På lag med Europa

De siste ukene har debatten rast om ACER, EUs energibyrå. Nei til EU, deler av fagbevegelsen og venstresiden, og til og med AUF har kjørt kampanjer mot norsk deltagelse. Jeg har til gode å se noen tungtveiende argumenter for hvorfor det er lurt, grønt eller solidarisk å stå utenfor ACER.

Det anføres tre hovedargumenter mot ACER: Høyere strømpriser og dermed dårligere vilkår for kraftkrevende industri, tap av natur og tap av selvråderett. Alle argumentene behøver nyansering.

Strømpriser. ACER i seg selv vil ikke gi høyere strømpriser. Norsk Klimastiftelse har publisert flere oppklarende artikler om hvorfor. Strømprisene påvirkes av mange forhold, der EUs pris på CO2 er det viktigste. Flere utenlandskabler kan riktignok ha noe innvirkning på strømprisen, men dette har ingenting med ACER å gjøre. Dermed bortfaller også argumentet om at ACER er ødeleggende for kraftkrevende industri.

Det er trist at store deler av venstresiden fortsatt er mer opptatt av tom proteksjonisme enn god klimapolitikk.

Naturvern. Hensynet til naturvern taler for ACER. Et mer effektivt energisystem i Europa, der infrastruktur og naturressurser blir bedre utnyttet enn i dag, gir mindre unødvendig nedbygging av natur. I gamledager måtte miljøbevegelsen kjempe mot “tørrårssikring” – utbygging av ekstra produksjonskapasitet for å sikre strømforsyning i tørre år. Dette ble mindre nødvendig da vi begynte å utveksle kraft med naboland, og heller kunne importere andre lands kraftoverskudd i perioder med underskudd her hjemme.

ACER har ikke beslutningsmyndighet over norsk natur, eller mulighet til å godkjenne nye utbyggingskonsesjoner. Det er fortsatt opp til norske politikere å sikre en naturvernpolitikk som beskytter umistelige naturverdier. Behovet for en bedre naturvernpolitikk illustreres ved at felleseuropeiske avtaler i flere tilfeller beskytter norsk natur fra norske politikere. 

Selvråderett. ACER-motstanden bygger på et ønske om å beholde arvesølvet og kontrollen med egen energipolitikk. Men ACER tar ikke fra oss noen av delene. Justisdepartementet konkluderer med at norsk deltagelse i ACER ikke vil innebære suverenitetsavståelse i strid med Grunnloven. ACERs oppgave er å gripe inn der det oppstår tvister mellom medlemslandenes energimyndigheter. Det er alle land tjent med.

Alt samarbeid innebærer å binde seg til felles regler, for et felles beste. Sånn er også det europeiske klimasamarbeidet. EU og Norge har ambisiøse klimamål. For å lykkes med omstillingen fra kull og gass til et fornybart energisystem, må vi hjelpe hverandre på veien. Norge kan bidra med vårt overskudd fra vannkraften, men også vi er avhengige av støtte fra Europa når nedbøren ikke gir nok tilsig i våre egne vannmagasiner.

Vi er mange på den ikke-borgerlige siden som mener klimakrisen løses best gjennom mer, ikke mindre samarbeid med Europa.

Energisamarbeid er ikke noe nytt for oss. Norge har handlet kraft med utlandet siden 60-tallet, med strømforbindelse til blant annet Sverige og Danmark. Det nordiske kraftmarkedet er kjent for å være spesielt velfungerende. EUs tredje energimarkedspakke, som ACER er en del av, kopierer prinsippene fra det nordiske markedet.

Nå ligger det an til at Arbeiderpartiet sikrer flertall for energimarkedspakken og ACER. Arbeiderpartiet og Espen Barth Eide skal ha ros for å stå løpet ut, til tross for motstand internt. Men det er trist at store deler av venstresiden fortsatt er mer opptatt av tom proteksjonisme enn god klimapolitikk.

Dogmatisk proteksjonisme er farlig for klimapolitikken, men også for venstresiden. Anti-europeiske og nasjonalistiske krefter vinner frem i mange land. Den norske venstresiden –uavhengig av EU-standpunkt for øvrig – bør være en konstruktiv motvekt til forestillingen om at alt internasjonalt samarbeid er tvangstrøyer tredd nedover hodet på oss fra Brussel.

Vi er mange på den ikke-borgerlige siden som mener klimakrisen løses best gjennom mer, ikke mindre samarbeid med Europa. Men vi har vært forbløffende stille i debatten om ACER. Dette er en oppfordring til politikere og ungdomspolitikere om å være tydeligere stemmer for den europeiske klimasolidariteten. Den brede venstresiden må være rødgrønn, ikke rødbrun.