Rasismen er også strukturell

Et pågående stridstema i det offentlige ordskiftet er det som kalles strukturell rasisme. Mens vi vanligvis forstår rasisme som noe individuelt, noe et individ gjør mot et annet på mikronivå, retter begrepet «strukturell rasisme» blikket mot institusjoner og strukturer i samfunnet. Det gjelder både hvilket ansvar samfunnsinstitusjoner har og hvilke tiltak disse kan treffe, men også de strukturene som kan oppstå som summen av individuelle handlinger.

Om én arbeidsplass ikke gir deg jobb på bakgrunn av at du har innvandrerbakgrunn, er det en individuell handling, men om dette skjer fem, sju, eller ni ganger, da begynner det å danne seg en struktur. En måte å definere strukturell rasisme på er «systematisk eller strukturell negativ forskjellsbehandling av individer på grunnlag av vilkårlige medfødte eller tilskrevne karakteristika som hudfarge, etnisk og/eller nasjonal opprinnelse eller religiøs tilhørighet».

Slik diskriminering rammer særlig søkere med pakistanske navn, og forekommer mer i Norge enn i en del andre land.

Strukturell rasisme er et reelt problem som arbeiderbevegelsen skal bekjempe med nebb og klør. I LO-familien er det flere som har tatt fagbevegelsens rolle i det antirasistiske arbeidet på alvor, og opprettet antirasistiske utvalg for å rette søkelyset mot strukturell rasisme i arbeidslivet. For selv om det trengs mer forskning på dette feltet, vet vi allerede mer enn nok til å være bekymret.

Tall fra Barne-, ungdom- og familiedirektoratet (BufDir) viser blant annet at jobbsøkere med såkalt «utenlandske navn» gjennomgående har 24 prosent mindre sjanse for å bli innkalt til jobbintervju enn andre jobbsøkere. Slik diskriminering rammer særlig søkere med pakistanske navn, og forekommer mer i Norge enn i en del andre land. Denne diskrimineringsraten er 10 prosent i statlig og kommunal sektor, mot hele 35 prosent i privat sektor.

Det er større grad av rasisme i såkalte «høystatusyrker» enn i «lavstatusyrker».

Videre oppgir 11 prosent av personer med samisk bakgrunn at de har opplevd diskriminering i arbeidslivet. Også personer med romani/taterbakgrunn oppgir erfaringer med dette. En levekårsundersøkelse fra 2017 blant personer med bakgrunn fra Iran, Irak, Pakistan og Afghanistan, samt Sri Lanka, Eritrea, Bosnia-Hercegovina og Vietnam, viste at totalt 16 prosent av respondentene oppga å ha blitt forskjellsbehandlet i arbeidslivet for sin innvandrerbakgrunn. Tallene var vesentlig høyere i førstnevnte gruppe enn i sistnevnte. Vi vet også at andregenerasjons innvandrere opplever rasisme i arbeidslivet, og at det er større grad av rasisme i såkalte «høystatusyrker» enn i «lavstatusyrker».

Dette er bare en liten del av den tilgjengelige forskningen på feltet. Likevel er det flere som fornekter at strukturell rasisme finnes i det hele tatt, og som til og med hevder at det er et meningsløst begrep skapt av «identitetspolitiske aktivister» og «postmodernistiske tenkere», for å sverte gode lyshudede mennesker som ikke er rasistiske sånn som «ekte» rasister er. De hevder gjerne også at strukturell rasisme ikke er klart definert, til tross for at slike definisjoner kan finnes flere steder – blant annet i den utskjelte rapporten om strukturell rasisme i Bergen, der fenomenet gis en helt klar definisjon.

En oppdeling mellom rasister og ikke-rasister tilslører at rasistisk tankegods er noe som påvirker oss alle.

Det sentrale ankepunktet mot begrepet strukturell rasisme er en påstand om at begrepet forutsetter at «alle er rasister», selv de som er mot rasisme. Dette henger sammen med en vanlig feilslutning vi alle kan gjøre, der vi deler verden inn i rasister og ikke-rasister. En sånn oppdeling tilslører at rasistisk tankegods er noe som påvirker oss alle, og at vi alle er tilbøyelige til og sårbare for å tenke, tale og handle på bakgrunn av rasistisk tankegods.

Å dele verden inn i rasister og ikke-rasister på den måten medfører et absurd forenklet skjema: enten er du 100 prosent god, eller så er du 100 prosent rasist: Om du har ytret eller handlet på en rasistisk måte, må du flyttes over i kategorien rasist, selv om du ellers er mot rasisme. Diskusjonen om strukturell rasisme strander ofte i møte med denne unyanserte og forenklede forståelsen, og diskusjoner om våre egne fordommer og nedarvede forestillinger blir tolket som moralistiske forsøk på å sverte folk som ellers er gode. Derfor går kritikerne ofte helt i svart, og nekter å akseptere at strukturell rasisme finnes, til tross for solid dokumentasjon på at det er et reelt fenomen.

I noen land holder motstanden mot å snakke om strukturell rasisme på å gå fullstendig av skaftet og gli over i det rent autoritære.

Dette handler også om definisjonsmakt. Etter hvert som flere personer med minoritetsbakgrunn hever stemmen og snakker om strukturell rasisme, kan folk som er vant til å beherske og lede an i opinionen oppleve at de mister kontrollen. I noen land holder motstanden mot å snakke om strukturell rasisme på å gå fullstendig av skaftet og gli over i det rent autoritære. I den nordamerikanske delstaten Tennessee har en nå gått til det skritt å forby undervisning i kritisk raseteori, den akademiske retningen som har gjort det beste normative arbeidet på strukturell rasisme. Flere andre delstater er i en tilsvarende prosess. Dette er en bekymringsverdig utvikling vi må gjøre vårt for å unngå her hjemme. I arbeiderbevegelsen er vi mange som ønsker å gjøre vårt for å bidra til at strukturell rasisme i arbeidslivet settes på dagsorden.

Det er i år ti år siden det høyreekstreme terrorangrepet på Utøya og regjeringskvartalet. Å forstå og forebygge den latente volden som ligger innebygget i rasismen, krever at vi gjør oss bevisst og bekjemper den i hele sin bredde: Fra handlinger som ikke er vold i juridisk forstand, men som likevel holder folk nede, eller i alle fall forsøker å gjøre det, til reine terrorhandlinger og drap. Den forståelsen er umulig å oppnå med mindre vi lytter til dem som er utsatt for rasismen, og sammen forsøker å se det mønsteret som danner seg. Rasisme kan rett og slett ikke bekjempes uten et begrep om strukturell rasisme.