FOTO: Helga Rognstad

Prøv hardere, Erna!

Voksenpolitikerne må vise handlekraft. Hvis ikke kommer vi til å arve et helsikes rot.

Vi tok toget gjennom Europa for å komme hit, til klimaforhandlingene i Paris – COP 21, den tjueførste konferansen blant partene i FNs klimakonvensjon. Vi er to grønne ungdommer fra en styrtrik oljenasjon på oppdrag for å ansvarliggjøre de som bestemmer – politikere og en haug med ekspertbyråkrater.

Terror og unntakstilstand kaster for tiden skygger over La Ville Lumière, byen av lys. Paris er fylt til randen av tungt væpnet politi. Klimatoppmøtet bærer preg av det: Under åpningen uttrykte statsleder etter statsleder uforbeholden støtte og kondolanser til Frankrike etter de grusomme angrepene 13. november.

Vi må holde makthaverne i ørene.

Obama framholdt at det å bekjempe klimaendringer er et ledd i kampen mot «de som vil rive ned vår verden», og flere pekte på at bekjempelse av klimakollaps og terrorisme krever samarbeid mellom landene.

Store demonstrasjoner i Paris’ gater er blitt forbudt av sikkerhetshensyn, og de som likevel tar til gatene for å kreve klimahandling, møtes av opprørspoliti med tåregass. Vi spaserte rett inn i en vegg av skjold, hjelmer og batonger da vi ville finne en kafé i nærheten av Place de la Republique sist søndag.

Han knuser noen egg for at det skal bli ro på kjøkkenet.

Folk vi har snakket med fra de franske unge grønne hevder myndighetene bruker situasjonen som påskudd til å undertrykke miljøaktivisme. Det er uenighet blant dem om hvorvidt det er riktig å trosse demonstrasjonsforbudet eller ikke: Å delta kan bety å bli stemplet som bråkmakere og pøbler, noe som kan sette miljøbevegelsen i et dårlig lys og svekke saken, mener noen. Andre mener sivilsamfunnet – særlig vi som er unge – ikke må la oss kue, enten det er av terrorister eller etablissmentet, i møte med vår tids største utfordring. Vi må holde makthaverne i ørene. Det er ikke godt å si hvem som eier sannheten her.

Det er i alle fall sikkert at president Hollande har lagt prestisje i sikkerhetsopplegget. Han knuser noen egg for at det skal bli ro på kjøkkenet og en omelett å servere – i form av en global klimaavtale – før møtet heves 11. desember.

Det er imidlertid fortsatt litt usikkert om vi får en avtale ut av COP 21. Stemningen i forkant av møtet har vært dempet optimistisk, men det er ingenting som tyder på at forhandlerne har hatt mye framgang de første dagene. Det er likevel mer sannsynlig at vi får en global avtale nå enn det har vært de siste tjue åra.

Fire grader vil være helt katastrofalt.

Tidligere har en i klimaforhandlingene tatt utgangspunkt i et felles mål om utslippskutt, deretter har partene forsøkt å fordele kuttbyrden rettferdig seg i mellom. Det har vist seg å være fryktelig vanskelig. Spørsmålet om byrdefordeling mellom rike og fattige land har vært en verkebyll så lenge klimaforhandlingene har foregått, og er det fortsatt.

Nå forsøker en seg imidlertid på noe nytt: En «nedenfra-og-opp»-tilnærming hvor partene la sine egne klimaplaner på bordet før forhandlingene, og disse utgjør avtalens grunnmur. 186 land har levert sine bidrag så langt.

Her i Paris er det tre sentrale spørsmål som reises: 1) Hvis alle partene følger opp planene sine – hvor langt tar det oss? 2) Hvordan i all verden kan vi få rettferdig byrdefordeling mellom fattige og rike land? 3) Greier verden å vedta en avtale som faktisk kan presse alle land til å holde det de har lovet, samt gjøre enda mer i framtiden?

Havet vil kunne stige en meter.

Det første spørsmålet er det forsket en del på: De mest «optimistiske» anslår at vi styrer mot 2,7 graders global temperaturstigning, men det er et anslag som har høstet mye kritikk for urealistiske forutsetninger. Steffen Kalbekken fra CICERO er blant ekspertene som mener en temperaturstigning nærmere 3,7 grader er et mer sannsynlig utfall, hvis de innmeldte målene etterleves.

Husk at også en oppvarming på «optimistiske» 2,7 grader vil være veldig ødeleggende for samfunn og økosystemer på jorda. Allerede nå merker folk og dyr de negative effektene, og vi ligger bare på rundt én grad. Fire grader vil være helt katastrofalt. Da vil man i verste fall ikke kunne fø mer enn et par milliarder mennesker. Havet vil kunne stige en meter. Miami og New Orleans vil kunne havne under havoverflaten.

Det andre spørsmålet er vrient. Som nevnt har alle partene selv foreslått hvor mye de skal kutte. Hvordan skal vi da fordele ansvar på en rettferdig måte? Stikkordene her er penger, hjelp, og mer penger. Utviklingslandene trenger hjelp til å finansiere de klimamålene de har satt seg, og teknologi for å gjennomføre dem. Hvis ikke høyinntektslandene imøtekommer lav- og mellominntektslandene, står avtalen i fare. Disse konfliktområdene ser ut til å bli helt sentrale i sluttspurten.

Det tredje spørsmålet sitter eksperter og diplomater og forhandler om i små grupper inne på Le Bourget. Hva står på spill? Først og fremst: Vil avtalen inneholde mekanismer som sørger for at partene etterlever det de har lovet? Vil de store, mektige utslippslandene gå med på en avtale som åpner for at de kan straffes for ikke å nå målene sine? Sannsynligvis ikke.

To uker i Paris er ikke redningen.

Det som kanskje er mer sannsynlig er at forhandlerene får på plass det vi kan kalle en skrustikkeløsning, altså at partene ikke får lov til å senke ambisjonene sine i ettertid. Har de først meldt inn et mål, kan de bare oppjustere innsatsen. Hvis vi skal ha et håp om å nå togradersmålet, er vi helt avhengig av en slik skrustikkeløsning.

FNs klimasjef og en rekke andre statsledere mener vi er på god vei til å få en avtale. At det er god grunn til å være litt optimistiske. Enn så lenge ser det ikke ut som noen prøver å korrumpere prosessen – det har vært lite kjekling om dagsorden.

Dessverre kommer ikke avtalen til å sikre togradersmålet. Det vet vi. Hele avtalen bygges jo på hva land er villige til å gjøre på egenhånd. To uker i Paris er ikke redningen, men kan bli et vendepunkt – men bare hvis stater selv er villige til å gjøre hjemmeleksa si. For at COP 21 skal bli en suksess, og for at en eventuell avtale skal ha noe å si, må årene som kommer preges av kraftige klimagrep på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Det er nasjonal politikk som avgjør om klimaforhandlingene fører fram, og det er nasjonal politikk som vil avgjøre om vi greier å redde verden.

Prøv hardere, Erna!

Vi som skal leve på jorda en stund til må kreve en helt annen handlekraft fra voksenpolitikerne enn den vi ser i dag. Hvis ikke kommer vi til å arve et helsikes rot. Klimaendringene skjer her, nå, og vi har et ansvar for å motarbeide dem der vi bor.

Vi trenger nasjonale politikere som tør gjøre de riktige grepene. I Norge må vi få politikere som vil la olje ligge av klimahensyn, som tør å ta tak i det ikke-bærekraftige forbruksnivået, som tør å få på plass en flyseteavgift som monner og som anerkjenner at et rikt oljeland med stort historisk ansvar for klimaendringene må betale så det monner for omstilling i det globale Sør. En regnskogsmilliard her og noen forskningsmillioner der gjør ikke Norge til den beste i klimaklassen. Prøv hardere, Erna!