Professor Brekke møter politiker Brekke

Samme uke som verden markerer den internasjonale Holocaustdagen og at det er 80 år siden frigjøringen av fangene i Auschwitz-Birkenau, publiserer Civita et notat av professor Torkel Brekke. Men i stedet for å rette søkelyset mot kampen mot antisemittisme, bruker han anledningen til å angripe LO og norsk Midtøsten-politikk.

Han hevder at LO har påvirket regjeringen i en retning som har gjort Norge irrelevant i internasjonalt diplomati, og at LOs engasjement i Palestina-spørsmålet har ført til en ubalansert og uprofesjonell norsk tilnærming.

Å antyde at LO var en sentral part i denne prosessen er å trekke konklusjoner uten grunnlag i fakta.

Dette er en grovt forenklet analyse, som hverken tar høyde for historiske realiteter, dokumenterte årsakssammenhenger eller LOs faktiske rolle.

Brekke hevder å ha basert sitt notat på primærkilder, sekundærlitteratur og intervjuer med “relevante personer” innen nordisk fagbevegelse, norske politikere og utenlandske diplomater. Men hvem er disse personene? Hvor mange er intervjuet?

Hvilke kilder har han brukt? Notatet inneholder ingen konkrete henvisninger, ingen kildegrunnlag som kan etterprøves, og ingen analyse som viser en balansert vurdering av de historiske endringene han forsøker å forklare. Når en akademiker skriver under sin professor-tittel, forventes det en forskningsmessig ryddighet som her glimrer med sitt fravær.

Det er riktig at LO på 70-tallet utviklet en mer kritisk holdning til Israel enn den sterke pro-israelske linjen som preget organisasjonen tidligere. Men dette var ikke unikt for LO – AUF åpnet også for kontakt med palestinerne, og i 1983 møtte Gro Harlem Brundtland PLO-leder Yassir Arafat.

Det var altså en bredere politisk utvikling i Norge, ikke en isolert LO-drevet prosess. Påstanden om at LO var sterkt involvert i forhandlingene rundt Oslo-avtalene er også misvisende. Forhandlingene ble ledet av Fafo i samarbeid med Utenriksdepartementet. Riktignok var Fafo eiet av LO, men det betyr ikke at LO som organisasjon styrte forhandlingene.

Å antyde at LO var en sentral part i denne prosessen er å trekke konklusjoner uten grunnlag i fakta.

Professoren hevder at LO på 2000-tallet har dreid seg i en mer antisionistisk retning, og at organisasjonen i økende grad har brukt anti-israelsk retorikk der all skyld legges på Israel.

Men Brekkes forsøk på å gi LO æren (eller skylden) for den generelle norske opinionen i Midtøsten-spørsmålet, er en grov forenkling.

Hans forklaring?

En venstreradikalisering i fagbevegelsen. Men denne påstanden er både ahistorisk og intellektuelt uærlig. Han nevner knapt Israels okkupasjonspolitikk, ulovlige bosettinger eller folkerettsbrudd som sentrale drivere for holdningsendringene.

Han overser også hvordan hendelser som drapene i Jenin i 2002, Israels krigføring i Libanon, massakrene i Sabra og Shatila, og erfaringene til 22 000 norske UNIFIL-soldater som tjenestegjorde i Sør-Libanon på 80-tallet, har påvirket norsk opinion.

Disse soldatene kom hjem med førstehåndsberetninger om Israels handlinger, noe som trolig hadde en langt større effekt på norsk opinion enn noen LO-resolusjoner. Ved å utelate slike sentrale faktorer, konstruerer Brekke et narrativ hvor LO nærmest alene står ansvarlig for at Norges holdning til Israel har endret seg.

Vi i LO er stolte av å påvirke politikk. Når vi representerer over én million medlemmer – nesten en fjerdedel av den voksne befolkningen – skulle det bare mangle at vi ikke ble hørt. LO har vært en av pådriverne for internasjonale forbud mot klasevåpen og landminer, og vi har oppnådd gjennomslag på flere saker overfor regjeringer med ulik partipolitisk bakgrunn. At vi har en tettere tilknytning til Arbeiderpartiet enn til høyresiden, er en naturlig konsekvens av felles historie og verdigrunnlag.

Dette er en retorisk hersketeknikk vi kjenner igjen.

Men Brekkes forsøk på å gi LO æren (eller skylden) for den generelle norske opinionen i Midtøsten-spørsmålet, er en grov forenkling. Norske holdning har utviklet seg parallelt med Israels handlinger, ikke som en følge av et indre LO-prosjekt.

Brekke argumenterer også for at LO står isolert i sitt syn, og peker på enkelte stemmer i svensk og dansk fagbevegelse som angivelig mener det samme. Men han unnlater å nevne at store fagforeninger i Europa og resten av verden har tatt lignende standpunkter som LO.

Den internasjonale fagbevegelsen, som representerer 190 millioner medlemmer, har vært tydelig på både støtten til palestinske rettigheter og kritikken av Israels okkupasjonspolitikk. Israels brudd på folkeretten er ikke en kontroversiell påstand – det er slått fast av FN i en rekke resolusjoner, inkludert Sikkerhetsrådets resolusjoner 242 og 338.

Den internasjonale domstolen i Haag har også konkludert med at Israels separasjonsmur på Vestbredden bryter folkeretten. Dette er ikke særnorske eller LO-eksklusive standpunkter, men bredt anerkjente juridiske fakta.

En gjenganger i debatten om Israel og Palestina er at kritikk av Israels politikk ofte forsøkes avfeid som antisemittisme eller antisionisme. Brekke beveger seg i samme retning. Dette er en retorisk hersketeknikk vi kjenner igjen.

Men jeg er i det minste ærlig om det.

LO har gjennom tidene vært prinsippfaste i støtten til menneskerettigheter, Folkeretten og kampen mot ulikhet og urettferdighet ute som her hjemme. Vi støttet kampen for jødenes rettigheter på 30-tallet da høyresiden heiet på nazistene. Vi støttet kampen for svartes rettigheter og antiapartheidkampen i Sør-Afrika da mange, inkludert i Arbeiderpartiet sa at vi måtte gi det hvite mindretallsstyret mer tid til å få orden på ting (etter 40 år).

Vi har historisk vist konsekvent støtte til frigjøringskamper og menneskerettigheter, enten de har vært i Sør-Afrika, Chile, Brasil eller Palestina.

Anklager fra Brekke om antisemittisme – eller nå antisionisme – minner om hersketeknikker. Ingen anklaget oss for å være imot kristne da vi kritiserte apartheidstaten i Sør-Afrika eller militærjuntaene i Latin-Amerika på 1980- og -90-tallet. Heller ikke kritiserer noen oss for å være mot buddhister når vi nå kritiserer juntaen i Myanmar eller mot ultraortodokse når vi snakker mot Russlands handlinger.

Det er staten Israel og dens regjering vi kritiserer og det kan ikke bare være lov, men viktig å kritisere alle stater som driver folkeretts- og menneskerettighetsbrudd, uavhengig av hvilken religiøs bakgrunn de har. Det er folkeretts- og menneskerettighetsbrudd som skaper harme.

Brekkes notat mangler den grunnleggende akademiske ryddigheten man forventer av en professor. Uten kildehenvisninger, uten grundige analyser, og med tendensiøse konklusjoner, fremstår det mer som et politisk innlegg enn forskning. Og det er helt greit å skrive politiske innlegg – vi gjør det hele tiden. Men da bør man også være ærlig om at det er det det er.

Dette betyr selvsagt at jeg ikke er nøytral.

Jeg lærte da jeg jobbet med egen doktoravhandling at det er viktig å vurdere om ting kan forklares av såkalt spuriøse sammenhenger, med andre ord om to ting som utvikler seg parallelt eller korrelerer ikke gjør det fordi den ene forklarer den andre, men fordi det finnes en bakenforliggende variabel som påvirker begge deler.

Dette burde nok professor Brekke ta med seg i forskningsprosjektet sitt. For den bakenforliggende tingen som forklarer både holdningsendringer i LO, blant politikerne og i befolkningen, ligger i Israels handlinger.

For ordens skyld: Dette er ikke en akademisk artikkel, men et personlig, kanskje også politisk, innlegg.

Jeg var til stede på Fafo da Oslo-avtalene ble forhandlet. Jeg har jobbet mange år i Norsk Folkehjelp, som har omfattende prosjekter i Palestina. Nå jobber jeg i LO.

Dette betyr selvsagt at jeg ikke er nøytral.

Men jeg er i det minste ærlig om det.