Slik blir det politiske året i 2023

2022 ble et realt annus horribilis for regjeringen. Året startet med nyheten om at mer enn 250 000 velgere hadde forlatt Arbeiderpartiet og Senterpartiet på de snaue hundre første dagene etter at partiene inntok regjeringskontorene.

Deretter gikk det stort sett bare nedover – året endte med en måling i Vårt Land der Senterpartiet var under sperregrensen og Arbeiderpartiet fikk 14,6 prosent oppslutning. Det nye året startet imidlertid noe oppløftende med målingen til NRK og Aftenposten som ga partiene henholdsvis 19,4 og 5,9 prosent.

Spørsmålet er om løftet blir varig.

Fram mot kommunevalget vil det handle om å minimere skadene for regjeringspartiene. Skulle det gå alvorlig skeis for dem i valget, kan det fort bidra til å tvinge fram en ny debatt om regjeringsprosjektet – spesielt dersom Senterpartiet gjør et dårlig valg. Allerede på sensommeren i fjor begynte lederen av Senterpartiets ordførerforum å rasle med exitsablene – derfor er det ikke utenkelig at noe slikt kan skje igjen ved et dårlig valg.

Likevel tror jeg Senterpartiet sitter i regjering også om tolv måneder. Uansett hvordan man snur og vender på det, har partiet fått mange seire i regjering – spesielt på distriktsfeltet. Senterpartiet er og blir et maktparti, og det er kun en skikkelig signatursak for Sp som kan være god nok grunn til at partiet skal gå ut av regjering etter bare to år – det vil si av en sak av minst samme kaliber som IS-kvinnen var for Fremskrittspartiet da de gikk ut av regjering i 2020.

 

Disse sakene vil dominere i 2023

Regjeringens suksess eller fiasko henger tett sammen med hvilke saker som dominerer i mediebildet. Det er lite som tyder på at krigen i Ukraina vil gå over med det første, noe som vil bidra til å holde energiprisene høye også fremover. Det betyr vedvarende høy rente og inflasjon også utover i 2023.

Er det én ting som rammer en regjerings oppslutning, er det at folk får dårligere råd. Derfor er neppe utsiktene veldig gode for en snarlig bedring for oppslutningen til regjeringspartiene, men samtidig vet vi at spesielt Arbeiderpartiet har et særdeles effektivt valgkampapparat. At Arbeiderpartiet får et løft fram mot valget, er derfor ikke utenkelig. Spørsmålet er om løftet blir varig.

Aldri har det skjedd i norsk politikk at en politiker har gjort comeback etter å ha blitt felt av en økonomisk skandale.

Energi og forsvar ligger an til å dominere mediebildet også i år. I februar skal energikommisjonen legge fram arbeidet sitt – mandatet til kommisjonen er å legge fram langsiktige perspektiver på kraftpolitikken. Det kommer garantert til å skape debatt.

Senere på våren skal også forsvarskommisjonen legge fram sitt arbeid hvor de har sett på hvilke veivalg Norge står overfor for å ivare norsk sikkerhet. Med situasjonen i Ukraina vil nok dette arbeidet få mer oppmerksomhet enn det hadde under normale omstendigheter.

I løpet av våren skal dessuten alle partiene ha landsmøter. SV skal ikke bare velge leder for første gang på 13 år, de skal også stemme over om det fortsatt skal stå i prinsipprogrammet deres at de skal jobbe for å få Norge ut av NATO. Også Arbeiderpartiets landsmøte kan bli spennende – der skal det blant annet velges ny nestleder i partiet.

 

Tajik kan gjøre comeback

Apropos nestleder i Arbeiderpartiet: Aldri har det skjedd i norsk politikk at en politiker har gjort comeback etter å ha blitt felt av en økonomisk skandale. Det kan endre seg i 2023. Jeg tror nemlig Hadia Tajik gjør comeback som statsråd i løpet av året.

Tajik er blant Arbeiderpartiets sterkeste kort, og tilhengerne hennes har pekt på at Sylvi Listhaug «sonet» utenfor regjering i omtrent ett år etter at hun måtte gå av som justisminister etter et Facebook-innlegg.

Et slikt comeback blir neppe godt mottatt i Nidaros Sosialdemokratiske Forum. Der sitter den nyslåtte «Årets Trondhjemmer», Trond Giske, fremdeles i kulden utenfor rikspolitikken – fem år etter at han ble kastet som nestleder i Arbeiderpartiet etter flere metoo-saker mot seg.

Sannsynligvis er Støre villig til å ta denne risikoen.

Et eventuelt Tajik-comeback kan fort vekke til live en debatt om hvor lenge egentlig Giske skal «sone» før også han kan entre den rikspolitiske manesjen igjen. Da kan det være duket for nok en tung runde for partiet der motsetningene i partiorganisasjonen kommer til overflaten. Det er neppe det Arbeiderpartiet trenger i månedene før et valg.

Sannsynligvis er Støre villig til å ta denne risikoen. Mitt tips er at dette comebacket kan komme en gang i løpet av våren. Da har regjeringen sittet i et halvannet år, og det er ikke uvanlig at det gjøres noen mindre rokeringer og utskiftninger i regjeringskabalen på et slikt tidspunkt.

 

Holder Høyre formen helt inn?

Klimakset for det politiske året 2023 kommer 11. september – da avholdes nemlig kommune- og fylkestingsvalget. Regjeringspartiene, og da spesielt Arbeiderpartiet, vil etter alt å dømme ryke på en del prestisjetap rundtom i kommune-Norge. Dersom Arbeiderpartiet klarer å beholde makten i to av de fire største kommunene i landet, for eksempel Trondheim og Oslo, bør de prise seg lykkelige over dét.

Det kan utgjøre forskjellen på et dårlig og middels bra valg for begge regjeringspartiene.

Makten Arbeiderpartiet taper, blir i de aller fleste tilfeller overtatt av Høyre. Partiet flyr høyt på målingene for tiden, og et spenningsmoment blir å se om de klarer å holde formen helt inn mot målstreken. Sannsynligvis vil partiet oppleve en korreksjon inn mot valget, ikke helt ulikt det Senterpartiet opplevde i 2021.

Timingen på en eventuell korreksjon er viktig – kommer den ved inngangen av valgkampen kan det i seg selv få en forsterkende effekt ved at det fester seg en fortelling om at «Høyre er i fritt fall». Det kan utgjøre forskjellen på et dårlig og middels bra valg for begge regjeringspartiene.

 

Lær deg forkortelsen: INP

I 2019 slo Folkeaksjonen Nei til mer bompenger (nå FNB Folkets Parti) ned som en bombe i lokalvalget. I hjembyen min, Bergen, tok de storeslem med hele 16,7 prosent. Selv om partiet har prøvd å bre seg mer ut, blir det neppe samme brakvalg for partiet i år.

Det kan ha en viss sammenheng med at et annet protestparti, Industri- og Næringspartiet (INP), har gjort sitt inntog de siste to årene. I november fikk de 1,7 prosent på Aftenpostens nasjonale måling, noe som løftet dem ut av «Andre»-kategorien og sikret dem egen søyle blant de etablerte partiene.

Husk at på dette tidspunktet i 2019 visste knapt noen om FNBs eksistens.

INP kommer neppe til å gjøre det like bra i sitt første lokalvalg som det FNB gjorde for fire år siden. Det er imidlertid store forskjeller mellom de to partiene: Mens FNB svarte på et akutt behov i politikken som ga umiddelbar uttelling, peker INP på de lange linjene i politikken: EØS-motstand, kjærlighet for fossil industri og «sunn fornuft».

Om INP fortsetter å ha vind i seilene og oppnå nasjonal mediedekning om politikken sin i månedene fram mot valget, kan dette bli årets overraskelsesparti i lokalvalget. Kanskje til og med det største i oppslutning av partiene utenfor Stortinget.

Én ting er i hvert fall sikkert: Det blir et heidundrende år i norsk politikk. Husk at på dette tidspunktet i 2019 visste knapt noen om FNBs eksistens. Godt nytt politisk år!