Har regjeringen abdisert i velferdspolitikken?

Aftenposten og Klassekampen har avdekket at deler av toppbyråkratiet opptrer utpreget politisk. Etter spørsmål om sakspapirer, referater og tolkningen av mandatet kalte utvalgsleder Tor Saglie inn et medlem på teppet, og forsøkt å pålegge noe som ligner munnkurv.

Ekspedisjonssjef i Kommunal- og distriktsdepartementet, Jan Helle, fulgte opp og regelrett skjelte ut medlemmet for å stille spørsmål, og bannet i telefonen.

Ytringsfrihet og arbeidsmiljø har dårlige kår når et utvalgsmedlem må ty til opptak av samtaler som forhåndsregel når embetsverket slår på tråden.

At Ap og SP tillater dette når de sitter med regjeringsmakten, er uforståelig.

Til Klassekampen har to andre utvalgsmedlemmer, som varslet om maktovergrepet på vegne av sin utvalgskollega, vært tydelig på hva den reelle politiske stridigheten innad i utvalget har dreid seg om.

Linn Herning, til daglig leder i For Velferdsstaten, har uttalt at; «mandatet har som premiss at det er et problem å ha kommersielle aktører i velferden i det omfanget som er i dag. Men vi har en utvalgsleder som, med støtte i embetsverket, ser ut til heller å ville utrede om selve premisset er riktig».

Tor Saglie valgte til slutt å fratre som leder. Men spørsmålet om noen har manipulert selve mandatteksten består.

Som VGs kommentator Astrid Meland har skrevet om, er det et avvik mellom den opprinnelige teksten på regjeringens nettsider, og teksten som seinere har blitt lagt ut på utvalgets nettsider.

Et sted underveis har noen tilført setningen: «Utvalget skal utrede styrker og svakheter med dagens organisering og innslag av private aktører innenfor ulike skattefinansierte velferdstjenester.» Hvordan teksten har blitt endret er det ikke lett å finne svar på. Noe er råttent i staten.

Kapitalsterke krefter er i ferd med å overta både politikere og velferdspolitikken på walkover.

For alle som mener at penger bevilget til velferd, bør gå til velferd, er det en mørk dag når selv et utvalg som kun utreder alternativer blir forsøkt stoppet i byråkratiet. At Ap og SP tillater dette når de sitter med regjeringsmakten, er uforståelig.

I Hurdalsplattformen lovet regjeringen bedre «demokratisk styring og kontroll» i velferden og å bremse de kommersielle interessene. Eksplisitt står det at «kommersielle aktørar innanfor barnevernet» skal fases ut.

Det har fått selskapene til å bli kreative. Det kommersielle barnevernselskapet Aberia UNG AS, har nylig lykkes med å bli godkjent som «ideell aktør» av Budfir, på tross av at selskapet har kommersielle eiere.

Det er opplagt problematisk når en kommersiell aktør tillates å omdefinere seg selv til «ideell» bare ved flikke litt på papirarbeidet. Det kan etablere praksis.

Når utvalget som kunne gitt noen verktøy hindres i å gjøre jobben sin, skjer det lite i regjeringskontorene.

En av oppgavene til utvalget er da også å «foreslå en juridisk definisjon for ideelle driftsformer». Det trengs. Definisjonene av ideell må ikke overlates til aktører med egeninteresser i utformingen, og deres støttespillere i embetsverket.

Kapitalsterke krefter er i ferd med å overta både politikere og velferdspolitikken på walkover. For lengst er barnehageeiendommer finansiert og betalt av det offentlig blitt solgt og overført til ulike selskapskonstruksjoner for milliardsummer. Helseforsikring er blitt big business. Fastlegekrisen bare vokser, og jordmødrene på den nylig nedlagte ABC-klinikken i Oslo blir tilbud jobb på en ny kommersiell fødestue.

At felleskapet er i ferd med å tape terreng til nyliberale strateger som ønsker å flytte makt og innflytelse fra demokratisk styring til private hender, burde møtes med politisk handlekraft. Men når utvalget som kunne gitt noen verktøy hindres i å gjøre jobben sin, skjer det lite i regjeringskontorene.

Høyresidens kommentatorer har derimot forstått hva som står på spill, og forsøker innstendig å stemple legitim saksuenighet som «ideologi». Spaltist i Dagens Næringsliv, Eva Grinde, mener at et politisk mål om å holde kapitalkrefter utenfor velferdstjenester er ideologisk, mens høyresidens politikk om det motsatte – å insistere på bruk av kommersielle aktører i offentlig finansiert velferd – ikke er ideologisk. Forstå logikken den som kan.

Høyresidens kommentatorer har derimot forstått hva som står på spill.

Nettavisens Erik Stephansen mener Klassekampen står «på fundamentalistenes side», i samme åndedrag som han advarer mot polarisering. Mens sjefsideolog Kristin Clemet i Civita, har forsøkt så tvil om Aftenpostens journalistiske dekning av saken, i et oppslag i Klassekampen.

At Høyre sitter helt stille i båten bør ikke overraske noen. Overbevisningen om å slippe løs markedskreftene og finansaktører i hverdagen til små barn, pleietrengende eldre og barnevernsbarn er sterkt ideologisk. Nå har de fått drahjelp av Ap og SP.

Det er ikke rart Ap stuper på meningsmålingene når skillelinjene mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk ikke går mellom Høyre og Arbeiderpartiet, men kun finnes et mytisk sted langt der inne i regjeringssamarbeidet.

Politikk handler alltid om prioriteringer. Skal et fremtidig samarbeid på venstresiden overleve neste valg må i det minste regjeringen evne å håndtere politikken det er enighet om. Hvis ikke beviser det bare at regjeringen sier en ting og gjør noe annet.

(En kortere og eldre utgave av denne teksten er tidligere publisert i Klassekampen.)