«Quislingpartiet»

«Multikulturalismen (kulturmarxisme/politisk korrekthet) er, som du kanskje vet, roten til den pågående islamiseringen av Europa», skriver Anders Behring Breivik innledningsvis i sitt kompendium A Declaration of European Independence. «Dette kompendiet presenterer løsningene og forklarer nøyaktig hva som kreves av hver og en av oss i de kommende tiår», hevder han.^[1]

Hans planlegging av massedrapene den 22. juli 2011 kan man deretter følge i detalj i den korte delen av teksten som han selv har skrevet. Resten er klippet og limt sammen fra det han har funnet på norske og utenlandske høyreekstreme og muslimfiendtlige nettsider. Det var herfra han hentet den ideologiske begrunnelsen for sin terrorhandling. Og han har hatt nok å øse av: Mens Breiviks handlinger var eksepsjonelt ekstreme, er hans holdninger og oppfatninger nemlig langt mer utbredte.

Denne teksten er et utdrag fra boka  ‘Aldri tie, Aldri glemme’, AUFs bok om 22. juli.

På nettet finnes et sydende hat mot muslimer og «den korrupte samfunnseliten» av politikere, intellektuelle og journalister som blir utpekt som deres håndlangere og marionetter. I Norge er det særlig Arbeiderpartiet som representerte denne «indre fienden», og det var derfor Breivik valgte AUFs sommerleir på Utøya som terrormål.

Konspirasjonsteorier forklarer hendelser som resultat av aktørers bevisste handlinger.

Innenfor den ytterliggående høyreorienterte og innvandrerfiendtlige subkulturen florerer forestillinger som minner sterkt om Breiviks tankeunivers, nemlig at Arbeiderpartiet i det skjulte samarbeider med muslimene for å ødelegge den vestlige, kristne og hvite kulturen. Dessverre har dette hatet ikke blitt mindre etter terroren han begikk 22. juli for snart ti år siden.

«Det kan virke som at mange, når de hører snakk om ‘Ap-hat’, tenker at det dreier seg om relativt normale former for politikerforakt», skriver Filip Roshauw i Dagbladet. Dette var ikke hans erfaring som moderator av avisens kommentarfelt. Det gikk knapt en dag uten at noen debattanter beskyldte representanter for partiet for å være «landssvikere» og «femtekolonnister», eller gav partitopper tilnavn som «landsmorderen Gro», «Koran-Hadia» og «Judas Gahr Støre».^[2]

Den intensiteten i arbeiderpartihatet som Roshauw har observert, kan blant annet forklares ved at det bygger på konspirasjonsteorier som har lange historiske røtter.

 

Konspirasjonsmentalitet

Konspirasjonsteorier forklarer hendelser som resultat av aktørers bevisste handlinger. Det er noen som har ønsket å frembringe et resultat, og som systematisk har planlagt – som regel i det skjulte – hvordan det skal oppnås. Innen forskningen benytter man imidlertid ordet «konspirasjonsteori» om noe mer presist og særegent enn «teorier om at det har foregått en sammensvergelse». Begrepet blir gjerne forbeholdt spesielt tvilsomme fortellinger med noen typiske fellestrekk, som at «faktaene» som presenteres er høyst diskutable og udokumenterte, samt at teoriens premisser og konklusjoner er preget av merkelige og ulogiske tankesprang.

Våre funn viser at de var svært utbredt, men gjerne i form av det vi kan kalle konspirasjonssnakk.

«Etter år av undersøkelser og studier fant jeg ut at alt henger sammen», skriver Breivik i sitt kompendium.^[3] Dette kan sies å være essensen i den mentaliteten som ligger til grunn for konspirasjonstenkningen. Forskerne kaller det gjerne «conspiracism».^[4] Den amerikanske statsviteren Michael Barkun oppsummerer denne virkelighetsforståelsen slik: «Ingenting er tilfeldig, ingenting er hva det utgir seg for og alt henger sammen.»^[5] Denne tenkemåten er preget av en fundamental mistillit til det politikere sier og det normale informasjonskanaler formidler. Sannheten er alltid «noe annet» enn det som står i avisene og som sentrale samfunnsaktører hevder. Disse bedriver et systematisk hemmelighold og sprer løgnpropaganda for å passivisere allmennheten.

Denne konspirasjonsteoretiske mentaliteten har noen kjennetegn:

* Den er intensjonalistisk. Den gir svært liten plass til strukturelle krefter som forklaring på utviklingstrekk i samfunnet. Alt kan forstås som resultat er bevisste handlinger fra onde aktører.

* Den er mønsterskapende. Den er preget av en overdreven og illusorisk mønstergjenkjennelse. Samfunnet er fullt av skjulte tegn på konspiratørenes virksomhet som kan identifiseres og kjedes sammen. Det gjelder også historien.

* Den er monologisk. Den er kjennetegnet av en selvtilstrekkelig og selvbekreftende tenkemåte som har immunisert seg mot all kritikk. Alt gis en forklaring i samsvar med trossystemet.

* Den er dualistisk. Bak alle uønskede hendelser og utviklingstrekk skjuler det seg en nærmest demonisk makt som står imot de gode, representert ved de som tror på konspirasjonsteorien.

* Den er apokalyptisk. Disse demoniske kreftenes plan er i fred med å fullbyrdes, noe som vil lede til en verdensomspennende katastrofe. Faresignalene finnes over alt og snart vil dramatiske begivenheter bevise at konspirasjonsteorien stemmer.

 

Sylvi Listhaugs konspirasjonspolitikk

Konspirasjonsforestillinger er i dagens Norge særlig utbredt i det man med en sekkebetegnelse kan kalle «det ytterliggående høyrelandskapet», som strekker seg fra muslimfiendtlige etnonasjonalister, som vil ha et etnisk rent Norge, via høyreradikale, som også vil avskaffe demokratiet, til høyreekstremister, som er villige til å bruke vold og terror for å oppnå dette. I 2019 undersøkte jeg og min kollega på Holocaustsenteret Alexa Døving på oppdrag fra Justisdepartementet utbredelsen av konspirasjonsteorier på åpne norske nettsider og Facebook-grupper innenfor dette ytterliggående landskapet.^[6]

Våre funn viser at de var svært utbredt, men gjerne i form av det vi kan kalle konspirasjonssnakk. Dette er menings- og fellesskapssøkende samtaler der konspirasjonstematikk er involvert i en fragmentarisk, komprimert og i stor grad underforstått form. En hovedfunksjon ved snakket er at fiendebilder og mistro til samfunnets eliter og informasjonskanaler blir gjensidig bekreftet.

Det var denne strategien Listhaug henfalt til da hun ble møtt av massiv fordømmelse fra et nesten samlet Storting.

Når konspirasjonssnakket kommer til uttrykk i det politiske ordskiftet, opptrer det som konspirasjonspolitikk. Dette er en populistisk politisk debattform som er drevet frem av insinuasjoner om at ondsinnede aktører står bak uønskede utviklingstrekk i samfunnet.^[7] En slik retorikk innebærer ikke at man eksplisitt refererer til bestemte konspirasjonsteorier, ei heller at avsenderen nødvendigvis selv tror på slike konspirasjonsteorier. Snarere dreier konspirasjonspolitikk seg først og fremst om å mobilisere gjennom en retorikk som appellerer til mistillit til det politiske systemet.

I mars 2018 la daværende justisminister Sylvi Listhaug ut en Facebook-post hvor Arbeiderpartiet indirekte og visuelt ble anklaget for å fremme islamistisk terror. De sterke negative reaksjonene på denne posten skyldtes at den med god grunn ble forstått som et eksempel på konspirasjonspolitikk. Man fryktet at den ville nøre opp under konspirasjonssnakket på sosiale medier samt bidra til å forråe det offentlige ordskiftet. Dette var også resultatet. Mens debatten om Listhaugs Facebook-post pågikk, kunne Kripos nettpatrulje melde at antallet hatmeldinger og drapstrusler rettet mot AUF-medlemmer ble mer enn tredoblet.^[8]

Både konspirasjonssnakket og konspirasjonspolitikkens vage antydninger gjør at de som bedriver slikt, lett kan fraskrive seg alt ansvar for den virkningen uttalelsene deres får. Budskapet blir forstått av dem man vi appellere til, men det er samtidig så underforstått at man kan hevde at kritikken skyldes en ondsinnet feiltolkning; «det må da være lov til å stille spørsmål uten å bli kneblet».

I konspirasjonssnakket som foregår på norske nettsteder, er det særlig Arbeiderpartiet som rammes av subversjonsmyter.

Det var denne strategien Listhaug henfalt til da hun ble møtt av massiv fordømmelse fra et nesten samlet Storting. Det endte riktignok med at hun ble presset til å beklage og deretter gå av som minister, men i sin bok Der andre tier, som utkom et halvår senere, trekker Listhaug beklagelsen tilbake. Her skrur hun også opp konspirasjonspolitikken ytterligere ved å hevde at avgangen skyldtes at Jonas Gahrs Støre hadde «klekket ut en ny strategi» for å sverte Fremskrittspartiet ved å knytte partiet til Breivik.^[9]

 

Arbeiderpartiet som landsforrædere

Et sentralt element i noen konspirasjonsteorier er tanken om at det finnes fiender i samfunnets midte som har alliert seg med onde og truende krefter utenfra for å undergrave den moralske, politiske, sosiale og religiøse orden. Dette kalles en subversjonsmyte. Denne formen for sammensvergelsesforestillinger er særlig radikaliserende. Gjentatte ganger opp gjennom historien har de blitt brukt til å stemple ulike grupper. I sitt verk Europas indre Demoner viser historikeren Norman Cohn hvordan slike anklager har forårsaket forfølgelse og massedrap, blant annet på Romerrikets kristne, de kristne kjetterne og de angivelige heksene.^[10] Denne typen anklager og angstfantasier forårsaket også pogromer mot Europas jøder.^[11]

I konspirasjonssnakket som foregår på norske nettsteder, er det særlig Arbeiderpartiet som rammes av subversjonsmyter. Oppsummert er den underliggende påstanden at Arbeiderpartiet har helt andre mål enn det partiprogrammet og paritets representanter formidler offentlig. Partiet følger en skjult plan for en total samfunnsomveltning, hevdes det. Religion, familie, moral, privat eiendomsrett, etnisitet og rase – ja, så og si alle samfunnets tradisjonelle verdier – skal ødelegges og erstattes. Partiet driver samtidig systematisk desinformasjon for å holde dette skjult. Det påvirker heller ikke samfunnsutviklingen bare gjennom normale politiske kanaler. Tilsynelatende nøytrale institusjoner, som for eksempel NRK, NAV og barnevernet, er i virkeligheten også kontrollert av partiet og blir bruk til å fremme dets onde planer.

Konspirasjonssnakket på nettet preges videre av moralsk harme.

I dag er det som oftest islam som blir identifisert som den «overstatlige makten» som «quislingpartiet» tjener. Nettkommentarene blir dermed særlig hatefulle når de rettes mot partiets muslimske politikere. Som velintegrerte, religiøst liberale personer med høy medieprofil og betydelig samfunnsmakt, representerer de i dette forestillingsuniverset en særlig farlig «femtekolonne». Det konspirasjonsteoretiske arbeiderpartihatet er imidlertid ikke bare knyttet til islamofobe miljøer. Journalist og forfatter John Færseth, som har undersøkt hele denne subkulturen i Norge, konstaterer at hatet mot Arbeiderpartiet er et gjennomgående trekk som forener svært ulike miljøer. Han skriver:

For barnevernsmotstandere og grunnlovsfundamentalister er partiet totalitært og «marxistisk» eller styrt fra Russland. For antisemittiske konspirasjonsteoretikere er det jødestyrt og bygget på prinsippene i Sions vises protokoller. For enkelte kristenfundamentalister er avviklingen av Statskirken ikke bare en del av det store frafallet, men et statskupp fra regjeringens side. Og for islamhatere står partiet som «landsforrædere» som har åpnet for «islamisering».^[12]

 

Vold og subversjonsmyter

Konspirasjonssnakket på nettet preges videre av moralsk harme. Her vil man oppnå status ved å overgå hverandre i opprørt og radikal ordbruk. Ikke sjelden leder det til spådommer om en nær forestående borgerkrig og dårlig skjulte voldsoppfordringer. Undersøkelser viser at de som tror sterkt på konspirasjonsteorier, også er mer tilbøyelige til å akseptere vold som virkemiddel. Det finnes mange tilfeller hvor slike forestillinger har motivert og legitimert terror. I en undersøkelse av over femti ulike politiske og religiøse bevegelser kjent for ideologisk motivert voldsbruk, viste det seg at en overveldende majoritet av disse forfektet ulike konspirasjonsteorier.^[13]

Forskere konkluderer derfor med at slike teorier kan fungere som «radikaliseringsmultiplikator», det vil si at de under bestemte omstendigheter kan legitimere og tilskynde voldsbruk og terror.^[14]

Subversjonsmytologien forteller oss at en ytre fiende, som får støtte fra svikefulle indre fiender og «quislinger», nå er i ferd med å erobre makten i landet. Dette skaper en beleiringsmentalitet som blir ytterligere forsterket takket være konspirasjonsmentalitetens lukkede, monologiske karakter. Landsforræder- og okkupasjonsretorikken er sterkt mobiliserende og krever umiddelbar handling. Den vil kunne legitimere voldelig «motstandskamp» mot «okkupantene» og særlig mot «landsforrædere».

Et godt eksempel på dette er ideen om «den sionistiske okkupasjonsregjeringen» (ZOG) som på 1980-tallet motiverte flere drap og terrorangrep fra amerikanske hvit-makt-aktivister. Et annet eksempel er selvsagt Breivik, som mente at han drev en moralsk berettiget motstandskamp mot de muslimske okkupantene og deres kulturmarxistiske marionetter i AUF og regjeringsapparatet. En av hans helter var motstandsmannen Max Manus. Det er heller ikke tilfeldig at den sterkeste nynazistorganisasjonen i Skandinavia i dag kaller seg Den Nordiske Motstandsbevegelsen.

Disse forestillingene ble skapt og opprettholdt av mellomkrigstidens politiske tapere på høyresiden, de som tilhørte den såkalte høyreaktivismen.

Da den amerikanske kongressbygningen nylig ble angrepet av høyreradikale Trump-sympatisører, fikk vi nok en gang demonstrert hvilken eksplosiv kraft slike subversjonsmyter har. Svært mange av deltagerne tilhørte den internettbasert bevegelsen QAnon, som hevder at det eksisterer et hemmelig elitenettverk som bedriver satanisme, pedofili, kannibalisme og sexhandel med barn. De som stormet kongressbygningen, betraktet seg som «hellige krigere» i kampen mot de demoniske kreftene som hadde overtatt makten i Washington.

Disse forestillingen er imidlertid ikke forbeholdt fanatikerne som deltok i stormingen. Det mest skremmende er at de aksepteres av store befolkningsgrupper. Nylig avslørte en spørreundersøkelse at fire av ti republikanere mener at QAnon-bevegelsen er bra for landet.^[15] Fenomenet er heller ikke begrenset til USA, men spres via nettsteder til hele verden og på mange språk.^[16]

 

Arbeiderparthatets historie

Den 24. oktober 2014 konverterte Anders Behring Breivik til nasjonalsosialismen. I hvert fall hvis jeg skal tro brevet han like etterpå sendte meg og andre som hadde vært ekspertvitner i rettssaken mot ham. Alene i sin celle i Skien fengsel stod han i stram giv akt med ansiktet vendt i retning Gjerpen kirkegård, noen få kilometer mot nord, hvor Vidkun Quisling ligger begravet. Med armen utstrakt til nazihilsen erklærte han troskap til nasjonalsosialismen og arven etter Quisling.^[17] Under rettssaken benektet Breivik at han var fascist eller nasjonalsosialist. To år senere var han altså kommet på andre tanker og skrev seg åpenlyst inn i tradisjonen hvor det konspirasjonsteoretiske arbeiderpartihatet har sitt opphav.

Disse forestillingene ble skapt og opprettholdt av mellomkrigstidens politiske tapere på høyresiden, de som tilhørte den såkalte høyreaktivismen. Dette politiske fenomenet var et produkt av krisetidene og frykten som Arbeiderpartiets revolusjonære klassekamplinje skapte på 1920- og 30-tallet. Høyreaktivistene, som fantes både innenfor Høire, Bondepartiet og Frisinnede Venstre, krevde en resolutt reaksjon mot arbeiderbevegelsen, helst et forbud mot både Arbeiderpartiet og NKP, samt gjenopprettelsen av en myndig, nærmest diktatorisk, regjering «over» Stortinget.

I disse miljøene tvilte man på at politi og forsvar kunne klare å stanse det «røde stormløp», og man etablerte derfor private, kontrarevolusjonære organisasjoner, som streikebryterorganisasjonen Samfundshjelpen og det paramilitære Samfundsvernet. Fedrelandslaget, dannet i 1925, ble denne høyreaktivismens fremste organisatoriske uttrykk og samlet titusener av medlemmer i kampen for en borgerlig samling mot arbeiderbevegelsen.

Hvordan reagerte så høyreaktivistene på dette, de som hadde investert så mye i troen på sin betydning som bolverk mot revolusjonen?

På den høyreaktivistiske fløyen rådet en apokalyptisk revolusjonsangst. Selv om det ikke skortet på rødglødende proklamasjoner, hadde Arbeiderpartiet imidlertid ingen konkret revolusjonær makterobringsstrategi og foretok heller ingen tiltak i denne retning. I november 1923 meldte partiet seg også ut av den kommunistiske internasjonalen. Partiets stadige fremgang førte i 1928 til utnevnelsen av den første arbeiderpartiregjeringen under Christoffer Hornsrud. Denne ble imidlertid raskt felt på mistillit i Stortinget og gikk av. De påfølgende årene ble det så klart for de fleste at Arbeiderpartiet faktisk hadde lagt sin revolusjonære ideologi bak seg og aktet å følge parlamentariske spilleregler.

Hvordan reagerte så høyreaktivistene på dette, de som hadde investert så mye i troen på sin betydning som bolverk mot revolusjonen? Hvis ikke den revolusjonære oppstand kom, hva var da meningen med deres innsats?

Det er få tegn på at de oppgav sine synsmåter. Tvert imot ble de stadig mer preget av konspirasjonsmentalitet. At Arbeiderpartiets ledere påstod at de ville følge demokratiske spilleregler, var i virkeligheten et skalkeskjul for revolusjonsplaner, ble det hevdet. Ja, dette gjorde faktisk partiet til en enda større trussel. Denne forestillingen ble forsterket ved å knytte an til en kjent skikkelse i det høyreaktivistiske skrekkabinett, «jødebolsjeviken». Verdensrevolusjonens var nemlig orkestrert av jødebolsjevikene i Moskva, og Arbeiderpartiet var et villig redskap i deres hender. Denne subversjonsmyten forsterket høyreaktivistenes dommedagspregede virkelighetsforståelse og dro dem på begynnelsen av 1930-tallet i retning av fascismen.

 

Nasjonal Samling

Dannelsen av Nasjonal Samling i 1933 kom for sent til fullt ut å utnytte revolusjonsfrykten og den høyreaktivistiske stemningsbølgen, som da var i fred med å dabbe av. NS fikk derfor aldri skikkelig innpass i det politiske liv.

Vidkun Quislings angrep på Arbeiderpartiet og dets angivelige revolusjonsplaner under trontaledebatten i 1932 etablerte ham likevel som høyreaktivismens siste samlingsfigur. Hans virkelighetsbilde var sterkt preget av subversjonsmytologiske forestillinger. Forskjellen mellom Moskva-kommunistene og Arbeiderpartiet var rent overfladisk, hevdet han. Begge arbeidet for revolusjon og var også involvert i våpensmugling og andre konkrete revolusjonsforberedelser. Da Quislings parti Nasjonal Samling ble stiftet året etter, ble det oppsamlingssted for mange av de høyreaktivistene som ikke ville gi slipp på sitt virkelighetsbilde.

Dermed grep de til subversjonsmytologiske konspirasjonsforestillinger.

Fra starten av var Nasjonal Samling preget av troen på at den revolusjonære trusselen ville utløse en autoritær nasjonal vekkelse. Resultatet fra stortingsvalget i 1933 gjorde imidlertid forhåpningene ettertrykkelig til skamme. Folket vendte ryggen til Quisling og hans ideer. Snart ble NS også hjemsøkt av interne konflikter og mange falt fra. Partiaktivistene som hadde investert sine forhåpninger i bevegelsen, opplevde dette som en katastrofe. Nå fikk de et akutt forklaringsproblem. Dermed grep de til subversjonsmytologiske konspirasjonsforestillinger.

Arbeiderpartiets valgfremgang i 1933 viste hvor langt den snikende «bosjeviseringsprosessen» av det norske samfunn var kommet. Arbeiderpartiets kriseforlik med Bondepartiet i 1935, som ledet til dannelsen av regjeringen Nygaardsvold, førte også til at regjeringsmakten kom i hendene på «de innfødte representanter for den internasjonale og tvers i gjennom bondefiendtlige jødemarxisme», hevdet Quisling.^[18]

Et begrep Nasjonal Samling introduserte i tilknytning til Arbeiderpartiets lumske og fordekte fremgangsmåte, var «kulturbolsjevismen». Denne infiserte kultur- og samfunnsliv med dekadente og «semittiske» ideer. Den var et ledd i jødenes plan om verdensherredømme. Begrepet er nærmest identisk med det Brevik og andre av dagens arbeiderpartihatere benytter: «kulturmarxisme».

 

Å forklare nederlag

«Det kan vanskelig unngås at de som hevder å kunne skape himmelriket på jorden griper til konspirasjonsteorier», skriver filosofen Karl Popper. «Den eneste forklaringen på at de ikke har lykkes i å frembringe dette himmelriket er en ondskapsfull djevel som har investert i opprettholdelsen av helvete.» ^[19] Med denne formuleringen i verket The Open Society and its Enemies fra 1945 innleder Popper den moderne forskningen på konspirasjonsteorier og knytter samtidig fenomenet til behovet for å forklare nederlag.

Konspirasjonsteoretikere som ham, er ofte preget av det psykologien kaller ressentiment.

Noe av det som skaper størst nederlagsfølelse, er at de mest grunnfestede forestillingene våre blir konfrontert med motbevis som vi selv anerkjenner. Dette skaper det som kalles kognitiv dissonans. En strategi for å redusere denne ubehagelige følelsen, er å gripe til konspirasjonsteorier. Forklaringen vi tyr til er ikke at våre grunnideer er uholdbare, men at de blir undergravet av mektige og onde krefter. Det er nettopp denne argumentasjonsstrategien både Samfundsvernet, Fedrelandslaget og Nasjonal Samling grep til da de skapte det konspirasjonsteoretiske arbeiderpartihatet i mellomkrigstiden.

Siden den gang har tankeuniverset selvsagt forandret seg. Det har i dag antatt nye former og opptatt nye elementer. Likevel er mange av grunntrekkene de samme. Også i dag spres forestillingene om Arbeiderpartiet som en femtekolonne for truende ytre fiender. De søker en total samfunnsomveltning som innebærer en rasering av alle våre verdier, tradisjoner og institusjoner. Nå er «den jødiske verdensbolsjevismen» ofte erstattet av «muslimene», selv om de tradisjonelle antisemittiske konspirasjonsforestillingene også lever videre og har fått nye uttrykk.

 

Avmaktsfølelse og politikk

I Joseph M. Parent og Joseph Uscinskis bok American Conspiracy Theories heter et av kapitlene «konspirasjonsteorier er for tapere». De er i sin kjerne håndteringsmekanismer for å takle trusler og appellerer derfor til grupper som opplever tap, svakhet og usikkerhet, skriver de to statsviterne.

Usikkerhetsfølelse skaper lett mistillit, noe som kan føre til at individer vender seg mot samfunnets normale informasjonskanaler og i stedet forsøk å finne mening og en følelse av kontroll gjennom konspirasjonsteorier. Ja, slike teorier kan få marginaliserte mennesker til å føle at de tilhører en klartseende elite, noe som bidrar ytterligere til å senke terskelen for å gripe til slike ideer. I Anders Behring Breiviks forskrudde verden var han en «perfekt ridder» som hadde sett bak forhenget og avslørt de demoniske kreftene som trakk i trådene.

Hvordan dette så best kan realiseres, er et politisk spørsmål. Det dreier seg om hvilket samfunn vi ønsker oss i fremtiden.

Konspirasjonsteoretikere som ham, er ofte preget av det psykologien kaller ressentiment. Dette er en emosjonell tilstand som springer ut av en følelse av mindreverdighet, avmakt og eksistensiell usikkerhet. Dette fører til hat og hevngjerrighet og får gjerne utløp gjennom en jakt etter syndebukker. Ressentiment-følelsen er altså en avledning: Ved å legge skylden på ytre faktorer, onde krefter og aktører utenfor individets kontroll, slipper man å konfrontere egne svakheter og feil.

Selv om slike avledingsstrategier leder mennesker til å anta hatefulle, voldelige og absurde konspirasjonsforestillinger, må de grunnleggende erfaringene og følelsene de springer ut av hverken latterliggjøres eller stemples som irrelevante. Drivkraften i konspirasjonsforestillinger er mistillit, og bak denne skjuler det seg følelser som maktesløshet, fremmedgjøring og desorientering. Dette forteller oss at det å motarbeide skadelig konspirasjonstenkning dypest sett handler om å skape et samfunn hvor mennesker føler at de har kontroll over sine liv.

Dermed må avstanden til det politiske styringssystemet reduseres og borgerne i større grad blir hørt og involvert i beslutningene som berører dem. En rapport om utbredelsen av konspirasjonsteorier i Frankrike konkluderer: «Å håndtere konspirasjonsteorier handler ikke så mye om å øke utdannelsesnivået eller å legge frem politiske argumenter. Snarere dreier det seg om å skape politiske, økonomiske og sosiale forhold som gir grunnlag for gjensidig tillit.»

Hvordan dette så best kan realiseres, er et politisk spørsmål. Det dreier seg om hvilket samfunn vi ønsker oss i fremtiden.

Denne teksten er et utdrag fra boka  ‘Aldri tie, Aldri glemme’, AUFs bok om 22. juli.

 

Litteratur

Barkun, Michael (2003): «A Culture of Conspiracy. Apocalyptic Visions» i Contemporary America. Berkely: Univ. of California Press.

Barlett, Jamie og Carl Miller (2010): «The Power of Unreason: Conspiracy theories, extremism and counter-terrorism», Demos report. London: Demos.

Breivik, Anders Behring (2011): 2083 – A European Declaration of Independence.

Cohn, Norman (1997): Europas indre demoner. Demoniseringen av kristne i middelalderen. Oslo. Humanist.

Douglas, Karen M., Robbie M. Sutton og Aleksandra Cichocka (2017): «The Psychology of Conspiracy Theories» i Current Directions in Psychological Science, 26 (6).

Dyrendal, Asbjørn og Terje Emberland (2019): Hva er konspirasjonsteorier. Oslo: Universitetsforlaget.

Døving, Cora Alexa og Terje Emberland (2018): «Konspirasjonsteorier i det ytterliggående høyrelandskapet i Norge» i Bjørgo, Tore (red.): Høyreekstremisme i Norge: Utviklingstrekk, konspirasjonsteorier og forebyggingsstrategier. Oslo: PHS Forskning.

Emberland, Terje (2019), «Hat og del. Om arbeiderpartihat, konspirasjonssnakk, subversjonsmyter og Sylvi Listhaug» i Arr – Idehistorisk tidsskrift, nr. 3.

Færseth, John (2014): KonspiraNorge. Oslo: Humanist.

Gombin, Joël (2013): Conspiracy theories in France, Interim report. http://counterpoint.uk.com/wp-content/uploads/2013/05/Conspiracy-Theories-in-France-interim-report-3rd-May.pdf

Listhaug, Sylvi (2018): Der andre tier. Oslo: Kagge.

Moore, Alfred (2019): «On the Democratic Problem of Conspiracy Politics» i Uscinski, Joseph E. (red.): Conspiracy Theories and the People Who Belive Them. New York: Oxford University Press.

Parent, Joseph M. og Joseph Uscinskis (2014): American Conspiracy Theories. Oxford: Oxford University Pess.

Trachtenberg, Joshua (1943): The Devil and the Jews. The Medieval Conception of the Jew and its Relation to Modern Antisemitism. New Haven: Yale University Press.

Van Buuren, Jelle (2013): «Spur of Vilolence? Anders Behring Breivik and the Eurabia conspiracy» i Nordic Journal of Migration Reasearch, nr, 3-4.

 

Noter

^[1] Breivik (2011), s.

^[2] Dagbladet, 17.03.2018.

^[3] Breivik (2011), s. 762

^[4] Van Buuren (2013). Douglas, Sutton og Cichocka (2014).

^[5] Barkun (2003), s. 3f.

^[6] Døving og Emberland (2018).

^[7] Moore (2019), s. 111.

^[8] Dagbladet, 21.07.2018.

^[9] Listhaug (2018, s. 217f

^[10] Cohn (1997).

^[11] Se for eksempel Joshua Trachtenbergs standardverk The Devil and the Jews.

^[12] Færseth, John: http://talerstolen.blogg.no/1378473527_hatet_mot_arbeiderpar.html.

^[13] Bartlett og Miller. (2010), s. 21.

^[14] Bartlett og Miller (2010), s. 4f

^[15]https://www.journalism.org/2020/09/16/most-americans-who-have-heard-of-qanon-conspiracy-theories-say-they-are-bad-for-the-country-and-that-trump-seems-to-support-people-who-promote-them/

^[16] https://theconversation.com/qanon-conspiracy-theory-followers-step-out-of-the-shadows-and-may-be-headed-to-congress-141581

^[17] Brev fra Breivik, 08.10.2014.

^[18] Se Emberland (2019).

^[19] Popper [1945] (1973), s. 95.