På tide å politisere korona-krisen

Etter at det politiske, sosiale og økonomiske livet bråstoppet på grunn av korona-epidemien, har også nasjonalforsamlinger vært temmelig stille. Styrende partier har samarbeidet tett med opposisjonen i responsen på krisen og har i fellesskap vedtatt vidtrekkende nødlover som har tillatt omfattende innskrenking av grunnleggende rettigheter.

Av hensyn til folkehelsen (for å «flate ut kurven») ser uenighetene mellom de politiske partiene ut til å ha forsvunnet mange steder. Det var samstemmighet som gjaldt. Lockdown-tiltakene over hele Europa var ikke i tråd med noen tydelig partipolitisk ideologi. Land ble rammet av lockdown uavhengig av om de hadde sosialdemokratiske eller konservative styresmakter. Koronaviruset har med andre ord ingen spesiell partitilhørighet.

 

Dystert for opposisjonen

Når det er sagt, har den politiske samstemmigheten bare tjent de regjerende partiene så langt. Dette er dystre tider for opposisjonspartier fordi krisen gir de styrende partiene mulighet til å vise hva de er gode for. Ifølge meningsmålinger har regjeringspartier fått større oppslutning i nesten alle europeiske land.

I Østerrike har støtten til det styrende ÖVP steget til 44 prosent, mens den for opposisjonspartiet SPÖ sin del har sunket fra 25 til 18 prosent. I Nederland har den konservative regjeringen opplevd 10 prosent økende oppslutning og i Danmark og Sverige har populariteten til de sosialdemokratiske styresmaktene økt med omtrent 7 prosent.

Selv den kjempende franske presidenten klarte å øke oppslutningen sin fra 35 til 40 prosent

Selv i Storbritannia, der regjeringen i begynnelsen nølte veldig med hvordan den skulle reagere på epidemien, har de konservative opplevd at den teoretiske andelen stemmer har steget til over 50 prosent. I Polen, Portugal, Spania og Ungarn har støtten til landenes respektive regjeringer også vært høy.

Selv den kjempende franske presidenten klarte å øke oppslutningen sin fra 35 til 40 prosent i løpet av en måned. Det er bare Italias populistiske partier på høyresiden som ser ut til å kunne tjene på krisen fordi populariteten til de regjerende koalisjonspartiene daler.

 

Enigheten smuldrer opp

Meningsmålingene bekrefter altså at tilliten til styresmakter og offentlige institusjoner, samt støtten til tiltakene som er innført, fremdeles er høy i Europa – til tross for stigende «krisetretthet». Etter hvert som man i økende grad begynner å diskutere utgangsstrategi, opprettelse av redningspakker og spørsmålet om hvordan verden skal bli etter korona, later den politiske samstemmigheten likevel til å smuldre opp. Politiske konflikter mellom partiene ser nå ut til å dukke opp på dagsordenen igjen.

Koronapandemien kan ikke fungere som en partipolitisk lyddemper på lang sikt når styresmakter ivrig hurtigbehandler nye lover under påskudd av at «dette er viktig for helsen, og det finnes ingen alternativer». I vår del av verden er konflikt avgjørende for den politiske kulturen. Men ikke bare det: Konflikt er også viktig for å finne ut hvordan demokratiske og autoritære stater kan komme seg gjennom krisen.

Demokratier har på imponerende vis demonstrert sin evne til å handle.

Demokratier har på imponerende vis demonstrert sin evne til å handle. Nå som de fortsetter krisehåndteringen, må de vise at de ikke har mistet evnen til effektiv debatt. Der har seg nemlig slik, som den tidligere tyske rikskansleren Helmut Schmidt sa en gang, at «demokrati uten konflikt ikke er demokrati».

Med tanke på at koronapandemien skjerper eksisterende konfliktlinjer og ulikheter, er det minst fem momenter – i tillegg til initiativer til å lette på lockdown-tiltakene – som bør være glimrende temaer for parlamentarisk og offentlig debatt.

 

For det første: Bort med sperringene

Euroskeptikere føler seg rettferdiggjort av koronapandemien: EU er ute av stand til å handle på en effektiv måte, og vi kan bare stole på nasjonalstatenes politiske besluttsomhet. EU-tilhengere ser derimot bare én vei ut av krisen: større europeisk integrering – hvis vi ikke får økt kompetanse på EU-nivå, må vi ta kostnadene ved å håndtere krisen med et fastsatt EU-budsjett.

Inntil videre må populistiske høyreorienterte partier regnes som taperne i denne krisen, men nasjonalstaten har etter egen fortjeneste blitt stadig viktigere.

EU risikerer å bli oppløst på grunn av manglende solidaritet.

25-årsjubileet for Schengenavtalen ble markert ved at nasjonale statsoverhoder og myndigheter valgte å klare seg selv og stengte grensene. Samtidig er oppfordringene til europeisk solidaritet sterke, tallrike og dramatiske. Mange prominente stemmer har advart om at EU risikerer å bli oppløst på grunn av manglende solidaritet.

Når Tyskland overtar presidentskapet i EU-rådet – eller aller helst før – må vi få en debatt om hvordan EU kan bli et europeisk samfunn basert på solidaritetsprinsippene. Vi må også snakke om iverksettelsen av politikk og finansielle instrumenter som har ligget på bordet svært lenge (fra en europeisk minstelønn til digital skatt). Når grensene stenges, stanser man tross alt ikke bare trafikken, det er også et uttrykk for et helt tankemønster.

 

For det andre: Ny debatt om velferdsstaten

Koronapandemien har på nådeløst vis avslørt svakhetene ved nasjonale helsevesener over hele verden. Land med robuste offentlige helsetilbud, som Tyskland og Danmark, har så langt kommet seg relativt uskadd gjennom krisen.

Land med svake eller privatiserte systemer er derimot blitt rammet svært hardt. De viktige hjelpetiltakene som ble lansert for å sikre medisinsk behandling, begrenser i beste fall skadevirkningene, men de er ikke gode nok til å sikre grunnleggende, langsiktig beskyttelse mot helsefarer for hele samfunn.

Hvis staten vil spille en viktigere rolle, må den skjerme offentlige tjenester for markedskreftene.

Det er ikke nytt at offentlige og privatiserte tjenester har motstridende interesser. For en del år siden gikk man inn for å gjøre tjenester som lokal offentlig transport, vann- og energiforsyning kommunale igjen, og nå må dette følges opp i mye større skala.

Hvis staten vil spille en viktigere rolle, må den skjerme offentlige tjenester for markedskreftene og holde en ny debatt om velferdsstatens fremtid.

 

For det tredje: Hvem tar regningen?

Det sier seg selv at vi ikke har råd til en gjentakelse av de bitre følgene av finanskrisen i 2008/2009, da «profitt ble privatisert og tap sosialisert», hvis ikke staten vil risikere å miste den nyvunne tilliten. Dette betyr at det må settes spesifikke vilkår for offentlig støtte til private selskaper.

Flere sosialdemokratiske partier (i for eksempel Danmark, Tyskland, Frankrike, Canada og Nederland) nekter å gi offentlig støtte til selskaper som har flyttet hovedkvarteret til skatteparadiser eller betaler ut aksjebytte i år. I Argentina og Frankrike diskuterer man å øke toppskatten eller (gjen)innføre en formueskatt for å dekke kostnadene for krisen.

 

 

Hvis målet er en mer rettferdig fordeling av kostnader enn vi opplevde under finanskrisen, kan man ikke gjøre annet enn å utfordre forretnings- og skattepraksisene som multinasjonale selskaper og banker har ført til nå, og få myndighetene til å gripe inn.

Statens rolle vil bli helt annerledes i verden etter korona, også med hensyn til økonomien.

 

For det fjerde: Viruset er ikke kjønnsnøytralt

Dårlig betalte jobber som tradisjonelt utføres av kvinner, blir plutselig klassifisert som livsviktig arbeid. Milliarder av kroner er blitt øremerket redningsaksjoner for banker som blir ansett for å være «for store til at de kan svikte», men ingen har klappet for bankdirektørene. Rundene med applaus for sykepleiere og omsorgsarbeidere, butikkansatte og så videre, er vel og bra, og det er også engangsutbetalingene som er blitt lovet, men det minste vi kan gjøre, er å sørge for bedre lønnsforhold for å sikre rettferdig lønn.

En bivirkning av krisen har også vært avsløringen av patriarkalske mønstre i hverdagen: Kvinner som ikke har kritiske samfunnsfunksjoner, ser ut til å ha forsvunnet helt ut av bildet. Til tross for Forbes’ dristige påstand om at kvinnelige regjeringsledere gjør en bedre jobb med å lede landet sitt gjennom krisen, er det fremdeles mannlige forskere og politikere som dominerer media og nå er blitt krisehåndterere eller kriseeksperter.

En kjønnspolitisk debatt er minst like viktig ved kjøkkenbordet som i nasjonalforsamlingen.

Allerede før krisen utførte kvinner tre ganger så mye ubetalt omsorgsarbeid som menn. Nå som barnehager og skoler er stengt, påtar de seg en enda større byrde. Pandemien har ikke bare utløst en debatt om ubetalt omsorgsarbeid som vi burde ha tatt for lengst – den har også satt søkelyset på hvor «politisk det private er» nå som hjemmet først og fremst er et sted der kvinner jobber, driver hjemmeskole, tar seg av barn og har omsorg for slektninger: Kvinnene blir knapt omtalt i media.

En kjønnspolitisk debatt er minst like viktig ved kjøkkenbordet som i nasjonalforsamlingen og i media hvis vi skal unngå at kvinner opplever en ny tradisjonalisering av kjønnsroller som vi vil måtte slite med i mange tiår fremover.

 

For det femte: Klimakrisen er her ennå

Så langt har tiltakene som er blitt gjort for å støtte økonomien, vært midlertidige. Vi har ennå ikke sett noe til omfattende offentlige investeringstiltak. I flere land – som Polen, Ukraina og Mexico – har man lagt planer om offentlige tiltak for infrastruktur som skal stimulere økonomien.

EU har også annonsert at den grønne omstillingen («Green Deal») skal være i sentrum for de europeiske restitusjonstiltakene. De spesifikke detaljene er ikke kjent ennå, men industriforbund har allerede begynt å posisjonere seg, og vi er nødt til å få en debatt om hvor grønn «den grønne økonomiske restitusjonen» som alle parter krever, skal være – tenk på Tysklands «Abwrackprämie» (vrakpant for gamle biler).

70 prosent av de som ble spurt, mener at klimaendringene er like alvorlige som koronapandemien.

Ifølge en internasjonal meningsmåling er heldigvis folkeopinionen utvetydig: 70 prosent av de som ble spurt, mener at klimaendringene er like alvorlige som koronapandemien på lang sikt, og to tredjedeler vil ha økonomiske restitusjonstiltak med et miljøperspektiv.

Denne doble sjansen – som både har støtte fra samfunnet og allerede er erklærte, om enn bare skisserte mål – er det ideelle utgangspunkt for en bærekraftig omorganisering av de økonomiske systemene våre.

 

Vil vi virkelig tilbake?

Så bærer det inn på arenaene for parlamentær og offentlig debatt. Da krisen først slo til, var det av avgjørende betydning at vi sto sammen, men nå er vi kommet et skritt lenger. En forlokkende fortelling om normalisering begynner å tre frem sammen med den pågående debatten om hvordan vi skal løse opp i lockdown-tiltakene.

Men normaliteten det refereres til, tilhører fortiden, noe vi av mange grunner ønsket å endre. Vil vi virkelig tilbake dit? Vi bør ikke la handlingene våre styres av nostalgi, men av spørsmålet om hvordan vi kan parere denne nostalgien med progressive, optimistiske fremtidsvisjoner.

Vi trenger en debatt om alternativer for fremtiden og en ny samfunnskontrakt.

Hvis målet for de kommende ukene og månedene er å manøvrere samfunnene våre ut av krisen, trenger vi en debatt mellom konservative, grønne og liberale, ikke bare om de rette hjelpemidlene, men fremfor alt om alternativer for fremtiden og en ny samfunnskontrakt for en gjennomgripende sosialøkologisk forandring.

Viruset har ingen spesiell partitilhørighet, men veien ut av krisen bør definitivt ledes av venstresiden.

 

Teksten ble opprinnelig publisert av IPS Journal, og er gjengitt her med tillatelse.

Oversatt av Lene Stokseth