Partidemokrati i forfall – gjør det noe?

I et nytt notat fra Tankesmien Agenda ser vi på tilstanden i det norske demokratiet. Jevnt over er tilliten til norske politikere høy. Nordmenn har tro på egne evner til å delta i politikken, og mener det er mulig å påvirke det politiske systemet. Samtidig er det betydelige sosiale og geografiske forskjeller, og hele 1 av 3 utenfor hovedstadsområdet mener at det politiske systemet kun lar seg påvirke «litt» eller i «ingen grad». Når vi slår oss på brystet av internasjonale demokratikåringer betyr altså ikke det at alt er knirkefritt.

Partiene mister folk

Mange aspekter ved det norske demokratiet er utfordrende. Valgdeltakelsen er langt lavere enn i våre naboland, og forrige kommunevalg var det nest laveste siden 1922. 4 av 10 valgte da å ikke stemme på partiene. Og partiene mister folk. I følge Statistisk sentralbyrå er bare syv prosent av oss medlem av politiske partier. Dette er en halvering siden midten av 80-tallet.

For partifinansieringen er dette kritisk.

At folk flykter fra partiene er ikke noe særnorsk fenomen. Både i Sverige og i Danmark ser vi samme trend. For partifinansieringen er dette kritisk. Partiene blir mer avhengig av statsstøtten enn støtten fra egne medlemmer. I tillegg blir stadig mer makt samlet på færre hender som følge av dette.

Andelen som oppgir at de er et aktivt medlem i partiet er på skarve 2 prosent, og de aktive blir stadig eldre. Blant de over 67 år er 4 prosent av mennene aktive i et parti. Det representative demokratiet innebærer at vi stemmer på partiene. Men stadig færre er med på å avgjøre hvordan listen skal se ut og hvem som skal få de øverste plassene på listen. Her ligger det en utfordring for legitimiteten til det demokratiske systemet.

Sakspolitikk og identifikasjon

Noe av grunnen til masseflukten er naturligvis den sosiale identifikasjonen. Var du en industriarbeider på 80-tallet var sannsynligheten stor for at du også var med i Arbeiderpartiet. Sammenhengen mellom medlemskap i frikirke og KrF var stor. Etter hvert som disse klare identitetene ble oppløst falt også deltakelsen. Det var ikke lenger den samme automatiske sammenhengen mellom identitet og parti.

Samtidig er det kanskje noe med måten partiene jobber på som virker avskrekkende. Arbeidet dreier seg særlig om partiprogrammene. Disse blir stadig lengre, og ifølge «Holderdeord.no» hadde de åtte stortingspartiene over 8200 løfter de lovte velgerne. En høyere andel mennesker kanaliserer politisk engasjement inn mot interesseorganisasjoner med mer konkret sakspolititikk.

Disse organisasjonene har stadig mer kontakt med politikere, blant annet med ønske om å få et kulepunkt i et program til sin hjertesak. Det gjør at programmene eser ut. Arbeiderpartiets program var eksempelvis på 27 sider i 1969. I fjorårets valg var dette mer enn tredoblet. Når alt skal inn minster både velgere og medlemmer oversikt. Da blir politikken mindre visjonær og ideologisk. Dette ser ut til å tappe partiene for folk. Man finner andre steder for å kanalisere sitt engasjement.

Er det et problem, og har vi løsninger?

Konklusjonen er at færre deltar aktivt politikken, selv om tilliten til politikere stiger. Man kan argumentere med at dette henger sammen med profesjonaliseringen. Politikk blir et fag man må beherske, og ikke alle kan klare dette. En nedgang i medlemmer betyr ikke nødvendigvis at meningsmangfoldet i samfunnet mangler representasjon. Forskere ved Universitetet i Oslo påpeker at selv om stadig flere stortingsrepresentanter har hatt betalte jobber i partiorganisasjonen bak seg, er holdningene de representerer relativt stabile og ligner på velgernes.

Samtidig er det ikke et bra tegn at folk vender partidemokratiet ryggen, fordi den sosiale identifikasjonen begge veier mellom velgere og politikere er viktig. Kun 2 av 10 personer i storting og regjering har yrkesfag, mot halvparten av befolkningen som helhet. Motsatt har 68 prosent av topp-politikerne en grad fra høyskole eller universitet, mot 32 prosent i befolkningen som helhet. Man kan argumentere med at partimedlemskap er like viktig som valgoppslutningen. Det skaper et sterkere demokrati når flere er med, både ved valgurnene og internt i partiene.

To mulige grep for økt deltakelse

Vi må tenke nytt om partimedlemskap. Politisk deltakelse er viktig fordi det sikrer legitimiteten, og i det følgende kommer to forslag som kan stimulere til flere medlemmer.

En første mulighet kan være å innføre skattefradrag for partimedlemskap på lik linje som med fagforeninger

En første mulighet kan være å innføre skattefradrag for partimedlemskap på lik linje som med fagforeninger. Man kan argumentere for at den lave andelen av partipolitisk medlemskap trolig ikke knyttet til økonomi (kostnaden for deltakelse varierer fra 150 til 450 kroner årlig). Men man kan argumentere for at symboleffekten er viktig for dette valget uansett. I dag stimulerer staten folk til å være med i fagforeninger, gjennom fradrag over skatteseddelen. Kan dette også gjøres med medlemskap i etablerte politiske partier?

En annen mulighet er å åpne for at alle medlemmer kan stemme ved ledervalg eller viktige retningsvalg i partiene. I Storbritannia skjedde for eksempel valget av Labours leder Jeremy Corbyn etter en massiv innmelding av nye medlemmer. Corbyn appellerte og medlemmene svarte. Mange nye medlemmer meldte seg også inn i KrF denne høsten grunnet det viktige veivalget, og selv om det kom anklager om kupplignende tilstander, var det nok mange som fikk øyne opp for partidemokratier for første gang, og hvilken enorm makt medlemmer faktisk kan ha.

I tråd med at politisk engasjement blir mer individualisert og saksrettet må partiene også endre tilnærmingen til politikken. Partiene må jobbe hardt for at de oppleves som relevante, også i konkurranse med nye arenaer for politisk påvirkning. Flere partier påstår å være brede folkepartier. Men da må man være flinkere på å skape brede møteplasser der folk er, og svare på de utfordringene folk møter i hverdagen.