Putins våte drøm

«Er det mulig å skrive en hel artikkel om Turkmenistan uten å latterliggjøre presidenten? Vi prøver.»

Jeg sitter foran laptoppen og leter etter en fiks inngang forbi den turkmenske diktatorens evinnelige klovneri. Lørdag er det presidentvalg. Det vil si, presidenten vil overlevere embetet til sin egen sønn.

Turkmenistan dukker jevnlig opp i norske aviser, men reaksjonen fra lesere pleier å være hånlatter heller enn medfølelse for dem som lever under dette undertrykkende regimet. Jeg deler selv videoer av presidenten som rir, sykler og synger seg gjennom livet, alltid med et stikk av dårlig samvittighet. Hans opptredener overdøver stemmene fra vanlige turkmenere.

Jeg begynner å skrive, men blikket trekkes snart til sosiale medier, hvor en ny post avsporer konsentrasjonen.

Men nå aner jeg mørkere undertoner i postene hennes. Noe er på ferde.

En bekjent i den ukrainske landsbyen Zolotje, nær frontlinja til den såkalte «Folkerepublikken Luhansk», skriver at det har brutt ut skyting igjen. Det er ikke uvanlig i området hvor hun bor, men det er noe urovekkende rundt utviklingen denne gang.

Jeg traff Maria i fjor, da jeg bodde i Ukraina. Jeg hadde blitt med en gjeng ukrainere på en ukes reise langs hele den såkalte kontaktlinja i Donbas. Det var skyting da også. Maria og jeg satt og pratet på en lekeplass i ingenmannsland da det brøt ut voldsom skuddveksling like ved, til tross for våpenhvilen som tredde i kraft nettopp den uka. Jeg fikk en hjelm tredd ned over hodet og vi kom oss unna.

Opplevelsen var bare overfladisk skremmende. For krigen var egentlig over. Dette var oppblussinger som snart ville falle til ro, ikke et nytt krigsutbrudd. Men nå aner jeg mørkere undertoner i postene hennes. Noe er på ferde.

Jeg fortsetter med kronikken, men mister tråden igjen i det en nyhetsoppdatering slår inn.

Jeg lukker Facebook og åpner Word igjen. Det er et mentalt sprang på fire tusen kilometer fra Kyiv til Asjgabat. Kulturelt sett ligger de to hovedstedene langt fra hverandre, men bindes sammen på usynlig vis gjennom en felles sovjetisk historie. Ukraina har, etter noen runder med seg selv, valgt å gå vestover. Turkmenistan har ikke valgt noen konkret himmelretning, men har erklært seg geopolitisk nøytral.

For tre uker siden annonserte den knapt 64 år gamle Gurbanguly Berdymuhamedov at han gir seg som president, heller enn å følge eksempelet fra sovjetiske overvintrere som ble sittende til de falt av stolen eller ble fjernet med makt. I stedet har han forberedt en arvtaker, nemlig sin egen sønn, Serdar. At Serdar vinner lørdagens presidentvalg ble allment akseptert i samme sekund som hans far annonserte valget. Selv utfordrerne vil stemme på ham.

Presidentvalg i et diktatur er, om ikke annet, en anledning til å ta opp temaer som sjelden får oppmerksomhet. Det bor seks millioner mennesker i Turkmenistan som er fratatt enhver grunnleggende rettighet. Jeg fortsetter med kronikken, men mister tråden igjen i det en nyhetsoppdatering slår inn. Russiske styrker rykker frem i Ukraina. Jeg skriver ikke mer den dagen.

Andre videoer setter seg i hodet. Døde soldater. Døde sivile. Mennesker sprengt i fillebiter. Døde barn.

Neste dag er krigen et faktum. Kherson, på fastlandet nær Krimhalvøya, skal være kommet under russisk kontroll. Jeg tar frem mobilen og sender en melding til en gammel venn i den sør-ukrainske byen.

«Dima, er du der? Hvordan går det?» spør jeg.

Svaret kommer straks.

«Takk for at du fortsatt husker på oss! Byen er okkupert. Russerne har drept flere titalls innbyggere. Tilfeldig forbipasserende, sjåfører og passasjerer i biler på gata, folk i bolighus. Og det er bare her i byen, i fylket er det mange flere.»

Bildene i norske nettaviser er et redigert utvalg av det som renner inn i rå form på ukrainske og russiske Telegram-kanaler. Dusinvis av videoer av russiske soldater. De avhøres av ukrainske sikkerhetstjenester, ringer hjem til foreldre i Sibir og forklarer hvilken situasjon de har havnet oppi. Det er fristende å dele videoene, men krigsfanger er beskyttet av Genèvekonvensjonen. Selv om de representerer angriperen.

Den offentlige stillhet i Turkmenistan er det motsatte av det pulserende politiske liv i Ukraina,

Andre videoer setter seg i hodet. Døde soldater. Døde sivile. Mennesker sprengt i fillebiter. Døde barn. Jeg gjenkjenner stadig steder og byer i bakgrunnen. Under pandemien var lange bilturer blant våre viktigste familieaktiviteter og jeg har kjørt dette enorme landet på kryss og på tvers. Stedsnavnene er mer enn ord på kartet. De døde menneskene i videoene er mer enn bare bilder.

Jeg rister det fra meg og fortsetter på teksten fra dagen før. Nei, det finnes ingen uavhengige politiske partier i Turkmenistan. Det finnes ingen uavhengige aviser som kan stille spørsmål ved dette systemet på lederplass. Det finnes ingen uavhengige journalister som kan grave i presidentens bankkonti eller menneskerettighetsorganisasjoner som kan kreve at samvittighetsfanger løslates. Eller protestere mot at presidenten kan gi embetet videre til sin sønn når han fyller 40, som en slags bursdagsgave.

I Kyiv gikk sønnen min på musikkskole like over gata fra blokka hvor vi bodde.

Den offentlige stillhet i Turkmenistan er det motsatte av det pulserende politiske liv i Ukraina, hvor det skrives og snakkes fritt, overalt og hele tiden.

Utover dagen fyller Ukraina alle norske og internasjonale overskrifter. Putin har forskanset seg bak et bord som er så langt at det er komisk. Han stirrer olmt på verden utenfor, men vi har ikke tid til ham, for vi har pianotime på kalenderen.

I Kyiv gikk sønnen min på musikkskole like over gata fra blokka hvor vi bodde. Den unge læreren ble raskt del av hans musikalske hverdag, og vi har fortsatt med ukentlige online-timer hos henne også etter at vi flyttet hjem til Norge.

Barn får med seg det som skjer og sønnen min kikker forbauset inn i Zoom-overføringen fra Kyiv, gjenkjenner undervisningsrommet fra musikkskolen og utbryter:

«Men Iryna, hvorfor har du ikke flyktet fra Putin ennå!?».

Hun ler og sier det er ikke nødvendig, han kommer nok ikke til å angripe hovedstaden.

Få dager senere har hun flyktet, til slektninger på landsbygda. Utrolig nok har slekta et gammelt piano og neste time blir gjennomført på til avtalt tid, over en tålig god mobilforbindelse.

Det er ikke trygt for musikklæreren der lenger. Snart bomber de flyplassen også. Det er på tide å dra.

Mens det øves på ukrainske folkeviser, Edvard Grieg og Rossini, setter jeg meg for å skrive videre. Sammen med et par russiske og amerikanske organisasjoner har vi utarbeidet en liste over hundre turkmenere som er forsvunnet inn i landets fengselssystem uten lov og dom og bokstavelig talt blitt borte. Familiene vet ikke om de lever eller er døde.

En av dem vi hadde avskrevet som død dukket nylig opp etter tolv år i fengsel. Han har familie i Trondheim.

Turkmenske dissidenter forsvinner sporløst mens deres familier forbys utenlandsreiser. Sikkerhetstjenestene oppdaterer stadig sin svarteliste over slektninger med reiseforbud. Samtidig reiser presidentens familie verden rundt. Barnebarna studerer selvsagt ved den dyreste privatskolen i Genève.

Få timer senere ryster en voldsom eksplosjon Vinnitsja i det russerne bomber et stort ammunisjonslager. Det er ikke trygt for musikklæreren der lenger. Snart bomber de flyplassen også. Det er på tide å dra. Hun skriver og spør om jeg kan se over engelsken i CV’en hennes så lenge, den vil hun få bruk for som flyktning. Det kan bli lenge til hun kan reise hjem.

I boligblokka hvor vi bodde i Kyiv hadde beboerne en Viber-gruppe for å avklare praktiske spørsmål, ikke minst til å kjefte over bråket fra leiligheten i tolvte etasje, hvor det i flere år har pågått høylytt oppussing. Eieren vet ingen hvor er, han leier inn tilfeldige dagarbeidere fra togstasjonen som kommer og driller i veggene.

Mangelen på internasjonal interesse for Turkmenistan gjør det vanskelig for turkmenere å snakke fritt, selv utenlands.

Den jevnlige strømmen av meldinger har en viss underholdningsverdi når man ikke selv trenger å høre på bråket, og jeg har ikke meldt meg ut av gruppa etter vi flyttet hjem. Denne uka endret meldingene brått karakter.

«Skru av lyset i bakgården! Flyalarmen går!»

«Hold dørene låst! Ikke åpne under noen omstendighet!»

De fleste i bygningen er ukrainere, men fellesspråket i chatten er russisk. Jeg skriver en melding. Ukrainsk humor har en mørk brodd, men jeg tenker meg om et øyeblikk før jeg trykker send. «Ære være Ukraina! Vi demonstrerer utenfor den russiske ambassaden og krever at den norske regjering gjør alt de kan for å støtte dere. Jeg håper og tror at oppussingen i tolvte vil fortsette etter krigen!»

Jeg venter et par minutt, redd jeg har gått over streken. Folk blir drept, kanskje er det ikke tiden å prøve seg på morsomheter. Jeg blir lettet når jeg ser første smiley fra en av mine beleirede naboer.

Jeg får ned et nytt avsnitt i kronikken. Mangelen på internasjonal interesse for Turkmenistan gjør det vanskelig for turkmenere å snakke fritt, selv utenlands. I Tyrkia og Russland har mange opplevd å bli anholdt etter utleveringskrav fra myndighetene. I noen tilfeller har oppslag i media reddet folk til å bli sendt hjem til en uviss skjebne, men det er viktig at verden forstår.

Om jeg tilfeldigvis har noen kontakter i Polen som kan hjelpe dem?

Turkmenske dissidenter i Tyrkia synes fjernere etter hvert som bildene fra Ukrainas nest største by Kharkiv blir stadig mer grusomme. Jeg holder kontakt med en venninne der. Jeg spør om hun ikke bør tenke på å dra. Nei, det kommer ikke på tale, svarer Oleksandra. Hun er skilt med barn, har en gammel mor og en katt å ta vare på.

Det ringer. Ukrainsk nummer. Jeg har lagret navnet som «Larysa» men husker ikke lenger hvem det er. En mann sier hallo i andre enden, han ringer fra konas mobil og minner om at jeg traff dem begge på en parkeringsplass i sentrum av Kyiv for et år siden. Jeg hadde besvart en annonse i den ukrainske varianten av Finn.no, og møtte dem for å kjøpe Anton Tsjekhovs samlede verker i 40 bind fra en avdød slektning. Sovjetisk praktutgave. Nå er de flyktninger, nettopp ankommet Warszawa med en høygravid datter.

Om jeg tilfeldigvis har noen kontakter i Polen som kan hjelpe dem?

Jeg sjekker nyhetene neste morgen så snart jeg står opp. Russerne har begynt å bruke klasebomber mot boligblokker i Kharkiv, flere er drept. Klasevåpen er forbudt, fordi de dreper sivile vilkårlig.

«Herregud, hva skjer der borte?» skriver jeg til Oleksandra.

«Takk for omtanken. Jeg reiser nå med barna, vi er på vei. Mamma måtte bli igjen.»

Det nytter ikke å skrive om Turkmenistan mens bombene faller over venner og kjente i Ukraina.

Det neste bildet jeg får er av sønnen hennes som sover på en madrass på gulvet et sted sentralt i landet. Ukraina er stort – fra Kharkiv til den polske grensa er det like langt som fra Oslo til Bodø.

Jeg gir opp og lukker laptoppen. Det nytter ikke å skrive om Turkmenistan mens bombene faller over venner og kjente i Ukraina. Selv undertrykkelsen i Sentral-Asia blekner i forhold til katastrofen som nå utspiller seg i Europa.

Samtidig slår det meg at det finnes en sammenheng mellom Putins forsøke på å påtvinge ukrainerne sitt undertrykkende styresett, og turkmenernes avmakt når de lørdag får tredd et presidentskap ned over hodet.

Putins palass ved Svartehavet kunne like gjerne ligget på østsiden av Kaspihavet, hvor en av flere turkmenske presidentpalass er plassert. Et styre som det Berdymuhamedov har bygget opp, må være Putins våte drøm: All motstand utradert. Absolutt korrupsjon. Ingen uavhengige aviser som Novaja Gazeta eller TV-kanaler som Dozjd. Ingen protester, ingen kritikk. Bare Putin 24/7.

Putins mareritt er at velfungerende demokratier skal vokse frem i hans nærområde.

Diktaturet i Asjgabat er et symptom på det autoritære tankesett som har spredt seg fritt i det området Putin liker å kalle «den russiske verden».

Mens sivilbefolkningen flykter fra Ukraina, flykter journalistene fra Russland. Nye lover forbyr dem å fortelle sannheten om krigen. De får ikke en gang kalle det «krig».  Trusselen om å «forsvinne» i fengselsvesenet lik dissidenter i Turkmenistan synes reell – hvis man da tror at Putins regime kommer til å vare så lenge.

Ukrainas kamp mot russiske invasjonsstyrker er ikke bare en kamp for egen overlevelse. Når Putin faller, vil mange i Russland falle med ham og ringvirkningene kan rekke betydelig lenger enn til Tsjetsjenia. Autoritære ledere i Belarus og Tadsjikistan lever i symbiose med Putin, for ikke å snakke om utbryterrepublikkene i Georgia, Moldova og Ukraina.

Måtte Putin bli stående i historiebøkene som en mislykket turkmener.

Hvilke avtaler som ligger til grunn for den turkmenske diktatorens tilsynelatende handlingsfrihet, vet vi ikke. Turkmenistan har plassert seg utenfor selv det post-sovjetiske systemet. Men Putin har alltid støttet opp om undertrykkende regimer i områder hvor han mener Moskva har krav på innflytelse.

Putins mareritt er at velfungerende demokratier skal vokse frem i hans nærområde. Jo lenger normaliseringen kommer i land som har kuttet forbindelsen med det sovjetiske moderskipet, desto større blir kontrasten til Putins eget prosjekt. Et blomstrende, demokratisk Kharkiv kan ikke tillates hvis russiske Voronezj råtner på rot tre hundre kilometer unna.

En kompis sender en selfie på Messenger. Han er flyktning fra Luhansk, fra den første krigen. Denne våren har han gjennomgått opplæring i en borgervernsgruppe i Kyiv, hvor han nå er journalist og småbarnsfar. Familien er sendt til Polen, selv er han fullt utrustet i kamuflasjedrakt og skuddsikker vest. I hendene holder han et gigantisk panservernmissil og et flagg med obskøniteter rettet mot Putins invaderende styrker.

«Jøss! Hvordan er humøret, Kolja?» spør jeg.

«Kanskje vi ikke overlever dette,» svarer han. «Men vi skal gi Russland et helvete!»

Et helvete er det allerede, men måtte det ende vel. Måtte Putin bli stående i historiebøkene som en mislykket turkmener. Måtte hat og hånlatter snart bli til jubel og gledestårer, fra Kyiv via Moskva – og hele veien til Asjgabat.