Pragmatisk meritokrati

Inntekten din påvirkes av mange faktorer, blant annet av hvor hardt du jobber og studerer, hvor rike foreldrene dine er og hvilket kjønn du har. Meritokrati dreier seg om at folk fortjener den delen av inntekten som kommer av valgene de har tatt, slik som å jobbe hardt, men ikke om inntekten kommer fra det du ikke har kontroll over, slik som en privilegert oppvekst.

Etter dette synet bør omfordelingen være større når inntekt bestemmes av omstendigheter og mindre når inntekt bestemmes av meritter (valg og innsats).

Et forsøk på pragmatisk tilnærming til meritokrati i lys av Sandels kritikk, er at det er et utbredt syn at folk i det minste fortjener noe av inntekten sin.

En prominent kritiker av meritokrati er Michael Sandel, som nylig gjestet Universitetet i Oslo i forbindelse med hans foredrag for Agenda i Aulaen. Hans hovedpoeng er at meritokrati er en historie de rike forteller for å forsvare sine inntekter heller enn et realistisk bilde på hvordan de har tjent inntektene sine. Dersom mesteparten av inntekter kommer fra flaks heller enn innsats, er det lite grunn til å vektlegge meritokrati som et relevant syn på hvor mye omfordeling det bør være i samfunnet.

To nylige artikler i Agenda Magasin diskuterer Sandels kritikk av meritokrati. Mens Saed Zimeri støtter oppunder Sandel’s argumenter og konkluderer med at meritokrati ikke er et ideal som bør maksimeres, skriver Hilde Nagell om blindsoner rundt fortjeneste og markedspris ved meritokratiske syn.

Til tross for dette finner forskere ved Norges Handelshøyskole, Universitetet i Oslo og NIFU betydelig støtte i økonomiske eksperimenter for at folk er opptatt av forskjellen mellom meritter og omstendigheter når de vurderer omfordeling. Resultatet er at folk er mindre villige til å omfordele når ulikhet kommer av innsatsen som blir lagt ned enn når ulikhet kommer av ulike omstendigheter.

Et forsøk på pragmatisk tilnærming til meritokrati i lys av Sandels kritikk, er at det er et utbredt syn at folk i det minste fortjener noe av inntekten sin. Et slikt syn gir grunnlag for noe inntektsulikhet også i idealsamfunnet, selv om det vil være ulike grader av hvor mye ulikhet som kan forsvares.

Dersom valget om å bli lege ikke kan forklares av omstendigheter, beholder vi det som en meritt.

Dette trenger ikke bety at fattigdom er noe folk fortjener, men at forskjeller mellom folk som kommer av ulike valg og innsats i mindre grad gir grunnlag for omfordeling enn forskjeller som kommer av kjønn og familiebakgrunn. For meritokratiske idealer er det en relevant forskjell mellom disse.

Samtidig er det et krevende spørsmål hvor mye inntektsulikhet som følger av et meritokratisk rettferdighetssyn. I en ny forskningsartikkel studerer Morten Håvarstein, Magnus Stubhaug og jeg dette spørsmålet. Vår oppgave er ikke å argumentere for at meritokrati er den korrekte teorien for rettferdighet, men å lage et rammeverk for å vurdere politikk etter et meritokratisk rettferdighetssyn.

Vi tar som utgangspunkt at arbeidere fortjener inntekt som forklares av utdanningen deres, sektoren de jobber i og yrket de har valgt seg. Samtidig tar vi høyde for omstendigheter ved å sammenlikne på tvers av søsken og måle effekten av kjønn. Dette gjør at enhver inntektsulikhet som kommer fra familiebakgrunn og oppvekstsvilkår (som er like på tvers av søsken), blir målt som omstendigheter. Resultatet vårt er at 40 prosent av inntektsforskjeller mellom arbeidere forklares av meritter, mens 35 prosent forklares av omstendigheter og 25 prosent er uforklart.

Dersom et land oppdager olje og ingeniørlønninger går opp, vil noen legge ned innsatsen som kreves for å bli ingeniør.

Et viktig poeng for kritikere av meritokrati er at valgene våre påvirkes også av omstendighetene. Dersom man har legeforeldre er det mer sannsynlig at en selv velger å bli lege. For å ta høyde for dette innfører vi en revidert versjon av meritokrati, hvor vi trekker ut den delen av meritter som forklares av omstendigheter. Dersom valget om å bli lege forklares av at foreldrene er leger, lar vi nå yrkesvalget telle som omstendighet.

Dersom valget om å bli lege ikke kan forklares av omstendigheter, beholder vi det som en meritt. Resultat er at meritter i denne versjonen forklarer 15 prosent av inntektsforskjeller, mens omstendigheter forklarer 60 prosent.

Dermed finner vi at noe av inntektsforskjellene kan forklares av meritter selv når vi tar høyde for at valgene vi tar påvirkes av omstendighetene våre. Videre belyser vi hvordan myndighetene kan sette meritokratisk inntektsskatter for arbeidere. Resultatet er et noe mindre omfordelende skattesystem enn uten meritter, men likevel mer i tråd med dagens skattesystem for arbeidere.

En annen viktig kritikk fra Sandel som Nagell og Zimeri også nevner, er at meritokrati baserer seg på markedsinntekt. Først, selv om markedsinntekt er tilfeldig, kan folk tilpasse seg markedsinntekten ved å yte ulik innsats. Dersom et land oppdager olje og ingeniørlønninger går opp, vil noen legge ned innsatsen som kreves for å bli ingeniør.

Meritokratiske idealer kan fungere som dårlige unnskyldninger for manglende omfordeling, men det betyr ikke at kjerneideen er verdiløs for å vurdere omfordelingspolitikk.

En del av denne inntekten vil komme av andre ting enn valg, for eksempel vil det hjelpe dersom foreldrene også er ingeniører. Samtidig betyr det ikke at de som legger ned innsatsen ved å ta ingeniørutdanning etter et tilfeldig funn av olje ikke fortjener noe av inntektsfordelen de nå får av ingeniøryrket.

Til tross for dette argumentet, er det ikke gitt at markedsinntekt og samfunnsbidraget er det samme. Noen yrker kan gjøre mye nyttig for andre uten at det reflekteres i lønningene deres. Dermed er det ikke gitt at et meritokratisk rettferdighetssyn bør bygge på markedsinntekt. En teori som tar høyde for at ulike yrker kan ha ulike samfunnsbidrag utover markedsinntekt, kan være et mer overbevisende meritokratisk rammeverk.

Selv om det er krevende å måle samfunnsbidrag, håper vi å kunne belyse dette i framtidig forskning. Samtidig følger det ikke fra forskjellen mellom markedsinntekt og samfunnsbidrag at folk ikke fortjener noe av markedsinntekten de får som følge av sine valg.

Tvert imot tyder forskningen på folks rettferdighetssyn og på meritokratisk omfordelingspolitikk på at meritokrati kan være både populært og omfordelende.

Meritokratiske idealer kan fungere som dårlige unnskyldninger for manglende omfordeling, men det betyr ikke at kjerneideen er verdiløs for å vurdere omfordelingspolitikk. Tvert imot tyder forskningen på folks rettferdighetssyn og på meritokratisk omfordelingspolitikk på at meritokrati kan være både populært og omfordelende.

En pragmatisk tolkning av meritokrati tar som utgangspunkt at det er et skille mellom ulikhet som drives av ulike omstendigheter og ulikhet som drives av valg og innsats. Selv om det er krevende å gi et svar på hvor mye av inntekten folk fortjener etter et meritokratisk syn, betyr det ikke at det eneste konsistente rettferdighetssynet er at folk ikke fortjener noe av inntekten sin.