Økonomiske muligheter for våre barnebarn

John Maynard Keynes skrev i 1930 et viktig essay om «Economic Possibilities for our Grandchildren». Artikkelen har observasjoner om mange økonomiske forhold vi også er opptatt av i dag: arbeid, investeringer, teknisk framgang og handel. Men de naturgitte begrensningene for den økonomiske utviklingen er knapt nevnt.

Når vi i dag skal se framover med et langt tidsperspektiv, vil natur og klima spille en hovedrolle, sette begrensninger og skape usikkerhet. Trolig blir klimaet preget av økende temperaturer og betydelige innslag av nedbørstormer, flom og ustabilitet. I lange perioder kan slike forhold redusere omfang og verdi av produksjon og inntekt.

En vesentlig del av verdiskapingen i dag bør derfor brukes til klimatiltak

Målbevisst innsats for å redusere utslipp av klimagasser kan begrense omfanget av de framtidige miljøproblemene. En vesentlig del av verdiskapingen i dag bør derfor brukes til klimatiltak. Det betyr at det i perioder vil være mindre rom for å ta ut andre former for forbruk og investeringer fra verdiskapningen.

 

Klimamålene: Mulig, men ikke sannsynlig

I en omfattende rapport som DNV-GL (tidligere Det norske Veritas) presenterte 11. september, Energy Transition Outlook, tegnes det et nyansert bilde av utsiktene. En omfattende satsing blant annet på bedre energinett, produksjon av fornybar energi og mangedobling av batteri-produksjonen, vil gjøre det mulig å bremse veksten i energiforbruket. Det er ikke umulig å nå de mål som Paris-avtalen setter om maksimalt 1,5 til 2 graders oppvarming. Men tiltakene som kreves er så omfattende at det foreløpig ikke ser ut til å være den mest sannsynlige utviklingen.

Miljø og klimautsiktene gjør at framskrivinger og økonomisk politikk vil møte vesentlig større usikkerhet enn vi har vært vant med. Prognoser for produksjon og inntekt må tas med enda større forbehold enn vi har vært vant til.

 

Voldsom vekst etter 2. verdenskrig

Den økonomiske veksten de første ti-årene etter 2. verdenskrig oversteg i Norge og andre vestlige land ikke bare det en hadde opplevd før krigen, men også forventningene man hadde de første årene etter krigen. Produksjon og økonomisk vekst bygger på kombinasjonen av arbeidsinnsats og produktivitet (produksjon per arbeidsenhet). For å få stor vekst må to ting på plass: produktiviteten må øke mye, og en stor andel av befolkningen må være i arbeid.

På 1950-og 1960-tallet hadde vestlige land en økonomisk vekst på 4 og 5 prosent i året. Men så begynte vanskelighetene. Kostnadene ved Vietnam-krigen bidro til at USA i 1971 trakk seg fra systemet med stabile valutakurser som var vedtatt under konferansen i Bretton Woods i USA i juli 1944. Dette førte til ustabile valutakurser, høy inflasjon og nedgang i den internasjonale veksten. Det skyldes både at produktiviteten vokste mindre enn før og at mange ble arbeidsledige.

 

Motkonjunktur og krise

I Norge forsøkte Arbeiderparti-regjeringen og finansminister Per Kleppe (jeg var hans statssekretær) å bygge bro over det vi trodde var et midlertidig internasjonalt tilbakeslag, gjennom en aktiv motkonjunkturpolitikk. Men den internasjonale oppgangen uteble, og vår bro fikk ikke feste på den andre siden. Norge måtte oppgi motkonjunkturpolitikken, devaluere kronen og stramme inn for å tilpasse oss internasjonale forhold. Det var økte krav til konkurranseevnen i næringslivet.

Norge måtte oppgi motkonjunkturpolitikken, devaluere kronen og stramme inn

Norge hadde strenge reguleringer av kredittmarkedene lengre enn mange andre land. Da Willoch-regjeringen i 1984 fjernet reguleringene, økte utlånene med 20-30 prosent hvert år fra 1984 til 1987. Etter hvert førte dette til en bankkrise der de tre største bankene i 1991-92 måtte overtas av staten.

Også andre land hadde finansielle kriser.  Martin Wolf, Økonomiredaktøren i Financial Times, har påpekt at det internasjonalt var 139 finansielle kriser i perioden fra 1973 til 1997, mens det i den lange, stabile etterkrigstiden fra 1945 til 1971 bare var 38 slike finansielle kriser.

 

Inflasjon og lønnsgalopp

På 70-tallet bidro internasjonal inflasjon og store lønnstillegg til stor prisstigning i Norge, og også til større og mindre devalueringer helt inn på 1980-tallet. Lønnsoppgjøret i 1986 kom ut av kontroll etter at Pål Kraby, som sjef for Arbeidsgiverforeningen, truet med lockout – utestengelse av arbeidstakerne. Det ble vedtatt store lønnstillegg og kortere arbeidstid fra 1987. Etter at Willoch-regjeringen ikke lenger fikk støtte fra Frps Carl I. Hagen, måtte Gro Harlem Brundtland overta som statsminister i mai 1986.

Finansminister Gunnar Berge (og jeg som statssekretær) kom til Finansdepartementet fredag 9. mai. Like etter kom sentralbanksjef Hermod Skånland med en orientering om kritiske forhold i valutamarkedet, og klar tilråding om devaluering. Regjeringen sluttet seg til dette søndag 11.mai. Gunnar Berge presenterte den som den siste devalueringen. Det ble lagt fram både økonomiske og andre tiltak, som bidro til at det faktiske ble slik.

 

Den norske modellen virker

Godt samarbeid mellom fagbevegelse og arbeidsgivere, voksende oljevirksomhet og god økonomisk politikk under vekslende regjeringer, gjorde at økonomien vokste mer i Norge enn andre land i årene som fulgte. Norge klatret mot toppen i statistikken over verdens rikeste land pr. innbygger. Erfaringene fra vår egen bankkrise og strengere krav til norske banker (høyere egenkapital), gjorde at Norge ble mildere rammet enn andre land av den internasjonale finanskrisen som startet i 2008.

Denne krisen sprang ut av en voldsom vekst i rimelige amerikanske lån til boliger, finansiert med obligasjoner solgt til banker over hele verden. Da boligprisoppgangen i USA i 2007 snudde til nedgang, ble det tap for de som hadde kjøpt slike obligasjoner. Tapene førte til krise for mange banker.  Uten kapital til å dekke tapene, kuttet de ned på utlånene. Økonomien (BNP) i Euro-landene sank med 4-5 prosent og kom ikke på før-krise-nivået før i 2017. For Norge ble nedgangen vel én prosent. I 2017 var BNP 13-14 prosent høyere enn før krisen. En hovedårsak var at norske banker hadde bra med kapital og god utlånsevne.

 

Handels-problemet

Internasjonal handel gir spesialisering og økt produktivitet, der landene kan vokse på de næringsområdene der de har ressurser eller utvikler god kompetanse. Mye av den økonomiske veksten i etterkrigstiden skyldes at landene har gjort bruk av spesialisering-mulighetene. Ikke minst gjelder det mindre land, som Norge.

For første gang i etterkrigstiden er det nå fare for at vilkårene for internasjonal handel kan bli dårligere

For første gang i etterkrigstiden er det nå fare for at vilkårene for internasjonal handel kan bli dårligere. President Trump er ikke glad i fri handel og har innledet konflikter, særlig i forhold til Kina, men også til andre land. Storbritannias Brexit fra EU vil gi mindre handel i Europa og kan få smittevirkninger. Også et EØS-land som Norge, kan få dårligere vilkår for handel med UK. Dårligere vilkår for internasjonal handel gir mindre produktivitetsvekst.

 

Lav vekst i tiår framover

For vurdering av framtidig økonomiske utvikling, har Organization for Economic Cooperation and Development (OECD) stor tillit. I 2018 la OECD fram The Long View: Scenarios for the world economy to 2060. Rapporten antar at verdens årlige vekst i BNP vil gå ned fra 3,5 prosent i 2018 til 2 prosent i 2060. Den høye veksten i India og Kina vil etter hvert komme ned. Industriland i Europa og Amerika vil få relativ lav vekst på 1- 2 prosent. Lav vekst i industriland skyldes lavere produktivitetsvekst, og en befolkning som ikke lenger vokser.

For norsk økonomi gir Perspektivmeldingen fra 2017 de siste offisielle framskrivningene. Meldingen regner med at Norge skal få til en økonomisk vekst minst på linje med andre europeiske land.  Petroleumsvirksomheten vil fortsatt ligge på et relativt høyt nivå de nærmeste ti årene, men vil deretter gå klart nedover, selv om det blir gjort enkelte nye funn. Det betyr at samlet BNP pr innbygger årlig øker mindre når oljesektoren inkluderes: 0,9 prosent, enn om en bare ser på Fastlandsøkonomien, 1,2 prosent. En ny perspektivmelding er varslet våren 2020.

Både i Norge og i Europa for øvrig er det økende motstand mot liberal innvandring.

Levestandarden for våre barnebarn i Norge vil både bli påvirket av innvandring, annen befolkningsvekst og hvordan produksjon og inntekter blir fordelt. Både i Norge og i Europa for øvrig er det økende motstand mot liberal innvandring. Slik innvandring gir nye, store grupper som krever midler og innsats for integrering, og også en større befolkning som skal dele på de økonomiske godene. Dersom en lykkes med rask og god integrering, vil kostnadene knyttet til en moderat innvandring være begrenset. Den naturlige befolkningsvekst er i ferd med å bli lavere. Det er færre mennesker som får mer enn to barn og mange som får ett eller ingen barn. Slik sett blir det færre å dele på.

 

Utdanning og arbeid

Det beste grunnlag for at våre barnebarn skal få en bra levestandard, er at de får god utdanning og at det legges vekt på et fleksibelt arbeidsmarked, der det er mulig å få ulike typer arbeid som kan gi inntekt.

Den teknologiske utviklingen gir både utfordringer og muligheter. De som ikke henger med i bruk av ny datateknologi, risikerer å få redusert sine arbeids- og inntektsmuligheter. Målbevisst IKT-opplæring vil være en lønnsom og rettferdig investering, slik at flest mulig kan gjøre bruk av de muligheter teknologien tilbyr.

 

Mindre vekst trenger ikke gi dårlige liv

Våre barnebarn vil neppe oppleve så sterke generelle løft i økonomi og levestandard som vår og tidligere generasjoner. Det vil ikke bli en ny dobling av de økonomiske ressurser de neste 50-60 årene. Likevel vil de møte en økonomi og et samfunn med mange og gode muligheter. Også kommende år vil ha en positiv utvikling der økonomien holder seg oppe, eller får en årlig vekst på minst en prosent.  Marked og samfunn vil gi muligheter for jobb og inntekt, med større fleksibilitet enn i vår generasjon, forutsatt nødvendige ferdigheter.

Det vil ikke bli en ny dobling av de økonomiske ressurser de neste 50-60 årene

Utviklingen i teknikk, formidling og kultur vil gi mange muligheter for nye opplevelser og nye kontakt- og fellesskapsmuligheter. De vil kunne gå tilbake i historien og gjenoppleve mange av de aktiviteter vi selv har funnet spennende og givende. Ikke bare gamle bøker, men også gamle filmer, musikk og videoer vil være tilgjengelige.

 

Fattigdom og trening

Om de skaffer seg god utdanning og gjør en innsats i de jobber som vil være mulige, vil et flertall få høyere levestandard enn vår generasjon. Med videreføring av et sterkt fellesskap bør vi kunne unngå at større grupper bli rammet av langvarig fattigdom.

God fysisk form er et nødvendig grunnlag for å kunne gjøre en god arbeidsinnsats over tid. Mange ungdommer deltar nå i idrett og trening. Det er viktig å legge til rette for at dette kan fortsette, både når dagens ungdom vokser til og for nye generasjoner. God fysisk form er en god investering for framtida.

Det vil være behov for en aktiv nærings- og distriktsutviklingspolitikk. Et godt bankvesen med regionale og lokale sparebanker bidrar til vekst i alle deler av landet. Vår lange kyst gir muligheter for å høste av havets ressurser, og for oppdrett. Men oppvarming og issmelting kan få havoverflaten til å øke og også påvirke havet på annen måte.

Fortsatt økonomisk vekst er avhengig av at vi unngår nye og gamle feiltrinn. Bankene må være solide, slik at de tåler tap som følger med å gi lån til og ta risiko i ny næringsvirksomhet. Vi må videreføre gode samarbeidsforhold mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, slik at man kan finne omforente løsninger når nye utfordringer og problemer melder seg. I en komplisert og integrert økonomi vil konflikter i arbeidslivet gi store kostnader.

 

Mindre befolkningsvekst – billigere boliger

Med lavere befolkningsvekst vil det være god tilgang på fast eiendom. Mange av våre barnebarn vil arve eiendom fra foreldre og besteforeldre. Andre vil kunne få egen bolig med lavere inngangsbillett enn det som har vært tilfellet siste årene. Den reelle levestandard kan derfor bli høyere enn i dag, selv om kjøpekraften fra den den løpende inntekt ikke øker vesentlig.

Hovedbildet er at våre barnebarn vil oppleve større muligheter enn begrensninger

Av hensyn til miljø og klima, vil de måtte leve med begrensninger for energiforbruk til transport og oppvarming. Det vil bli færre utenlandsturer langt avsted enn mange i vår generasjon har hatt glede av. Kontakten med venner i inn- og utland vil i høyere grad finne sted over nettet. Det trenger ikke oppleves som et stort tap. Våre barnebarn vil vokse opp med digital kontakt som vil være like naturlig som den fysiske nærhet til venner og kolleger. Noen vil nok savne å være i samme rom eller hus, ikke minst kan det gjelde besteforeldrene.

Hovedbildet er at våre barnebarn vil oppleve større muligheter enn begrensninger, selv om handlingsrommet må begrenses av hensyn til miljø og klima. Stadig høyere økonomisk forbruk trenger ikke være nødvendig for å leve gode liv.