Politikere som kommer og politikere som går

Aps tidligere nestleder og statsråd Hadia Tajik (40) meldte i midten av mars at hun ikke søker en ny periode på Stortinget. Siden har Høyres nestleder og tidligere statsråd Tina Bru (38) og SVs Kari Elisabeth Kaski (36) kunngjort det samme. Det har også noe mindre kjente, men bredt respekterte, Eigil Knutsen fra Ap (35) og Roy Steffensen (43) fra Frp.

Fenomenet er ikke nytt. Før de siste stortingsvalgene har vi blant annet sett at profilene Snorre Valen (SV) ikke tok gjenvalg som 33-åring, Torbjørn Røe Isaksen (H) som 39-åring og Jette Christensen (Ap) som 38-åring. Jeg mistenker at alle disse er yngre enn toppolitikere i de fleste andre land, selv om jeg ikke har funnet data som underbygger hypotesen.

Samtidig er det noe fint med trenden.

Hver for seg har de alle sine politiske og private årsaker til å gi seg. Både presset og hetsen politikere tidvis utsettes for, samt utfordringen med å kombinere toppolitikken med et alminnelig familieliv, spiller inn.

På den ene siden er det synd at vi mister disse dyktige politikerne. Personlig har jeg ofte vært uenig med dem alle. Likevel har jeg stor respekt for dem, fordi jeg oppfatter dem som hardtarbeidende og saklige. Det er egenskaper jeg verdsetter høyt hos politikere. Norsk politikk blir litt fattigere uten dem.

Samtidig er det noe fint med trenden. Det er ikke sunt om landet vårt styres av politikere som klamrer seg til makten for enhver pris. Tvert imot er det positivt at vi har politikere som ser på det å være stortingsrepresentant som et midlertidig tillitsverv og privilegium, og ikke klamrer seg til setet sitt i stortingssalen til de blir dradd ut.

I mange land er det uhørt å bli statsråd i 30-årene, mens det på ingen måte er uvanlig i Norge.

Politikere som ikke kan se for seg noe annet å gjøre de neste tiårene enn å sitte på Stortinget kan bli mer opptatt av hva som sikrer deres egen posisjon enn hva som er riktig å gjøre. Og politikere som sitter for lenge kan miste kontakten med både arbeids- og hverdagslivet utenfor.

Derfor er det i seg selv sunt at vi med jevne mellomrom får nye politikere med nye ideer og perspektiver. Representanter som kommer inn utenfra, vil lettere kunne legge gamle dogmer, prestisjeprosjekter og personkonflikter bak seg.

En viktig årsak til at en del toppolitikere gir seg i ung alder er så banal at den er enkel å overse: De har fått muligheten og tilliten til å bli toppolitiker i ung alder. I mange land er det uhørt å bli statsråd i 30-årene, mens det på ingen måte er uvanlig i Norge.

Når partiene setter opp valglistene, er de ofte opptatt av å ha minst én ung person høyt på liste.

Tajik ble statsråd som 29-åring, Bru som 33-åring og Røe Isaksen som 35-åring. I Støre-regjeringen har Mehl, Eriksen, Borch, Brenna, Vestre, Nortun, Tung, Tajik og Myrseth alle vært statsråder før fylte 40.

Den norske valgordningen med proporsjonal representasjon er nok en medvirkende årsak til at enkelte norske politikere slipper til på Stortinget i ung alder. Når partiene setter opp valglistene, er de ofte opptatt av å ha minst én ung person høyt på liste. Det er langt fra alltid at ungdomskandidaten blir innvalgt, men det at man har en ungdomskandidat er i seg selv et positivt trekk ved den norske partikulturen.

Situasjonen er annerledes i land hvor det kun skal velges én representant fra hver valgkrets, som i USA og Storbritannia. I slike valgsystem er det vanskeligere å vinne frem som ung kandidat uten et kjent navn, personlig nettverk og økonomiske donorer i ryggen.

Politikken blir bedre av at vi har politikere som også kan tenke seg andre ting enn å sitte på Stortinget.

Det har naturligvis ulemper om for mange av politikerne våre ikke har erfaring fra arbeidslivet utenfor politikken, men det er likevel et selvstendig poeng at også den yngre delen av befolkningen er representert i maktposisjoner.

For eksempel er det bra at også noen som først skal pensjonere seg om 40 år sitter ved bordet når pensjonsreformer utformes, at noen som selv sliter med å komme inn på boligmarkedet er med på å debattere boligpolitikk og at noen som selv er vokst opp med sosiale medier i lommen er med når unges psykiske helse skal diskuteres.

Politikken blir bedre av at vi har politikere som også kan tenke seg andre ting enn å sitte på Stortinget. Derfor er det både litt trist og litt fint å se så mange dyktige stortingspolitikere gi seg i ung alder.