Økt likebehandling av private og offentlige barnehager er fornuftig

Nylig la regjeringen fram et forslag til endringer i barnehageloven. Blant annet foreslås det å gi kommunestyret mulighet til å gi justere antall barn en barnehage er godkjent for, uavhengig av om den er offentlig eller privat. Hittil har kommunen bare kunnet nedjustere offentlige barnehager.

Reaksjonene står ikke i stil med det som egentlig er et ganske moderat forslag.

I et innlegg i Agenda Magasin 9. november skrev jeg at det er fornuftig å gi kommunen mulighet til å gjøre mer helhetlige prioriteringer for hvordan barnehagetilbudet skal se ut i kommunen. Civita og Høyre har protestert høylytt. Reaksjonene står ikke i stil med det som egentlig er et ganske moderat forslag.

Civitas Aslak Storsletten skriver i et svar til meg i Agenda Magasin at skiftende ideologi i kommunene kan gå på bekostning av tilbudet til foreldrene, underforstått at et venstreorientert kommunestyre vil stramme inn ekstra overfor private barnehager, og et høyreorientert kommunestyre vil stramme inn ekstra overfor offentlige. Men det er ikke riktig at forslaget fører til at kommunestyret nå får den muligheten.

Den nye adgangen til å redusere antall barnehageplasser gjelder kun når det er nødvendig for å hindre overkapasitet, og dessuten at eventuell reduksjon i antall barnehageplasser skal fordeles jevnt mellom barnehagene. Barnehageloven gir kommunen en plikt til å likebehandle offentlige og private. Kun dersom det foreligger konkrete, saklige og relevante hensyn, kan kommunen konsentrere nedjustering til enkeltbarnehager.

Grunnlaget for uenigheten er heller to ulike syn på hvor viktig markedet skal være for å styre kommunebudsjettet.

Storsletten skriver at jeg har «misforstått regjeringens forslag», uten å egentlig peke på saklige eller logiske feil i min argumentasjon. Grunnlaget for uenigheten er heller to ulike syn på hvor viktig markedet skal være for å styre kommunebudsjettet. Kommunen finansierer 85 prosent av utgiftene per barn i både de private og de offentlige barnehagene.

Civitas markedsideologiske utgangspunkt i velferd og annet er en ærlig sak. Storsletten argumenterer for at å styre barnehagen i en kommune mer på markedsvilkår vil føre til mer rasjonell fordeling av denne delen av kommunebudsjettet. Mitt ståsted er derimot at det er et gode for et lokalsamfunn å kunne ta helhetsvurderinger av barnehagetilbudet. For eksempel er framskrivinger av befolkningsutviklingen i kommunen informasjon som i liten grad speiles av foreldrenes barnehagevalg i dag. Dette er likevel viktig for planlegging av kapasitet fremover.

På et mer normativt plan er det også rimelig at foreldre med barn i offentlige barnehager ikke skal behøve å møte større uforutsigbarhet enn foreldre med barn i private barnehager når barnetallet i kommunen faller.

At det nye forslaget åpner for at kommunen kan gjøre justeringer hvert tiende år, også for private barnehager, er en nøktern innramming av disse hensynene.