På tide å oppdatere «de ti oljebudene»

Equinor har den siste tiden kjøpt annonser i flere av landets aviser i anledning egen 50-års feiring. I en helsides annonse forteller oljeselskapet oss at statsminister Trygve Bratteli «snakket om miljøhensyn og sterk statlig styring. Og ikke minst viktigheten av sentrale prinsipper for å styre olje- og gassvirksomheten», ved åpningen av Norges første oljefelt.

Det er på tide å oppdatere «oljebudene» til å reflektere dagens virkelighet.

Equinor vil minne om hvor viktig «de ti oljepolitiske bud» har vært for norsk oljepolitikk. De «ti oljebudene» er hovedkonklusjonene i innstillingen til Stortingets utvidede industrikomité fra 1971, og var langt forut for sin tid. De har vært et sentralt grunnlag for styringen av norsk petroleumspolitikk, fungert som et vern for norske interesser mot utenlandske interesser, og satte ambisiøse mål om norsk industriell utvikling.

Det er på tide å oppdatere «oljebudene» til å reflektere dagens virkelighet: de inneholder ikke ett ord eller én setning om klima eller global oppvarming.

Et stabilt klima er en forutsetning for økonomisk stabilitet.

Riktignok nevnes natur og miljøhensyn. Men det nye aktuelle spørsmålet er hvor grensen for oljeindustrien må settes for å beskytte vårt felles klima. Et stabilt klima er en forutsetning for økonomisk stabilitet.

En oppdatering av budene må se helheten i norsk industripolitikk på nytt, og begrense hvor mye av landets ressurser oljeindustrien kan bruke i utbyggingen av stadig nye olje- og gassfelt.

Industriell kapasitet, kompetanse og investeringer må framover gå til rask energiomstilling og utviklingen av nye grønne arbeidsplasser. Bransjen evner ikke selv å gi noen objektiv vurdering av hvilke olje- eller gassfelt som kan komme i konflikt med hva klimaforskningen forteller oss, og hvilke andre satsninger vi heller må prioritere for å sikre sunn utvikling av økonomien på veien til nullutslippssamfunnet

Spørsmålet om hvordan vi skal klare å bremse veksten i verdens energiforbruk, samtidig som vi kutter utslipp og legger om til fornybar energi, utfordrer hele vårt økonomiske system.

Mer olje og gass er ikke løsningen på global oppvarming.

Det er viktig å ha klart for seg at fossilindustrien internasjonalt aktivt har motarbeidet klimakunnskap i årtier for å beskytte bunnlinja. Allerede på 1980-tallet var petroleumsindustrien klar over drivhuseffektens påvirkning på klima. Gjennom hele 1990-tallet drev industrien et lobbyarbeid mot lovgivning og reguleringer.

I Norge erkjenner rett nok oljebransjen at klimaendringene er reelle, men Equinors egen plan er likevel å borre til siste dråpe, på tvers av all klimaforskning og mot anbefalingene til Det internasjonale energibyrået.

Selskapet forsøker å selge en teknologisk visjon om å «levere energi til samfunnet med lavere utslipp». Visjonen kan være skadelig for nødvendig omstilling, den kan lure oss til å tro at vi bare kan fortsette som før, og står slik i veien for frigjøring fra fossilenergi innen karbonbudsjettet er tømt.

Det vi tjener på olje og gass i dag, veier ikke opp for de store uoversiktlige kostnadene økende klimagassutslipp vil påføre oss i uoverskuelig framtid.

Klimautslippene fra forbrenning av olje- og gass forsvinner ikke selv om oljeplattformer går på havvind. Mer olje og gass er ikke løsningen på global oppvarming.

Fremover trengs det sterk politisk styring for utslippskutt i alle sektorer, energisparing og økt produksjon av fornybar energi dersom vi skal utvikle, ikke avvikle, norsk industri. Vi må integrere klimapolitikken i industri- og energipolitikken.

Det vi tjener på olje og gass i dag, veier ikke opp for de store uoversiktlige kostnadene økende klimagassutslipp vil påføre oss i uoverskuelig framtid, i form av tørke, flom, skogbranner og ekstremvær. Vi trenger nye industripolitiske bud som løfter blikket forbi oljebransjens kortsiktige horisont.

(En kortere versjon av innlegget stod opprinnelig på trykk i Klassekampen 28. juni.)