nasjonalgarden og erklærer at han tar kontroll over politiet i Washington DC, får vi ikke en skarp analyse om stadig krypende maktkonsolidering eller hvordan dette følger den fascistiske spilleboken. Aftenposten er mer opptatt av hvordan det Trump gjør er smarte politiske manøvre.

Men balanse er ikke et gode i seg selv.

Når Trump setter seg ned med den angrepne part i Russlands krig, er det for få som påpeker Trumps fascistiske og stormannsgale tilnærming. NRKs ekspertanalyser minner for ofte om gjenfortellinger av hendelsene og hvordan andre reagerer, enn å på egenhånd tilby uredde observasjoner.

Når utenriksredaktør i NRK Sigurd Falkenberg Mikkelsen skriver etter Trumps møte med europeiske ledere at «Slik er det i Trumps verden, form er viktigere enn innhold og prinsipper. […] Det må alle som er avhengige av amerikansk militær beskyttelse forholde seg til», så må vi få vite hvorfor det er slik i Trumps verden. I det minste et forsøk.

Når Trump har skyld i at kommentator-institusjonen Stephen Colbert får sparken fra sitt populære TV-program, nevnes det bare som nyhetsfakta i VG. Jeg savner en kommentar som setter situasjonen i kontekst med resten av Trumps sensurkorstog, og hvordan det skader demokratiet.

Den uærlige «balansen»

Mediene har som regel mål om å dekke temaene sine på en nyansert måte. Å få frem for- og motargumentene i enhver sak er viktig. Å gi kontekst og skape dybdekunnskap er med på å tilrettelegge for dannelsen av en demokratisk bevisst befolkning.

Men balanse er ikke et gode i seg selv – det finnes ikke et sunt midtpunkt mellom Holocaust-forskere og -fornektere. Forskningen er bygget på dokumentasjon, mens fornekternes argumenter er bygget på konspirasjon. Disse to ytterpunktene kan aldri gis samme legitimitet for balansens skyld.

For 8 måneder siden kunne Kampanje melde at NRK tok selvkritikk for sin dekning av Trump. Kringkastingsrådet hadde nemlig mottatt flere klager på at NRKs Trump-dekning var «splittende og lite balansert».

Falkenberg Mikkelsen svarte den gangen at, «Vi kunne kanskje vært mer romslig i hvordan vi dekker kontroverser som oppstår etter Trumps folkemøter eller intervjuer».

Så mye kan «balansen» aldri være verdt.

Hvordan en mer «romslig» dekning av kontroverser vil se ut er vanskelig å tyde. Men ellers svarte han godt: «Når tidligere rådgivere sier at [Trump] passer til definisjonen av en fascist, så er det et viktig nyhetspoeng vi er nødt til å opplyse publikum om».

Dette er riktig tilnærming til dekningen av Trump og hans administrasjon. Men. Det betyr noe hvordan dekningen gjennomføres og hva som løftes frem, ikke bare at det dekkes. Det blir for dumt hvis NRKs kommentatorer skal avvente sin dom og analyse av Trump nærmest i påvente av at andre uttaler seg først.

Ved å for ofte unnlate å behandle Trump og hans undersåtter som unikt ille i vestlig kontekst – som noen som åpenbart bryter med grunnleggende verdier og skaper en ny tidsånd – gjør mediene dem om til mer eller mindre vanlige politikere av bråkmakernatur som lyver litt her og ønsker personlig vinning der.

Så mye kan «balansen» aldri være verdt. Og det er her vi må våge å si det som det er, for dette blir ille.

En regjering bygget på nazi-propaganda

US Department of Homeland Security har ansvar for offentlig sikkerhet i USA. Etter Trumps valgseier har departementet blitt ytterligere militarisert i kampen mot det republikanerne kaller «illegals».

Det er én ting når ICE (en etat under DHS) driver en ulovlig og grov forfølgelse av minoriteter gjennom en rasistisk motivert deportasjonspolitikk. Fascister bryr seg gjerne ikke om loven, og det blir stadig mindre dagslys mellom ICE og måten nazistiske SA oppførte seg mot jøder og sosialister i Tyskland. Vi snakker tilfeldig og målrettet voldsuthevelse mot minoriteter av maskerte menn med våpen, overraskelsesraid, samt fengslinger og deportasjoner uten rettslig grunnlag.

Direkte nazistisk propaganda som leveres parallelt er noe annet, og den deles i Trump-vennlige sosiale medier som Facebook og X.

Likevel kan de argumentere for at jakten på ulovlige innvandrere eller kriminelle er en del av departements mandat, og at det ICE nå gjør bare er en kraftig intensivering av tidligere politikk.

Direkte nazistisk propaganda som leveres parallelt er noe annet, og den deles i Trump-vennlige sosiale medier som Facebook og X. Følgende går imidlertid usett forbi norske medier.

11. august deler Department of Homeland Security en tegning av Uncle Sam som klør seg i hodet. Nær han er forskjellige veiskilt som peker i to retninger. I den ene venter lov og orden, muligheter og «hjemland»; i den andre vil vi møte på kulturell nedgang og invasjon. I tegningen står det tydelig: «AMERIKA TRENGER DEG. BLI MED I ICE NÅ».

Like viktig er det at DHS selv skriver: «Hvilken vei, amerikanske mann?».

Sistnevnte er en klar referanse til boken Which way, Western man? av nazisten William Gayley Simpson. Den ble publisert av det nynazistiske forlaget National Alliance, og er blitt mye omtalt på nett av både nazister og de som gjør narr av utsagnet. Det stopper ikke der.

Om vi snakker om delingen av et maleri av pilgrimer med et nyfødt barn (hva har det med nasjonal sikkerhet i 2025 å gjøre?), eller et 1800-tallsmaleri som positivt skildrer USAs imperialistiske Manifest Destiny-doktrine, er ordene og budskapet fra Trump-regjeringen alltid de samme; en kulturarv, en nasjon, og et hjemland som må beskyttes – om ikke returneres til og tas tilbake.

Varsellampene burde for lengst blinke for alle som kaller seg journalist eller forsker.

Disse uttrykkene benyttes hyppigere enn noen gang, til tross for at ord som «homeland» tradisjonelt sjeldent brukes i amerikansk kontekst. Grunnen er jo at USAs nasjonalisme i grunn er bygget på det konstitusjonelle fremfor det etniske og kulturelle. Men kanskje viktigere – det etniske hjemlandet til amerikanere er jo slettes ikke USA, men Storbritannia, Italia, Polen og diverse andre land.

Det følger at denne nyoppdagede retorikken er en amerikanisering av europeisk fascistisk og etnisk nasjonalisme fra tidlig 1900-tallet. Dette kommer altså fra offisielle talerør for Trump-administrasjonen. Varsellampene burde for lengst blinke for alle som kaller seg journalist eller forsker, og likevel er det ikke mulig å lese om dette i norske medier.

Amerikansk nazisme, ikke «bare» fascisme

Denne artikkelen benytter både nazisme- og fascisme-begrepene. Få velger å offentlig kalle Trump-Amerika for nazistisk, men nøyer seg mer og mer med fascisme-begrepet. La meg forklare hvorfor jeg går lenger.

«Fascisme» er et samlebegrep på en rekke typer autoritære ideologiske retninger som kjennetegnes av høyreekstremisme, autoritær og ytterliggående nasjonalisme. De mest kjente historiske eksemplene vi har er fascismen i Italia under Benito Mussolini og Nazi-Tysklands Adolf Hitler.

Trumpismen er nemlig entydig besatt av tanken om det hvite USA.

Nazismen er en gren innenfor fascismen med noen modifikasjoner. Med et spesielt fokus på rasebasert nasjonalisme og antisemittisme er nazismen iboende og eksplisitt rasistisk og diskriminerende mot grupper den ser på som annerledes.

Fascismen bygger på en totalitær korporativ stat som i prinsippet inkluderer alle innbyggere – nasjonen og kulturen gjør seg gjeldende, men først og fremst som verktøy for å styrke staten, ikke med mål om å skape en etnonasjon. Det finnes selvfølgelig rasisme i fascistiske stater og ofte fra statlig hold, men det gjør seg som regel ikke gjeldende som statlig ideologisk prinsipp.

Nazismen på sin side er besatt av tanken om etnisk renhet og den folkelige kulturnasjonen – hjemlandet. Staten blir et verktøy for å fremme den ariske rase, i Tysklands tilfelle den etnisk tyske nasjon.

Med bakgrunn i dette blir nazismen ofte et riktigere begrep å benytte om ideologien som kommer fra Trump-Amerika. Trumpismen er nemlig entydig besatt av tanken om det hvite USA, den hvite amerikanske kulturs overlegenhet, og kobler ofte disse til religiøs trofasthet.

Der Hitler bygget Rikskirken for å styrke den nazistiske staten og fjerne kristendommens jødiske røtter, jobber Trump og hans tilhengere – spesielt innenfor den ofte høyreekstreme evangeliske kirken – hardt for at Jesus og kristendommens idealer om åpenhet og nestekjærlighet skal assosieres med naivitet og ondskap; med de som ønsker å ødelegge USA. Vi må heller ikke glemme at det iherdig jobbes for å få en Trump-vennlig kirke inn i skolen, noe som eksplisitt forbys av den sekulære amerikanske grunnloven.

Derfor er det ofte riktigere å omtale Trump-Amerikas ideologi som nazistisk, og ikke bare fascistisk.

Førerdyrkelse har vi mange eksempler på, men der både Mussolini, Stalin, Xi Jinping og Putin gjerne blir dyrket som mektige og unikt egnede statsledere (gjerne som landsfedre), gjør den amerikanske nazismen Trump om til en gudommelig Jesus-skikkelse som ofrer seg; en figur som kommer ut av tiden for å «redde» folket fra ondskap og demoniske trusler.

Den amerikanske nazismen er enn så lenge prinsipielt mindre antisemittisk enn den tyske, men antisemittismen lever likevel i beste velgående i Trumps telt. På toppen av hatsstigen er jødene imidlertid byttet ut med latinamerikanere og muslimer, men vi kan i det minste være trygge på at sosialistene, kommunistene, journalistene og de intellektuelle fortsatt får gjennomgå.

USA har alltid vært bygget på rasediskriminering – landet ble født med at slaveri var lovlig, og selv etter slaveriets slutt levde rasismen i beste velgående. I dag er den mer eksplisitt enn på lenge. Så viktig er den for Trumpismen at Trump kritiserer amerikanske museer for å sette slaveriet, erkeeksempelet på amerikansk rasisme og hvites dominering av andre raser, i et negativt lys – og museene gir etter.

Den offisielle begrunnelsen, som den så ofte er, er at museene er «woke». Her er det opp til oss å være våkne. «Woke» er nemlig bare et annet ord for sosialistisk, jødisk, ikke-hvit, tilbakestående, og anti-amerikansk.

Derfor er det ofte riktigere å omtale Trump-Amerikas ideologi som nazistisk, og ikke bare fascistisk.

Ideologien gjennomsyrer alt

Man skulle kanskje ikke tenkt at US Department of Labour hadde en kulturideologisk rolle å spille i Trump-regjeringen. Men da glemmer vi at nazismen og dens søsken gjennomsyrer alt de får tak i. 16. august publiserer departementet en KI-generert tegning av en muskuløs, hvit og blond mann – en arier, om du vil – som står foran et industriområde.

Propaganda-plakater og gjentagelse av rene løgner – de betyr mye.

Ansiktsuttrykket hans er seriøst og søkende. «DIN NASJON TRENGER DEG», roper tegningen. Mannen ligner strengt tatt mer på en norsk NS-figur enn det typiske amerikanske idealet om tall, «dark», and handsome.

Men ok – det er mye diskriminering i arbeidslivet. Enn så lenge er det flere hvite enn melaninrike borgere i USA (ca. 61%), så kanskje det bare var en tilfeldighet at mannen var hvit og blond?

Men hva skal man tenke når forsvarsminister Pete Hegseth deler et klipp av hans egen menighetsprest som formidler overfor CNN at kvinner ikke burde ha stemmerett og samtidig være underlagt mannen?

Hva skal vi si når Det hvite hus deler «avslappende» klipp av lenkede fanger som deporteres fra landet uten juridisk grunnlag? Hvordan skal vi tolke det når DHS daglig legger ut navn og bilde av tilfeldige kriminelle de har pågrepet den dagen? Hva med reisingen av en konsentrasjonsleir i en glovarm sump utsatt for flom, orkaner, og som i tillegg er omringet av alligatorer?  Trump-administrasjonen utgjør nærmest en tegneserie-karikatur av nazismen. Gjør det litt vanskeligere for oss, liksom.

Sett alt sammen, og det kan ikke misforstås. Det er medienes viktigste oppgave å tydelig påpeke og motsi fascismen når den rører på seg.

Det betyr noe

Språk har verdi. Henvisninger betyr noe. Propaganda-plakater og gjentagelse av rene løgner – de betyr mye. Det vet fascistene bedre enn de fleste.

Ved å ikke tilby en klar og tydelig demokratisk stemme mot fascismen; å ikke påpeke deres motivasjon som fascister, men å si seg fornøyd med å gjengi enkelthendelser, å legge godviljen til her og leke djevelens advokat der, behandler ikke norske medier Trump som trusselen han er.

Dette er ikke politikk som vanlig.

Å ikke tydelig påpeke nazismen som spres fra USAs mektigste kontorer, er å fra si fra seg folkeopplysningsansvaret.

Det er ikke godt nok med ledende eller misvisende overskrifter og vinklinger som fremstår som passive eller positive til Trump, selv om artikkelen selv kanskje har større verdi.

Den samme passive journalistiske tilnærmingen kommer heller ikke til å hjelpe når – ikke hvis – denne bevegelsen viser sitt stygge ansikt i Norge, noe den til en viss grad allerede gjør. Og impulsene som herjer i USA er ikke alltid like tydelige.

Det er nå det gjelder

I et så stort og tradisjonsrikt demokrati som USAs kan vi ikke bare peke på ett øyeblikk som da fascismen kom. Daglig er vi vitne til små Riksdagsbranner over hele landet; unnskyldninger fascistene i det republikanske parti bruker for å tie folket, fengsle dem, sende dem ut, og ulovlig gi seg selv mer og mer makt.

Nå reises Amerikas konsentrasjonsleirer, og Høyesterett kan komme til å vurdere om Obergefell-beslutningen skal opprettholdes. Den gjør homofilt ekteskap lovlig, og fjerningen av den kan få implikasjoner for lovligheten av ekteskap på tvers av rase på føderalt nivå.

Nordmenn burde kunne stole på at våre frie medier og journalister har deres vel i tankene; at hvis man faktisk lurer på om Trump og hans folk er fascister, så har våre ledende aviser skarp, relevant og oppdatert kunnskap og ekspertise å dele.

Vi har ikke råd til å ikke kalle dette for hva det er, hinte til en «begge sider»-situasjon, eller å leke med ord for å appellere til et størst mulig publikum. Kanskje er europeiske statsledere nødt til å ta del i skuespillet. Noen kryper så lavt at de kaller Trump for «daddy». Men det trenger ikke journalistene eller kommentatorene å gjøre.

Å ikke tydelig påpeke nazismen som spres fra USAs mektigste kontorer, er å fra si fra seg folkeopplysningsansvaret.