Provoserende om Oslo Pride

Kampen for homofiles rettigheter har først og fremst vært tett knyttet sammen med modige enkeltindivider, ikke sosialdemokratiet.

Mani Hussainis innlegg «Venstresidas verdier skinner i Oslo Pride» provoserer. Ikke fordi vi er særlig uenig med ham i sakene han skriver om – men fordi innlegget er et forsøk på å politisere en rettighetskamp som først og fremst bygger på liberale verdier.

Han hevder at det å bry seg om LHBT+-rettigheter er en spesielt «venstreorientert» greie. Dette minner dessverre mye om venstresidas innbitte kamp om å «eie» kvinnesaken.

Arbeiderpartiet har en tradisjon for å skrive om deler av historien slik de vil – ved kun å fremheve egne bragder og samtidig usynliggjøre andres. Vi kan ikke si oss helt enige i Manis påstand om at det er et «spesielt bånd» mellom sosialdemokratiet, kvinnebevegelsen og kampen for homofiles rettigheter. Arbeiderpartiet har ikke alltid stått på kvinners side.

Det er lenge siden Arbeiderpartiet var et særlig radikalt parti.

I valget mellom arbeiderrettigheter og kvinnerettigheter, har ofte arbeiderrettigheter vunnet. Som da man i 1950-årene innførte samskatten, en skatteordning som gjorde det ugunstig for gifte kvinner å ta lønnet arbeid.

Mani Hussaini hevder i debattinnlegget sitt at den politiske enigheten om LHBT+-rettigheter skyldes de som vågde å være radikale og utfordre makta. Det er lenge siden Arbeiderpartiet var et særlig radikalt parti. De var i hvert fall ikke særlig radikale da de nylig stemte mot Venstres forslag i Stortinget om å opprette en tredje kjønnskategori.

Sett med et moderne blikk har alle partier vært for dårlige på å kjempe for skeives rettigheter opp gjennom historien. Det er nettopp derfor rettighetskampen stadig er høyaktuell. Samtidig har det vært viktige krefter innad i de ulike partiene som har jobbet motstrøms. Her kan vi peke på flere milepæler av symbolverdi som tilfeldigvis skjedde på borgerlig side.

Skal vi gi æren til noen, er det ikke en politisk ideologi.

Vi kan trekke frem hvordan begrepet skeiv ble til fra uttrykket “å møtes på keiva”, altså Venstres Hus, som var et samlingssted for skeive og deres kamp. Høyre kan skilte med å ha utnevnt den første åpne homofile statsråden. Likevel er det ikke et poeng i å tilskrive enkeltpartier ære for å ha ledet Norge i kampen for skeives rettigheter. En så viktig rettighetskamp bør ikke brukes som et påskudd til å slå politisk mynt.

Skal vi gi æren til noen, er det ikke en politisk ideologi. Det er enkeltmennesker. Hver enkelt person som har våget å gå mot strømmen, si klart og tydelig ifra, selv om hen visste at det ville få konsekvenser. Vi må takke hver enkelt som har dyttet oss som samfunn litt i riktig retning, slik at vi alle kan leve frie liv. Derfor feirer vi hverken sosialdemokratiet eller liberalismen under Oslo Pride denne uken. Vi feirer innsatsen til de modige menneskene som har gått opp stien for oss.

«Homo» er fortsatt et skjellsord i norske skolegårder.

Vi er på ingen måte i mål når det gjelder skeives rettigheter i Norge. Det kommer tydeligst frem i den heteronormative kulturen vår hvor man fortsatt må «komme ut» om man ikke blir tiltrukket av personer med motsatt kjønn. Det tas for gitt at vi har tydelige «enten eller»-kategorier. Gutt eller jente. Homofil eller heterofil. Fremover vil det være viktig å jobbe for de som identifiserer seg et sted i mellom. De som er født i feil kjønn, bifile, og de som forkaster merkelapper – som forelsker seg i mennesker, ikke kjønn.

«Homo» er fortsatt et skjellsord i norske skolegårder og seksualundervisningen er fortsatt konsentrert om tekniske ting knyttet til heterofil seksualitet. Kampen for skeives rettigheter ligger langt bak resten av samfunnet. Denne kampen er omtrent der kvinnekampen var på 70-tallet. Vi trenger fortsatt flere reformer, og skeives rettigheter må utvides.

På samme måte som det skal være helt irrelevant hvilket kjønn en har, skal det være helt irrelevant hvilken legning en har. Menneske, først og fremst. Disse kampene må vi samarbeide om. Historisk sett er disse sakene litt «nye» og det er derfor ekstra viktig at den yngre generasjonen tar grep.

Det foregår fortsatt angrep på LHBT+-personer daglig i Norge.

I disse dager er det Pride, og i år, mer enn noe annet år, ser vi at dette er en felles folkefest. Til og med regjeringen.no er nå prydet av regnbuefarger. Man kan ikke lenger komme unna med å kalle dette en «tullefest for oppmerksomhetssyke, halvnakne menn».

Samtidig vet vi at det fortsatt finnes miljøer i Norge hvor regnbueflagget ikke heises høyt i disse dager. Hvor den generelle debatten tar en helt annen form. Noen steder i bedehus-Norge og i enkelte konservative muslimske miljøer, er homofili tabubelagt og blir oppfattet som så feil at det kan være farlig.

Vi har fortsatt en lang vei å gå.

Det foregår fortsatt angrep på LHBT+-personer daglig i Norge. Det er blikk og slengkommentarer, eller det er mennesker i religiøse miljøer som forsøker å overbevise sine skeive venner om at det er noe feil med dem og at de bør velge å leve i sølibat eller «velge en annen legning».

Enkeltmenneskets mangel på frihet er vår felles utfordring. På samme måte som vi må jobbe sammen om kvinnekamp og feminisme, må vi også jobbe sammen for skeives rettigheter. Å gjøre opp regnskap bør ikke være nødvendig. Vi har fortsatt en lang vei å gå.

Sammen må vi jobbe for et mer åpent, inkluderende og likeverdig samfunn.