Oppdrar vi jenter til å frita gutter? Dette må stoppe!

Fra 25. november til 10. desember markerer FN de 16 dagene mot vold mot kvinner. Men samtidig svikter verdenssamfunnet kvinner i krig. Ukrainske kvinner utsettes for voldtekter, kidnappinger og tortur, og barn deporteres til Russland for russifisering, likevel får de mindre oppmerksomhet og ressurser enn kampanjene later som.

Dette gjør ikke kvinner til helter, men til en økonomisk undergravd gruppe.

Samtalen om kvinners behov drukner også i et ordskifte preget av rop, anti-demokratiske påvirkningsmiljøer og lobbyister som søker synlighet mer enn løsning. Både menn og kvinner bygger karrierer i patriarkatets logikk, og debatten farges deretter.

 

Vold mot kvinner er større enn det vi liker å se.

En av tre kvinner globalt utsettes for fysisk eller seksuell vold. I Norge oppgir omtrent 20 prosent at de har opplevd alvorlig partnervold. Tvangsekteskap, sosial kontroll og digital overvåkning rammer jenter tidlig.

 

Den mest oversette voldsformen er den strukturelle

Når staten bygger velferd på ubetalt kvinneliv, utøver den press som får livslange konsekvenser. Søsken av  mennesker med nedsatt funksjonsevne blir omsorgsbærere som mister tid til skole og utvikling.  Kvinner tar ansvaret for egne barn, syke foreldre og søsken uten lønn og nødvendig bistand.

Dette gjør ikke kvinner til helter, men til en økonomisk undergravd gruppe. Et samfunn som hele tiden peker på heroismen knyttet til fredelige bransjer, har allerede sviktet disse gruppene de omtaler.

 

Den mest normaliserte volden er psykisk vold.

Den oppstår i oppveksten, i skolemiljø, i vennskap og i arbeidsliv. Vakre kvinner anses mindre intelligente; smarte kvinner mindre attraktive. Enten løftes du frem som patriarkatets yndling, eller avskrives som for smart til å være vakker og for vakker til å bli tatt seriøst.

Hvem tjener på slikt? Lukkede klanmentalitetssystemer som holder på makten ved å manipulere virkeligheten og svekke alle som truer hierarkiet. Slik undergraving gjør kvinner enklere å utnytte i relasjoner, i samfunnsliv og på jobb.

Psykisk vold skapes ofte av mennesker som sikrer sin egen posisjon ved å sortere andre etter sine egne premisser.

En dag får du beskjed fra velvillige stemmer om at du kanskje ikke bør ytre deg så mye – at det «er janteloven» eller at «det finnes nok folk som gjør dette allerede». Neste dag møter du en arbeidsgiver som plutselig uttrykker omsorg for at du ikke skal «overarbeide deg på fritiden», men som aldri tar stilling til hvordan arbeidsmiljøet faktisk bidrar til belastningen. Og noen stopper ikke der: de sprer rykter, fabrikkerer meldinger eller iscenesetter mikroskandaler. Psykisk vold skapes ofte av mennesker som sikrer sin egen posisjon ved å sortere andre etter sine egne premisser.

Selv kvinnepolitiske grupper kan være preget av å ta kvinners dannede oppførsel for gitt.

Ikke overraskende er det ofte de samme miljøene som gir gutter en kulturell rabatt: De «modnes senere», de «trenger mer plass». Så tilrettelegger vi igjen og igjen på bekostning av jenters trygghet og grenser. Selv kvinnepolitiske grupper kan være preget av å ta kvinners dannede oppførsel for gitt. Som om det er medfødt, som om det ikke koster oss noe. Det er så lite reflektert at det svir! Samtidig forventes jenter og kvinner å bære ansvar, empati, selvregulering og relasjonelt arbeid fra tidlig alder. Resultatet er en systematisk undergraving av jenters utvikling, selvtillit og handlingsrom.

Jenter trenger ikke flere krav. De trenger frihet!
Gutter trenger ikke flere unnskyldninger. De trenger oppdragelse som rommer omsorg.

 

Hva må et samfunn faktisk gjøre?

Hvis vi virkelig mener alvor med FNs 16 dager, holder det ikke med kampanjer. Vi trenger et samfunn som slutter å skyve byrder nedover i systemet for kvinner, jenter og barn, og begynner å rette krav oppover, der makten faktisk ligger.

Det betyr at vi må:

• slutte å normalisere gutters fritak og jenters overtilpasning
  Gutter må stilles krav til emosjonelt, sosialt og etisk. Jenter må få rom, trygghet og barndom uten å bære andres modenhet på ryggen.
• ta strukturell vold på alvor som politisk ansvar
  Omsorgsarbeid som skyves over på kvinner og barn er et resultat av politiske valg. Det må erstattes med reelle velferdstjenester.
• beskytte kvinner i krig med samme alvor som vi feirer kampanjer
  Det krever diplomatisk press, sanksjoner, etterforskning av krigsforbrytelser og internasjonalt ansvar, ikke dekorative erklæringer.
• sikre at farlige arbeidsforhold møtes med lovverk, tilsyn og sanksjoner

Tap av liv på jobb skyldes systemfeil, ikke moraldebatt. Først når lovverk, tilsyn og reelle sikkerhetsrutiner er på plass, kan holdningsarbeid ha noen effekt.

• rydde plass i offentligheten for kunnskap, ikke kynisme
  Debatten om vold og likestilling kan ikke eies av aktører som kun søker posisjon. Den må styres av fakta, forskning og kvinner som kjenner konsekvensene på kroppen.

Et samfunn som unnskylder gutter og overbelaster jenter, reproduserer vold. Skal vi stoppe det, må vi endre selve grunnlaget for forventninger, muligheter, ansvar og makt.