putin foto Cory Doctorow flick cc
FOTO: Cory Doctorow/Flick cc

Putin er ikke Hitler

Siden Ukraina-krisen i 2014 har retorikken i debatten om forholdet mellom NATO og Russland nådd nye høyder. Noen går så langt som å sammenligne Trump, Erdogan, og Putin med Hitler.

Vi må være svært forsiktige med slike historiske analogier, fordi de kan få politiske konsekvenser. For norsk politikk er Russland mest relevant, spesielt med tanke på veivalgsmeldinga for norsk sikkerhetspolitikk som kommer 20. april. Denne kommer sannsynligvis til å bli et førende dokument for framtidig norsk sikkerhetspolitikk.

Stadig oftere i den offentlige debatten hører vi at tilhengere av opprustning begrunner konfrontasjonen med å peke på mellomkrigstiden da Nazi-Tyskland erobret land uten at stormaktene gjorde stort for å stanse det. Det er ikke bare folk flest som kommer med disse eksemplene, men også for profesjonelle kommentatorer og beslutningstakere. Problemet oppstår om terrenget ikke stemmer med kartet.

Det er ikke bare feil å trekke linjene til Hitler og mellomkrigstiden. Det kan også være farlig.

Er det virkelig slik at den politiske, mellomstatlige situasjonen i Europa i 2017 er sammenlignbar med den på 1930-tallet? Forskjellene er mer vesentlige enn likhetene. Det er ikke bare feil å trekke linjene til Hitler og mellomkrigstiden. Det kan også være farlig.

En aktivt konfronterende linje med opprustning og trusler om bruk av våpenmakt kan tvert imot bidra til å øke faren for krig i dag fordi verden i 2017 er noe svært annet enn den var den gangen.

Det første momentet som er annerledes er styrkeforholdene og alliansekonstellasjonene. I mellomkrigstiden hadde man et svært splittet Europa. Demokratiene falt ett etter ett, og det virket umulig å få på plass en troverdig allianse mot Tyskland. Man hadde en uoverstigelig kløft mellom Sovjetunionen på den ene siden, Storbritannia og Frankrike på den andre, og Tyskland på den siste.

Før andre verdenskrig kunne man piske opp til krigsstemning i befolkninga, men i dag blir man raskt avskrevet.

Dette står i skarp kontrast til dagens Europa, hvor de aller fleste landene er medlemmer i både samme militærallianse, altså NATO, og samme politiske og økonomiske union, EU. Der hvor Nazi-Tyskland fritt kunne velge og vrake mellom allierte og rivaler, står dagens Russland relativt alene.

Boston Public Library og Manh Hai
Det er ikke bare feil å trekke linjene til Hitler og mellomkrigstiden. Det kan også være farlig, skriver kronikkforfatteren. Foto: Boston Public Library/Manh Hai

Denne skjevheten dreier seg ikke bare om antall land som er medlemmer i NATO. Som Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI)-forsker Sverre Lodgaard har påpekt, er Russlands forsvarsbudsjett, selv etter en jevn økning de siste ti årene, fortsatt bare på tolv prosent av USAs budsjett og åtte prosent av NATOs samlede.

Dette var før opprustningen i tråd med NATOs nye mål om to prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) til forsvar. Det er altså en stor forskjell på de faktiske styrkeforholdene, noe både NATOs og Russlands ledelse er fullstendig klar over.

Andre verdenskrigs redsler og grusomheter sitter fortsatt i ryggmargen til folk i hele Europa.

Faren for krig mellom stormaktene er også betydelig mindre i dag på grunn av generell aversjon i folket mot krig. Det er ikke lenger en politisk vinnersak å gå til krig og ofre ens egne innbyggere. Der hvor man før andre verdenskrig kunne piske opp til krigsstemning eller likegyldighet i befolkninga, blir man i dag raskt avskrevet om man er inne på tanken om større kriger.

Andre verdenskrigs redsler og grusomheter sitter fortsatt i ryggmargen til folk i hele Europa. Motstanden mot kriger som i Vietnam og Irak ville for eksempel vært fullstendig utenkelige i verden før 1945. Selv for nasjonalistiske statsledere er det i dag svært vanskelig å skape støtte for kriger man risikerer å miste egne folk i.

Det kan ganske enkelt se ut til at erfaringene med krigens virkelighet fra andre verdenskrig, har gjort mennesker mer fredelige og mindre tilbøyelige til å støtte krig. Dette i skarp kontrast til den aggressive revansjismen som dominerte i flere land i mellomkrigstiden.

nyhetsbrevet
Et annet moment folk glemmer, er forskjellen på karakterene mellom Putin og Hitler. Der hvor Hitler helt fra begynnelsen var en fanatiker, fullstendig oppslukt av megalomane forestillinger om den ariske rases fortreffelighet og Tysklands «lebensraum» i øst, har Putin til sammenligning vært både mer pragmatisk og opportunistisk framfor noe.

Russlands ledelse har dessuten også vært villige til å samarbeide på flere punkter med NATO, både i krigen mot terror og i europeiske sikkerhetsspørsmål. Det betyr ikke at dette samarbeidet alltid har vært vellykket og båret frukter, men det er i alle fall en himmelvid forskjell mellom dette og Hitlers måte å forholde seg til demokratiene i Europa.

Det kan virke mer nærliggende å trekke de historiske parallellene til den kalde krigens dynamikk med to supermakter som kjempet mot hverandre, men også dette byr på problemer. For det første har vi ikke den samme ideologiske kløften mellom det moderne Russland og NATO i dag. Tvert imot har Russland og NATOs økonomier, i alle fall om vi ikke regner med USA, vært temmelig integrerte i vår tid.

De historiske analogiene vi legger som premiss for analysene våre av internasjonal politikk, har betydning for hvilke politiske tiltak vi mener er hensiktsmessige. 

Videre tar ikke denne analogien høyde for at vi i dag har langt flere stormakter som gjør seg gjeldende. Kina er for eksempel en betydelig større militærmakt enn Russland, og har en økonomisk vekst den russiske råvareøkonomien vanskelig vil klare å matche.

Det geo-økonomiske skiftet mot Sørøst-Asia-Stillehavsregionen er kanskje den viktigste geopolitiske brytningen i vår tid. Dette er en faktor som verken fantes i 1939 eller under den kalde krigen. I årene framover vil motsetningene mellom Kina og USA trolig by på langt større vansker enn motsetningene mellom Russland og NATO.

Hvilke historiske analogier vi velger å legge som premiss for analysene våre av internasjonal politikk, får betydning for hvilke politiske tiltak vi mener er hensiktsmessige.

Et ønske om dialog, samarbeid og avspenning i 2017 ikke er det samme som å ønske appeasement overfor Hitler i 1938.

Dersom vi legger mellomkrigstiden og fascismen til grunn, er det lettere å trekke linjene til at de politiske løsningene bør være basert på konfrontasjon, opprustning og avskrekking. I alle fall alt annet enn avspenning og «appeasement». Det er en svært skummel strategi i et Europa hvor det nettopp er opprustning, mangel på kontakt, og trusselen om atomkrig som bør adresseres om man har fred som målsetning.

Et norsk forslag om å dempe sanksjonene mot Russland, kommer ikke til å øke faren for russisk aggresjon mot oss. Tvert imot, skriver kronikkforfatteren. Foto: Moyan Brenn/Flickr cc

Det er viktig å forstå at et ønske om dialog, samarbeid og avspenning i 2017 ikke er det samme som å ønske appeasement overfor Hitler i 1938. Den eneste måten krigsfaren og opprustingsspiralen kan ta slutt i dag, er gjennom å snakke sammen og samarbeide.

Det er ikke slik at verdensfreden trues av at Norge ikke tillater roterende amerikanske styrker i Norge i fredstid. Den russiske hæren ruller ikke inn i Vest-Europa om vi bestemmer oss for å avvise kravet om to prosent av BNP til forsvarsbevilgninger. En skroting av NATOs missilskjold, vil ikke øke faren for et russisk førstehåndsangrep med kjernefysiske missiler.

Historien kan være en viktig kilde til kunnskap og forståelse for verden vi lever i.

Et norsk forslag om å dempe sanksjonene mot Russland, kommer ikke til å øke faren for russisk aggresjon mot oss. Tvert imot – gitt dynamikken mellom Russland og NATO i dag, er det mer nærliggende at resultatet vil bli det motsatte, nemlig nye muligheter for å løse uoverensstemmelser og motsetninger gjennom dialog og samarbeid, heller enn maktbruk og trusler.

Historien kan være en viktig kilde til kunnskap og forståelse for verden vi lever i. Like fullt kan det være svært skadelig å trekke falske historiske analogier, og bruke dem som premiss for politiske løsninger. Det som er klok politikk i en viss setting, kan være grunnlag for verdenskrig i en annen.

Kanskje bør vi oftere enn å lete etter historiske paralleller forsøke å se det særegne og unike for situasjonene vi møter i nåtiden. Vi bør absolutt forsøke å lære av historien, men vi må aldri la oss bli en slave av den.

nyhetsbrevet