Politikk er en kamp om narrativer

På den ene siden blir oppmerksomheten vår mer fragmentert, på den andre siden blir verden mer usikker. Mindre fokus og flere trusler kan gjøre oss mer tilbøyelige til å tro på enkle fortellinger.

Jeg frykter at de som skaper de beste fortellingene lettere vil kontrollere hvordan vi tenker i samfunnet. Hvis vi vil beskytte demokratiet mot uønsket påvirkning og fortsette å ta kloke kollektive valg, må vi lære oss å gjennomskue og bevisst velge fortellingene – ikke bli kontrollert av dem.

 

Oppmerksomhetsøkonomi og en uforutsigbar verden

Johann Hari beskriver i boken Stolen Focus hvordan elementene i det moderne livet fragmenterer evnen vår til å tenke klart og fokusere. Det gjelder alt fra kosthold, konstante forstyrrelser og algoritmestyrte sosiale medier, til «multitasking» i arbeidskulturen, dårlig søvn, stress og mindre lesing.

Vår tidsalder tilbyr uendelig med informasjon å ta stilling til. I Herbert Simons ord: «En overflod av informasjon skaper en fattigdom på oppmerksomhet og et behov for å fordele oppmerksomheten effektivt».

Oppmerksomhet er en verdifull knapphetsressurs som påvirkere, markedsførere og teknologiselskaper kjemper om å kapitalisere. Resultatet er at vi har stadig mindre oppmerksomhet tilgjengelig til å prosessere stadig mer informasjon om verden.

Ikke overraskende blir de mest effektive narrativene ofte de enkleste og tydeligste.

Det er mye å ta innover seg. Vi blir minnet om eksistensielle trusler og grusomheter daglig: Klimaendringer ødelegger økosystemene på jorda. Ukrainakrigen, Taiwan, og generell militær opptrapping truer verdensfreden. Israel begår folkemord i Gaza. Utvikling i bioteknologi og kunstig intelligens transformerer hva det betyr å være menneske. Demokratiet mister sin sterke posisjon i verden.

Forutsetningen for et velfungerende demokrati, er at borgerne er gode på å tilegne seg og reflektere over informasjon, slik at fellesskapet kommer frem til de beste beslutningene. En fragmentert oppmerksomhet gjør oss mindre i stand til nettopp det.

Hvordan skal vi tilpasse oss og ta kloke beslutninger i en verden av tåke og usikkerhet?

 

Endringer begynner med en fortelling

Endringer skaper usikkerhet og usikkerhet skaper fortellinger. Det finnes kanskje ingen verre følelse enn å leve med usikkerhet. Følelsen aktiverer psykologiske prosesser som søker fortellinger å tro på. Vi skaper mening og forklarer kaoset for å få en følelse av kontroll. Vi blir konforme med flertallet og støtter sterke ledere. Vi tenker heuristisk for å forenkle virkeligheten. (Heuristikk er læren om hvordan man best oppnår og lagrer kunnskap, og er en gren av filosofien, red.anm.).

Fortellingenes form kan variere. De kan være tydelige og konkrete eller indirekte og overordnede. De mektigste fortellingene virker å være de indirekte som definerer hvordan vi tenker, føler og handler. Fremover vil jeg kalle slike fortellinger for narrativer.

Som Yuval Noah Harari fremhever i boken Nexus, er menneskets evne til å skape og dele felles narrativer selve grunnlaget for storskala samarbeid. Stater, lover og økonomier eksisterer bare fordi vi kollektivt tror på dem. Hver gang virkeligheten endres, har narrativene våre blitt omskrevet for å skape en ny ramme for mening, makt og samarbeid.

Aktører som vet å lage de beste narrativene, vil kunne utnytte tomrommet og definere rammene for hvordan folk tenker

Ikke overraskende blir de mest effektive narrativene ofte de enkleste og tydeligste. Narrativene gir en sammenhengende sekvens av hendelser. Den adresserer en trussel, identifiserer heltene og skurkene, og tilbyr en løsning. Slik omgjør narrativer en uforutsigbar og truende verden om til en sammenhengende og forståelig helhet. Dette gjør dem til et av de mest kraftfulle verktøyene mennesker har til å mobilisere samarbeid i urolige tider.

At narrativer er en overlevelsesmekanisme for grupper, betyr ikke nødvendigvis at de alltid er konstruktive. Man trenger ikke grave dypt i historien for å finne eksempler på hvordan ideer har inspirert til vold: nasjonalisme var en årsak til første verdenskrig, fascisme for andre verdenskrig, og kommunismen har hatt sine revolusjoner og blodrøde samfunn.

Med en fragmentert oppmerksomhet frykter jeg at de nye narrativene vi begynner å tro på er både enklere og mer manipulative enn tidligere.

 

Demokratiet er truet fra innsiden

Det er viktig å understreke at alle samfunn er bygget på narrativer, også det liberale demokratiet. Demokratiet klarte å beseire fascisme og kommunisme i forrige århundre, men dette var ikke en selvfølge – det krevde at allmennheten trodde på det og var villige til å ofre livet for det.

Men som Rutger Bregman påpeker i Utopia for Realister, virker det som at dagens demokratier mangler nye narrativer i møte med endringene, slik de hadde tidligere. Uten en felles fortelling som inspirerer og mobiliserer for en bedre fremtid, risikerer demokratiene å bli defensive, reaktive og i mindre stand til å håndtere vår tids store utfordringer. Et slags tomrom for samlende fortellinger er i ferd med å oppstå.

Aktører som vet å lage de beste narrativene, vil kunne utnytte tomrommet og definere rammene for hvordan folk tenker. Jeg frykter at det er land som Russland og Kina som er best i denne kunsten. Hvis påvirkningen utføres riktig, kan til slutt demokratiets egne borgere miste troen på sin egen fortelling.

Kritisk tenkning er et tankesett for å vurdere sannhet og vinkling.

Det er kjent at blant annet Russlands informasjonskrig og MAGA-bevegelsen prøver å undergrave troen på den demokratiske fortellingen og erstatte den med narrativer som glorifiserer autoritære styreformer. Støttespillerne til demokratiet svarer reaktivt med å beskrive hvordan demokratiet er truet (som jeg gjør nå), men de tilbyr sjeldent en ny og bedre fortelling. Jeg oppfatter at slike reaktive motsvar på konkurrerende narrativer ikke er særlig effektive – spesielt ikke for dem som allerede har mistet troen på demokratiet.

 

En utvidet kritisk tenkning

Løsningen er ikke å sensurere narrativene, men å gjennomskue dem. Forsvaret er å være mer bevisste på hvilke fortellinger vi velger å tro på. Kritisk tenkning trekkes ofte frem som løsningen, men i praksis virker det å være for krevende for vår fragmenterte oppmerksomhet. Derfor tilbyr jeg et rammeverk for en utvidet kritisk tenkning; narrativ tenkning.

Kritisk tenkning er et tankesett for å vurdere sannhet og vinkling. Narrativ tenkning er en måte å redusere komplekse sannheter og vinklinger til elementer av en fortelling. Modellen forsøker å gjennomskue rammeverket for ideene som påvirker samfunnet.

La fortellingen svare på disse spørsmålene:

1. System-narrativ

• Hvordan fungerer verden? (markedsøkonomi, elitene, hierarkiet …)
• Hva er trusselen? (kaos, urenhet, eksistensielle trusler …)

1. Identitets-narrativ

• Hvem er helten, skurken og offeret? (en sterk leder, «folket», minoriteter …)
• Hvilken identitet får tilhørerne av å tro på fortellingen? (blir de helten?)

1. Handlings-narrativ

• Hvilken løsning foreslås? (fjerne skurkene, endre systemet …)
• Hvem har ansvaret for å handle? (helten og offeret?)

1. Legitimitetsgrunnlag

• Hvem andre tror på fortellingen? (folk rundt deg, institusjoner …)
• I hvilken grad reduserte fortellingen usikkerheten din? (lite, mye …)
• Hva gir fortellingen autoritet og legitimitet for deg? (forankret i religion, det passer ditt verdenssyn …)

Å bruke dette rammeverket er en øvelse i demokratisk selvforsvar. Hver gang du støter på en fortelling – fra bekjente, politikere eller sosiale medier – kan du vurdere de ut fra denne SIHL-modellen. Den kan gjøre det lettere å gjennomskue narrativene som påvirker deg.

Her er til slutt ett eksempel på hvordan SIHL-modellen kan brukes i praksis:

 

Make America Great Again (MAGA)

1. System: Verden styres av korrupte eliter og liberale institusjoner som har sviktet det «ekte» folket.

Trussel: blant annet globalisering, migrasjon og WOKE-kultur som undergraver de «ekte amerikanske» verdiene.

1. Helten: Trump og hans støttespillere, arbeiderklassen og patrioter.

Skurken: Venstresiden, «deep state», byråkrater og media.

Offeret: Den «ekte og vanlige» amerikaneren som har mistet jobber, status og innflytelse.

1. Løsning: styrk grensene, sett «America First», beskytt industrien, nedbygging av byråkrati og innfør lojalitet i institusjonene.

Ansvar: Trump og hans lojale velgere må ta landet tilbake.

1. Støttere: Trump-velgere, særlig blant hvit arbeiderklasse, evangeliske kristne, konservative grupper og anti-elitistiske bevegelser. Støttes også av enkelte alternative medier og internasjonale høyrepopulistiske grupper.

Redusere usikkerhet: enkle forklaringer og klare fiendebilder. Den lover kontroll, trygghet, økonomisk stabilitet og verdighet tilbake til de «glemte».