Er Pakistan en fugl Føniks?

Situasjonen for den pakistanske regjeringen da den tok over i juli 2018, var det motsatte av å komme til dekket bord. Jeg vet ikke helt hva man skal kalle det, men «å komme til robbet hus», kan kanskje være et dekkende begrep?

Landet var i alle fall nær konkurs, med penger nok til bare noen ukers import, behov for nye lån for å betale avdrag på gamle lån og en ekstremt lav anerkjennelse internasjonalt. I tillegg ble landet beskyldt for å gi støtte til terrororganisasjoner rundt om i verden.

Den økonomiske, diplomatiske og politiske situasjonen kunne knapt vært verre.

Pakistan ble i juni 2018 også plassert på grålisten til Financial Action Task Force (FATF), som jobber mot hvitvasking og terrorfinansiering. I stor grad var det et resultat av lobbyvirksomhet fra India, men i tillegg led Pakistan under slett lovgivning som ga lite kontroll og store muligheter for nettopp hvitvasking. Den økonomiske, diplomatiske og politiske situasjonen kunne knapt vært verre. Koronakrisen som traff hele verden et drøyt år senere, hjalp heller ikke.

Lenge var det faktisk fare for at Pakistan ville gli videre fra grålisten til svartelisten hos FATF, noe India har lobbet hardt for å få til. Da kan man glemme alt av internasjonale økonomiske investeringer. I så fall ville landet havnet i selskap med blant andre Iran og Nord-Korea. Fortsatt er man ikke på trygg grunn, men i forkant av neste møte i FATF, i februar 2021, virker det som om Pakistan nå er i rute for å komme seg ut av dette uføret, tross de indiske protestene.

 

En lederfigur

I dag er landet fortsatt i en vanskelig stilling, men i møtet med koronapandemien ser vi at strategien til den pakistanske statsministeren Imran Khan har fått internasjonal anerkjennelse. World Economic Forum (WEF) berømmet den pakistanske regjeringens møte med pandemien. En såkalt smart lockdown-strategi hjalp til med å begrense spredningen, samtidig som økonomien ikke har lidd for mye. Dette førte til at WEF faktisk feiret Pakistan Strategy day i november 2020, for å markere hvordan verden kunne lære av Pakistan når det kommer til koronahåndtering. En ny covid-19 bølge strømmer over verden, så også i Pakistan, men strategien finnes der, om man bare greier å få den implementert igjen.

Khan deltok også på et FN-møte om verdens covid-strategi 3. desember i år. Her utfordret han vestlige land som huser korrupte eks-lederne fra mindre velstående deler av verden. Samtidig krevde han omstruktureringer av gjeld, og i enkelte tilfeller sletting av gjeld, for en del fattige land. Punktet om korrupte ledere som rømmer til vestlige land var et ganske dårlig skjult spark til Storbritannia, som blant annet huser den korrupsjonsdømte tidligere pakistanske statsministeren Nawaz Sharif.

Ikke siden Zulfikar Ali Bhutto har Pakistan hatt en leder med slik tyngde internasjonalt.

Dette handler imidlertid om noe mer enn kjekling mellom Storbritannia og Pakistan. Nå har Khan tredd frem på verdensscenen som en leder for verdens fattige og undertrykte. Ikke siden Zulfikar Ali Bhutto har Pakistan hatt en leder med slik tyngde internasjonalt.

Styrke ute betyr imidlertid ikke stabilitet hjemme. Parallelt med Khans internasjonale suksess ser vi nemlig forsøk på masseagitasjon fra opposisjonens side i pakistansk innenrikspolitikk. Så langt har den ikke lykkes i å utfordre Khan, men dette er langt fra over og det er sannsynlig med en voldsommere retorikk fra opposisjonens side fremover. Protestene handler om flere forhold, men et av de viktigste er at Khan, dersom han lykkes, trolig vil gjøre det svært vanskelig for den gamle eliten å gjenerobre makten i landet. Snarere står den overfor trusler om fengselsstraffer for dem med massive korrupsjonsanklager mot seg.

 

Vanskelige lån

Under valgkampen i 2018 lovet Khan dypt og hellig ikke å ta opp flere lån, en lovnad han ble tvunget til å gå tilbake på. Dette var en beslutning som det tok alt for lang tid å fatte, noe som skapte ytterligere problemer da han overtok det som minnet om et konkursbo.

I ettertid har Khan selv innrømmet at han ikke burde nølt så lenge med de nye låneopptakene, ettersom situasjonen var så desperat. Betingelsene på lånene gikk fra ille til verre underveis, noe som har skapt nye utfordringer for regjeringen.

Khan la opp til og staket ut en tydelig politisk kurs da han var i opposisjon. Det ser virkelig ut til å være disse målene han styrer etter.

Mange ting har kommet på et bedre spor i Pakistan under Khan, noe jeg har skrevet om tidligere, men økonomisk har landet altså hanglet videre. Hvor mye som skyldes forsøk på sabotasje fra politiske motstandere, og hvor mye som er et resultat av ren kriminalitet og korrupsjon eller dårlige beslutninger fra Khan-regjeringens side, kan selvsagt diskuteres.

Likevel er det håp om at landet også på dette området nå kan være i ferd med å slå inn på et bedre spor. Det ser man dersom man går nærmere inn på noen spesifikke saker.

 

På rett vei

I dag har Pakistan nok penger til tre måneders import, eksporten er på sitt høyeste nivå noensinne, og skattegrunnlaget er større enn tidligere. Sett med norske øyne, er det selvsagt fortsatt ekstremt lavt, men aldri har flere mennesker i Pakistan betalt skatt, noe som betyr mye for den slunkne statskassa. Dette er et resultat av en målrettet politikk fra regjeringens side. Den er gjennomført til tross for sterk motstand fra opposisjonspartiene og flere særdeles mektige interessegrupper.

En av de viktigste årsakene til at motstanden ikke har lykkes så langt, er det uhørt tette samarbeidet mellom regjeringen og landets institusjoner, først og fremst med de væpnede styrkene. Khan blir beskyldt for å være en marionette for generalene, spesielt av indiske journalister. Sannheten er imidlertid at mens samarbeidet er tettere og bedre enn vi har sett før i Pakistans historie, betyr ikke det at maktforholdet nødvendigvis er slik opposisjonen vil ha det til. Khan la opp til og staket ut en tydelig politisk kurs da han var i opposisjon. Det ser virkelig ut til å være disse målene han styrer etter.

Politisk, diplomatisk og – sakte men sikkert – økonomisk, ser Pakistan ut til å kunne stabiliserer seg.

Faktisk er det nå snarere opposisjonen som stadig vekk prøver å dra hærsjefen inn i politikken ved å be ham fjerne Khan, eller presse ham til å komme med innrømmelser. Utfall mot hærsjefen og oppfordringer til andre generaler om å gjøre opprør mot landets ledelse, har så langt falt for døve ører. Hærsjefen, General Qamar Javed Bajwa, har nektet å delta i den politiske prosessen. Det gjelder også andre statsinstitusjoner, så som dommere og statsadvokater.

Samtidig ser vi at regjeringsmedlemmer deltar sammen med representanter fra de militære styrkene ved pressekonferanser om sikkerhetsspørsmål. Det ser ut til å være godt koordinerte innlegg som utfyller hverandre. De militære holder seg til rene sikkerhetsaspekter, mens for eksempel utenriksministeren fokuserer på de videre politiske aspektene. Slikt har vi faktisk ikke sett tidligere i Pakistan.

 

Internasjonal anerkjennelse

Jeg har skrevet om smart lockdown-strategien til regjeringen tidligere. Med den allerede nevnte berømmelsen fra WEF, en bedre økonomi og godt samarbeid mellom regjeringen og institusjonene ser ting altså ut til å fungere bedre enn før. Politisk, diplomatisk og – sakte men sikkert – økonomisk, ser Pakistan ut til å kunne stabiliserer seg. Landet trer dermed frem som en viktigere regional aktør enn tidligere.

Ikke minst med videreutviklingen av den kinesisk-pakistanske handelskorridoren (CPEC), og med utsiktene til en ny avtale mellom Iran og USA etter at Joe Biden vant det amerikanske presidentvalget, blir landets strategiske posisjon vesentlig.

Det rokker ved maktbalansen i favør Kina, og kan få globale konsekvenser.

Ja, CPEC ser faktisk ut til å kunne utvide seg i retning Iran nå. Dermed vil vi trolig få større økonomisk aktivitet i regionen, samtidig som Kina vil kunne sikre seg energitilgang og andre importprodukter som er avgjørende for den økonomiske veksten på en måte som USA i mye mindre grad kan kontrollere.

I dag er Beijing avhengig av shippingruter som passerer en rekke land med tette forbindelser til USA. Blir CPEC utvidet vestover til Iran, vil dette innebære en dramatisk endring av bildet. Ja, det rokker ved maktbalansen i favør Kina, og kan få globale konsekvenser.

 

En mulighet for Norge?

Nå som CPEC rulles ut, ser vi at havnen i Gwadar blir et stadig viktigere knutepunkt for internasjonal handel. Norges handel med Pakistan er ikke veldig stor, men de siste årene har vi sett en jevn vekst. Gjennom EFTA har Norge allerede en felles erklæring om samarbeid på plass med Pakistan, men det er fortsatt store muligheter for mer handel og større utveksling. I etterkant av koronakrisen ser vi blant annet at Pakistan har begynt å produsere masker, desinfeksjonsmateriell og ulike typer respiratorer.

Den norske handelsflåten er en av verdens største. Utviklingen i Gwadar innebærer mulighetene for å komme seg tidlig inn på et lukrativt marked. Telenor gikk inn i den pakistanske telesektoren, og har lykkes med å bli en av de viktigste aktørene der. Flere andre norske firmaer har også virksomhet i Pakistan, og enda flere norske firmaer kan og bør nå gå inn. Det pakistanske markedet har et ekstremt vekstpotensial.

Med økt handel og kontakt, kan også standarder heves i det pakistanske arbeidsmarkedet.

Gwadar blir imidlertid mer enn en inngangsport til Pakistan. I et firepartsmøte mellom Kina, Pakistan, Afghanistan og Nepal ble også de to sistnevnte landene invitert med i handelskorridoren. Dermed blir Gwadar snart en inngangsport til et mye større område – for både norske og utenlandske bedrifter.

Det viktigste er likevel at denne havnebyen blir et knutepunkt for handel med Kina. Indias reaksjon på den tette kontakten mellom de fire landene har dermed – ikke overraskende – vært nokså negativ. En mulig utvidelse inn i Iran, vil skape ytterligere vekst, med enorme muligheter, men kanskje også større protester fra indisk hold.

 

Telenor – eksempel til etterfølgelse!

Jeg mener og tror at alt dette er viktig og bra for Pakistan. Med økt handel og kontakt, kan også standarder heves i det pakistanske arbeidsmarkedet, ikke minst dersom ansvarlige vestlige partnere trer inn på arenaen.

Vi ser allerede virkningene av dette. Telenor har for eksempel bidratt konstruktivt i arbeidet med å skape retningslinjer på et pakistansk arbeidsmarked som har lang vei å gå når det gjelder arbeidstakerrettigheter. Ikke bare hos seg selv, men gjennom krav som får ringvirkninger i samfunnet forøvrig.

Telenor har bidratt til å skape et positivt bilde av Norge, og det er viktig at man nå fortsetter å bygge på dette.

Fra norske myndigheters side kan man også hjelpe til med å stille krav, slik at vi unngår rovdrift på mennesker så vel som på natur. Svake miljøkrav har tidligere skapt store miljøutfordringer i Pakistan, men også her bør det være muligheter for en positiv utvikling. En regjering som har åpnet opp nye nasjonalparker, og som har fokus på miljø og klima, gir i alle fall politiske muligheter for bevegelse i riktig retning.

I tillegg handler dettte også om Norges image i Pakistan. Igjen har Telenor bidratt til å skape et positivt bilde av Norge, og det er viktig at man nå fortsetter å bygge på dette. Alt kan selvsagt problematiseres, og det innebærer risiko å gå inn i et land med svake strukturer og institusjoner. Jeg mener likevel mulighetene for en positiv utvikling er så store at det blir galt å stå på sidelinjen. Regjeringen Khans Blue Economy Policy burde også kunne gi store muligheter for norske firmaer med stor kompetanse innenfor maritim virksomhet.

 

Fugl Fønix?

På femtitallet ble Pakistan fremstilt som et eksempel til etterfølgelse på hvordan fattige land kunne og burde utvikle seg. Siden har korrupsjon, nepotisme og stadige militærkupp satt landet langt tilbake.

Som en fugl føniks ser Pakistan under Khan imidlertid ut til å reise seg igjen. «Naya Pakistan», det nye Pakistan, er på ingen måte i mål, men retningen er i alle fall satt. Så får tiden vise om dette er reelt, eller om det kun er snakk om en fata morgana.

Dette handler om hjelp til utvikling, men også om gode forretningsmessige muligheter.

Norge har et stort antall borgere med røtter i Pakistan, som naturligvis følger utviklingen tett. Dette er også en utappet ressurs som Norge kan og bør bruke framover. Samtidig bør også det norsk-pakistanske miljøet spørre seg om man ønsker å investere i sitt opprinnelsesland.

Dette handler om hjelp til utvikling, men også om gode forretningsmessige muligheter. Man kan komme inn tidlig nå, eller man kan bli en av etternølerne. Dermed blir spørsmålet om vi her i Norge vil bruke denne anledningen, eller ikke.