Prestasjonssamfunnet er en viktig årsak til selvskading blant unge

… det fins også personer hvis karakterstruktur og dermed konflikter avviker fra flertallets, slik at de botemidler som er effektive overfor de fleste, ikke blir til noen hjelp. I denne gruppen finner vi ofte personer med større integritet og følsomhet enn flertallet har. Av den grunn er de ute av stand til å godta det kulturelle «bedøvelsesmidlet», samtidig som de ikke er sterke og sunne nok til å leve konsekvent mot strømmen. (Erich Fromm, Det sunne samfunn).

Det urovekkende er at norske medier bidrar til å individualisere dette alvorlige samfunnsproblemet.

Forskning viser at selvskading blant unge i Norge øker dramatisk. Omtrent 16 prosent av norske ungdommer i 8. til 10. klasse har med vilje påført seg skader. En annen undersøkelse viser at like mange unge mellom 23 og 32 år skader sin kropp ved for eksempel kutting, kloring, stikking og brenning. Selvmord er en av de ledende årsakene til dødsfall blant unge i den vestlige verden. Ifølge norske studier er ytre press og krav fra samfunnet en viktig årsak til at unge fysisk angriper den kjæreste og mest sårbare delen av seg selv.

Det urovekkende er at norske medier bidrar til å individualisere dette alvorlige samfunnsproblemet. Det gjør de ved blant annet å opprettholde og forsterke fokuset på psykologiske årsaker for selvskadingen, og samtidig unnlate å utforske sosiale og kulturelle forklaringer.

Beretninger fra unge i Norge og andre nordiske land som skader seg selv viser at de opplever det traumatisk å klare seg i samfunnet de lever i. «Alle er så fokusert på seg selv at det ikke er tid til å være sammen med andre». De unge selvskaderne går rundt og bærer på en dyp ensomhetsfølelse og fortvilelse, fordi de ikke makter å oppfylle alle kravene og forventningene som samfunnet stiller. Den ekstreme redselen, bekymringen og frykten for å ikke mestre situasjonen, har som regel bygget seg opp over lang tid. De beretter hvordan de savner støtte og empati fra foreldre, som ikke har tid fordi de ofte er opptatt med å oppfylle samfunnets forventninger til dem. «De har aldri tid. Alle ukedager og helger er fylt opp med alt mulig, jobb, pianotimer, fotballkamper og svømmestevner».

De unge påpeker samfunnsmessige årsaker til problemet, spesielt ensomheten.

De siste to tiårene har norske riksaviser og lokalaviser publisert over 8000 artikler om selvskading blant unge, ifølge søk i nasjonalbibliotekets database. Bare de siste par årene er temaet blitt dekket omtrent tusen ganger i året. I medienes omfattende dekning av temaet blir det sosiale aspektet sjelden utforsket. Det som derimot er et gjennomgående trekk, er at selvskading blir fremstilt som hovedsakelig en psykisk lidelse. Ofte nevnes andre lidelser i denne sammenheng, det påpekes for eksempel at selvskadere kan ha personlighetsforstyrrelser, spiseforstyrrelser, posttraumatisk stresslidelse, depresjon eller angst. De beskrives som «Sin egen fiende».

På den andre siden forsøker de unge dette angår, å belyse det reelle temaet og løse det konkrete problemet. Nesten samtlige unge selvskadere i Norge, Sverige og Finland – som deltok i de ovennevnte undersøkelsene –  mener at de kanskje hadde klart å fungere i samfunnet, hvis de hadde hatt støtte fra familien. De unges beretninger avdekker en lengsel etter den tradisjonelle familiestrukturen. «Jeg skulle ønske vi levde som de gjorde før, da mange bodde sammen på store gårder og selvfølgelig hadde mye å gjøre, men så gjorde du alt sammen som en stor familie.» Selvskadere i Norge, i likhet med unge i Sverige og Finland, erfarer ensomhet i hverdagslivet. Det bidrar til å forsterker følelsen av isolasjon og avvisning fra det øvrige samfunnet. «Det er meg mot verden, eller motsatt». «Jeg føler faktisk at jeg er alene hver dag». De unge påpeker samfunnsmessige årsaker til problemet, spesielt ensomheten. Også flere ledende politikere har beskrevet ensomheten i Norge som «et kjempestort problem», «et folkehelseproblem», og som «en stor utfordring i samfunnet».

I et forsøk på å døyve fortvilelsen og hjelpløsheten over å være forlatt og mislykket, påfører de kroppen fysisk smerte.

Medieoppslagene, derimot, refererer for det meste til uttalelser fra psykiatere, psykologer og leger, som klassifiserer selvskading som en psykisk lidelse og foreslår ulike behandlingsløsninger. Det bidrar til å forsterke fokuset og ansvaret på den enkelte ungdom, og styrker oppfatningen om at selvskading har hovedsakelig medisinske årsaker. «Disse pasientene har ofte ikke god kontakt med eget følelsesliv og følelsesregister; eksempelvis vet de ofte ikke hva sinne er.» Men de unge selvskaderne forteller at de bebreider seg selv for ikke å klare å møte alle krav og forventninger. Flere uttrykker at de kunne ha gjort det bedre, noe som viser at de har en sterk pliktfølelse. Skyldfølelsen de bærer skaper enorm tristhet. Og de føler at andre ikke liker dem på grunn av deres manglende kompetanse. Det å oppleve å ikke bli likt av andre, går igjen i samtlige ovennevnte rapporter. I et forsøk på å døyve fortvilelsen og hjelpløsheten over å være forlatt og mislykket, påfører de kroppen fysisk smerte.

Måten medier dekker saker på har stor betydning for hvordan helsespørsmål tolkes og forhandles i samfunnet. Det er konstatert en generell tendens i norske medier til å neglisjere fokus på sosiale og kulturelle årsaker i helseoppslag. Studier viser for eksempel at riksaviser som VG og Dagbladet presenterer helsesaker på en slik måte at ansvaret for helse og sykdom blir lagt til det enkelte individ: Hvis du er blitt syk, er det fordi du har tatt feil valg eller ikke klart å opprettholde god helse. Konsekvensen er at samfunnet – det vil si fellesskapet – unndrar seg ansvaret, mens det enkelte individ bærer hele ansvaret for problemet. Dette gjelder også medienes oppslag om selvskading blant unge.

Medienes dekning av selvskading blant unge bidrar til å sykeliggjøre deres reaksjon på ugunstige sosiale forhold.

Ifølge sosialfilosofen Erich Fromm er det ikke individene som skal streve etter å tilpasse seg det brutale konformitetspresset som kulturen øver på den enkelte. Det er samfunnet som må endres og tilpasses den menneskelige natur. Lytter vi til hva de unge selv forteller, oppdager vi at dette ofte er følsomme individer. De reagerer emosjonelt, mentalt og fysisk på miljøet rundt seg, spesielt på hensynsløse press og krav fra samfunnet. Medienes dekning av selvskading blant unge bidrar til å sykeliggjøre deres reaksjon på ugunstige sosiale forhold. Den legger ytterligere sten til byrden for de unge, som allerede er tynget av skyld, skam og fortvilelse.