Oljefondet trenger en bedre debatt

I løpet av den siste uken har blant andre økonomikommentator Cecilie Langum Becker i NRK og politisk kommentator Hanne Skartveit i VG kommentert Jens Stoltenbergs redegjørelse om oljefondets etiske retningslinjer. Begge beskriver kritikken mot fondets investeringer i selskaper som bidrar til Israels krigføring, som et uttrykk for politisk aktivisme.

 

Når pressen forsvarer makten

Langum Becker beskriver Stoltenbergs opptreden i Stortinget som en realitetsorientering og roser ham for å minne om at oljefondet ikke skal være et politisk verktøy, men et finansielt fond med etisk rammeverk. Hun skriver at han «strammet opp venstresiden» – den politiske siden han vel selv er en del av. Skartveit gir en lignende analyse og advarer mot politisk press.

Når kommentatorer reduserer dette til aktivisme, ser de bort fra at det handler om juridisk ansvar og medvirkning til alvorlige overgrep.

Saken som har utløst debatten, er ekstremt graverende: En over to år lang krig preget av groteske og systematiske brudd på folkeretten, der Den internasjonale straffedomstolen etterforsker krigsforbrytelser og mulig folkemord på palestinerne. Det finnes knapt et mer alvorlig bakteppe for en norsk investeringsdebatt.

 

Juridisk ansvar, ikke partipolitikk

Det er bare to generasjoner siden Norge selv opplevde okkupasjon og krigens overgrep. I dag anser vi det som dypt uetisk at noen valgte å investere i Tyskland under andre verdenskrig. At vi ikke gjør det samme i møte med overgrep og ulovlig okkupasjon i vår egen tid, burde være et fundament for verdens største fond. At verden og selskapsstrukturene har blitt mer komplekse, kan aldri være et holdbart motargument.

Når kommentatorer reduserer dette til aktivisme, ser de bort fra at det handler om juridisk ansvar og medvirkning til alvorlige overgrep. Norge skal ikke investere i selskaper som bidrar til grove menneskerettighetsbrudd eller krigsforbrytelser.

Dette handler ikke om høyre eller venstre, men om troverdighet, tillit og rettssikkerhet.

Kravene fra SV, Rødt, MDG og Venstre handler ikke om å bruke fondet som et utenrikspolitisk verktøy, men om å sikre at investeringene våre ikke medvirker til menneskerettighetsbrudd og ulovlig okkupasjon. At Venstre står sammen med SV, Rødt og MDG viser at dette ikke er en smal venstresideposisjon, men et krav om etisk ansvarlighet forankret i fondets egne retningslinjer og Norges internasjonale forpliktelser.

Også Høyre har stilt spørsmål ved hvordan investeringene i israelske selskaper ble håndtert, og etterlyst klarhet i hvordan regjeringen og Etikkrådet vurderte sakene. Dette handler ikke om høyre eller venstre, men om troverdighet, tillit og rettssikkerhet. Finansdepartementet og oljefondet har omsider forstått alvoret. Beviset er antallet israelske selskaper som har forsvunnet ut av fondet på kort tid.

 

Nå trenger vi pressen

Når finansministeren varsler en gjennomgang av de etiske retningslinjene, trenger vi en presse som forstår menneskerettighetsjuss og folkerett, og som ser hvordan brudd også utgjør en reell risiko for fondets avkastning, for søksmål, for Norges omdømme og for tilliten som bærer hele modellen.

Vi trenger en kritisk presse som setter spørsmålstegn ved strukturene.

Vi trenger journalister som faktisk leser retningslinjene og spør om de ville vært tilstrekkelige hvis de ble håndhevet. Som ser på Etikkrådets saksbehandling, ressurser, habilitet og handlingsrom, og som setter seg inn i hvilket handlingsrom og ansvar som ligger og bør ligge hos Norges Bank i forvaltningen av fondet. Jeg savner også en skikkelig debatt om det er etisk og juridisk forsvarlig at en stat som er under etterforskning for folkemord, fortsatt inngår i fondets referanseindeks som den største selvfølge.

Det vi ikke trenger, er flere belærende forklaringer fra media om hvordan et globalt indeksfond «må fungere». Vi trenger en kritisk presse som setter spørsmålstegn ved strukturene, og vi trenger en verdidebatt om hvilken retning og hvilken verden vi ønsker at oljefondet skal bidra til.

 

Tillit og ansvarlighet

Langum Becker advarer mot at aktivisme kan svekke fondets omdømme. Men den tilliten hun frykter at vi mister, er allerede under press. I 2024 rapporterte Norges Bank at oljefondets omdømme hadde falt for første gang på ti år. Nedgangen ble tatt opp på styrenivå, og representantskapet stilte spørsmål ved årsakene. Vi som er utenfor styrerommet, var nok ikke like overrasket.

Et bredt flertall av velgere og sivilsamfunn forventer at sparepengene våre ikke bidrar til menneskerettighetsbrudd.

Det er vanskelig å se hvordan et fond som investerer i selskaper knyttet til menneskerettighetsbrudd og krigsforbrytelser, kan beskytte omdømmet sitt ved å avfeie kritikken som aktivisme. Et statlig fond mister ikke tillit fordi noen krever ansvarlighet, men fordi ansvaret uteblir.

 

En demokratisk selvfølge

Gjennomgangen av de etiske retningslinjene kan bli et vendepunkt. Blir rammene svekket, risikerer vi et fond som beveger seg bort fra sine etiske forpliktelser mot et syn der alt av verdi måles i kroner og øre. Men gjennomgangen kan også bli en anledning til å styrke ansvarligheten og tydeliggjøre at fondet ikke skal bidra til grove overgrep eller ulovlig okkupasjon.

Det er ikke et angrep på uavhengighet, men et uttrykk for demokratisk ansvar.

Det burde være en demokratisk selvfølge. Et bredt flertall av velgere og sivilsamfunn forventer at sparepengene våre ikke bidrar til menneskerettighetsbrudd. De forventer den samme ansvarligheten som da Russland invaderte Ukraina. Da var det ingen som fryktet at «politiseringen» kunne skade bunnlinjen.

Når Norges Bank forvalter verdens største fond på vegne av befolkningen, må den være under kontinuerlig offentlig gransking og debatt. Det er ikke et angrep på uavhengighet, men et uttrykk for demokratisk ansvar.

 

Etikk, folkerett og menneskelighet

I forrige uke markerte Palestinakomiteen i Asker og Bærum FN-dagen med opplesning av navnene på alle barna den israelske hæren har drept i Gaza og på Vestbredden. De startet klokken ti om morgenen. Da jeg gikk klokken halv tre, hadde de ikke kommet lenger enn til toåringene.

Tusener av barn er bombet og skutt i hjemmene sine, på lekeplasser, sykehus og skoler. Dette er grove brudd på folkeretten som burde ryste oss alle.

I det minste må vi forholde oss til internasjonal rett og menneskerettighetene som Norge selv bygger sin legitimitet på.

Norske kommentatorer tolker Stoltenberg dithen at et globalt indeksfond bør være fritt for etikk og moral, men mer urovekkende: det virker som om de heier. Det er et dristig syn, selv i konservative kapitalforvaltningsmiljøer. I det minste må vi forholde oss til internasjonal rett og menneskerettighetene som Norge selv bygger sin legitimitet på. Da trenger vi kommentatorer som er mer bekymret for vår medvirkning til krigsforbrytelser og folkemord enn for manglende avkastning.