Lover uten effektiv kontroll har ingen funksjon

Det er 17 år siden en stortingsmelding om statlige tilsyn ble presentert. Hovedbudskapet var at tilsynene skulle tilpasse seg markedets behov, og ikke virke forstyrrende på den daglige forretningsdriften. Kongstanken var at markedet kunne regulere seg selv.

Siden da har EU åpnet opp østover for nye medlemsland – både i 2004 og 2007. Konsekvensene av globaliseringen har også økt i styrke i årene etter 2002.

Når politiet henlegger en så stor prosentandel av anmeldelsene, vegrer Arbeidstilsynet seg for å bruke ressurser på det krevende arbeidet anmeldelser er.

Dagens tilsyn og kontroll med arbeidsmarkedet tilrettelegger for systemsvikt. Vi erfarer tette skott mellom kontrolletatene, og målesystemer som ikke kommuniserer og samarbeider. Kontrolletatene har til og med vært forhindret i å dele informasjon seg imellom inntil nylig.

Når Arbeidstilsynet, med sterkt begrenset kapasitet, måles på antall tilsyn – vil naturlig nok insentivene være å velge de enkle tilsynene. Det samme gjelder for politiet som måles på antall oppklarte saker. Dette er måltall som naturlig medfører at politiet unngår kompliserte og ressurskrevende saker. Til sammen vil resultatet bli manglende reaksjoner og liten avskrekkende effekt.

Politiet henlegger halvparten av anmeldte brudd på arbeidsmiljøloven. Dette kom fram i en rundspørring i alle politidistriktene, gjort av Fagbladet og presentert 26. juni i fjor. Også når det gjelder politiets saksbehandlingstid i saker som gjelder brudd på arbeidsmiljølovgivningen, ligger arbeidsmiljøkriminaliteten på jumboplass sammenlignet med andre typer lovbrudd.

Kapasiteten og kompetansen utarmes altså, samtidig som arbeidsmarkedskriminaliteten øker og blir stadig mer profesjonalisert.

Når politiet henlegger en så stor prosentandel av anmeldelsene, vegrer Arbeidstilsynet seg for å bruke ressurser på det krevende arbeidet anmeldelser er.

De få sakene som til slutt havner i domstolene, vil dermed ikke gi en god nok preventiv effekt – spesielt ikke sett i forhold til den økende kriminaliteten i arbeidsmarkedet.

I tillegg strupes Arbeidstilsynet, politiet og domstolene av regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform (ABE-reformen). Domstolene nedbemanner og varsler selv om krise, og Arbeidstilsynet må nedprioritere det viktige veiledningsarbeidet sitt.

Selv etter innstrammingene for bemanningsselskapene i fjor vår, er ikke kontrollapparatet for ulovlig innleie på plass. Allerede fire måneder før lovendringene trådte i kraft, var bemanningsselskapene i full gang for å finne smutthull i den nye lovgivningen. De er tydeligvis optimistiske: antall registrerte selskaper som tilbyr bemanningstjenester har økt med 254, til 4 970 siden innstrammingene i fjor vår.

Lover uten effektiv kontroll har ingen funksjon.

I tillegg har vi et kontrollapparat som ikke er på høyde med kriminalitetsutviklingen.

Kapasiteten og kompetansen utarmes altså, samtidig som arbeidsmarkedskriminaliteten øker og blir stadig mer profesjonalisert.

Kripos og Økokrim melder om en arbeidsmarkedskriminalitet som er robust og mobil. Profesjonelle bakmenn utfordrer enhver form for kriminalitetsbekjempelse på kreativt og utspekulert vis.

Fagbevegelsen ser tydelige tegn på at regjeringen prioriterer bekjempelse av den kriminaliteten som går ut over næringslivet, og nedtoner de lovbruddene og den sosiale dumpingen som rammer arbeidstakerne.

Vår erfaring er at det er lovbruddene som har konkurransevridende effekt for arbeidsgiverne som prioriteres. Lovbrudd, som brudd mot allmenngjøringsloven og tyveri av arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår, nedprioriteres og henlegges.

Denne utviklingen må ses i sammenheng med at regjeringen fører en gammel, utdatert reguleringspolitikk hvor kongstanken fortsatt er at markedet regulerer seg selv. Denne holdningen lever i beste velgående i dag.

Så sent som i januar 2017 presenterte NHO åtte forventninger til den nye direktøren i Arbeidstilsynet. Forventning nummer 3 lød slik: «Tilsynsaktiviteten skal innrettes slik at bedriftene ikke blir unødig forstyrret i driften».

 

Det er fagbevegelsen og de seriøse arbeidsgivere som tar grep

Det vil dessverre alltid finnes arbeidsgivere som ivrer etter å finne omveier rundt arbeidsmiljøloven, den loven som møysommelig er skapt for å beskytte alle arbeidstakere.

I tillegg har vi et kontrollapparat som ikke er på høyde med kriminalitetsutviklingen.

NHO Service og Handel har reklamert for omgåelser av loven, eksempelvis i bruken av nulltimers-kontrakter. Deler av NHO har også valgt å gå omvei rundt Norges Høyesterett, og trekker EØS-kortet opp av hatten i konkurransen om billigst mulig arbeidskraft.

Per i dag har 174 kommuner og fylkeskommuner vedtatt tiltak mot sosial dumping.

Også Aleris har truet med EFTA-domstolen i den pågående rettsaken i Oslo tingrett. For Aleris er EØS-avtalen det viktigste argumentet mot medlemmene våre. Da er det et godt signal at både NHO og næringsministeren har gjort det klart at Aleris står ganske alene i et slikt forsøk på juridisk hersketeknikk.

Men heldigvis er det flere av NHO arbeidsgiverforeninger som ser nytten av å ta samfunnsansvar, gjøre kloke verdivalg og tenke langsiktig.

Staten og kommune-Norge er portvoktere for 523 milliarder skattekroner. Det er denne summen stat og kommuner brukte på å kjøpe varer og tjenester for i 2017.

Når regjeringen svikter i bekjempelsen av sosial dumping og arbeidsmarkedskriminalitet, har statlige etater og kommune-Norge tatt grep sammen med fagbevegelsen.

Per i dag har 174 kommuner og fylkeskommuner vedtatt tiltak mot sosial dumping. Disse kommunene har tatt på seg et helt nødvendig samfunnsansvar som innebærer bekjempelse av løsarbeid, slå ned på utnyttelse av arbeidstakere og å motarbeide ulike maskeringsteknikker for å unndra seg arbeidsgiveransvar.

Store deler av kommune-Norge jobber godt sammen med samfunnsansvarlige og seriøse arbeidsgivere. I spissen for arbeidsgiverne som tenker langsiktig finner vi Byggenæringens landsforening.

Med fagbevegelsen som pådrivere er ulike tiltaksmodeller utviklet; Skiensmodellen, Telemarksmodellen og Oslomodellen for å nevne de mest omfattende. Heldigvis har svært mange arbeidsgivere støttet opp om kommunenes vedtak.

Gjennom de siste ukene har avisene gitt alarmerende beskrivelser av det norske arbeidsmarkedet.

Gjennom partssamarbeid, og samarbeid mellom kommuner og statlige etater, er flere spennende prosjekter utviklet.

Byggenæringen har etablert uropatruljer Trondheim og Kristiansand kommuner. Planene for slike patruljer er klare også i Oslo og Drammen. Det er næringen selv som er på utkikk etter lovbrytende aktører, for så å bringe funnene videre til statlige tilsyns- og kontrolletater.

Trondheim kommune har etablert og driver prosjektet «tettpå» i samarbeid med politiet, Skatteetaten, NAV, Arbeidstilsynet og Samarbeid mot svart økonomi. Hovedformålet er å hjelpe private hus- og hytteeiere til å velge seriøs arbeidskraft.

Ordføreren i Skien, Hedda Foss Five, kan fortelle om et økt antall lærlinger i prosjektene som kommunen har gjennomført. Hun sier også at kvaliteten på det som bygges for fellesskapets midler, er blitt bedre. Nybygde Skien videregående skole kan vise til at 30 lærlinger var innom prosjektet. Bygget ble levert på tida, for mer enn 37 millioner under pris.

Oslo kommune har nå videreutviklet sin seriøsitetsmodell til å også gjelde helse- og omsorgssektoren. Oslo kommune vil gjøre det vanskeligere å stikke unna velferdsprofitt, og krever at alle aktører skal være åpne om hvilke gevinster de har når de driver på oppdrag for kommunen.

«Vi må komme oss vekk fra hemmelighetskremmeriet med at økonomiske forhold er skjult for offentligheten. Vi skal vite om alle forhold knyttet til kontrakter som vi inngår med private aktører. Dette skal være offentlig og åpent for alle som vil ha innsyn. Åpenhet om gevinst og et eventuelt gevinstregister, vil bli det første i sitt slag og et grep jeg oppfordrer andre kommuner til å ta.»

Dette uttalte Arbeiderpartiets byråd for eldre, helse og arbeid i Oslo, Tone Tellevik Dahl, til Fri Fagbevegelse 16. januar i år.

Aleris sin bruk av selvstendig næringsdrivende konsulenter er i rettssalen blitt beskrevet som grov arbeidsmarkedskriminalitet.

Det skjer mange positive ting i kommunene. Men dessverre skjer det av nødvendighet, fordi regjeringen unnlater å ta de nødvendige grepene. Det er neppe særlig samfunnsøkonomisk at hvert nes og hver knaus i dette landet må etablere egne tiltak og egne kontrollregimer for å holde arbeidsmarkedskriminaliteten unna.

Det bør innføres en nasjonal modell for å hindre sosial dumping i landet vårt. Oslomodellen, som har utviklet både et elektroniske kontrollverktøy og tiltak også i helse- og omsorgssektoren, ser ut til å være et naturlig valg.

Mer enn noen gang trenger vi en ny regjering. En regjering som kan innføre en Norges-modell mot sosial dumping. Da kan vi endelig snakke om en politikk som videreutvikler den norske arbeidslivsmodellen.

 

Den norske arbeidslivsmodellen under press

Gjennom de siste ukene har avisene gitt alarmerende beskrivelser av det norske arbeidsmarkedet, beskrivelser som like gjerne kunne stått på trykk i aviser for 100 år siden:

• Arbeidere som står med lua i hånda.
• Arbeidere som er fratatt alt vern mot arbeidsgiverne.
• Utvikling i retning av et løsarbeidersamfunn.
• Arbeidsgivere som bruker hersketeknikker.

I plattformen til den nye regjeringen brukes begrepet modernisering flere ganger om arbeidslivspolitikken. Utviklingen av arbeidsmarkedskriminaliteten har etter vårt syn lite med modernitet å gjøre. Vi opplever tvert imot et tilbakefall til eldgamle tilstander.

Aleris sin bruk av selvstendig næringsdrivende konsulenter er i rettssalen blitt beskrevet som grov arbeidsmarkedskriminalitet.

Samtidig med at arbeidsgivere i økende grad omgår norske lover, unngår faste ansettelser og oftere tyr til taushets – og lojalitetsklausuler, går organisasjonsgraden ned. I byggenæringen i Osloområdet nærmer organisasjonsgraden seg 10 prosent. Selvsagt blir det da vanskelig for tillitsvalgte å hindre sosial dumping – det finnes knapt medlemmer å være tillitsperson for.

Jeg kan gi høyresiden rett i en ting; vi vet ikke nok om omfanget.

Noen arbeidsgivere går også aktivt inn for å hindre at arbeidere fagorganiserer seg. Det gjør de med god hjelp fra regjeringen, som velger å utbasunere at de «anerkjenner retten til å være uorganisert».

Organisasjonsprosenten er heldigvis mye høyere i offentlig sektor. Dermed har tillitsvalgte muligheter til å være førstelinjeforsvar mot useriøse aktører sammen med samfunnsansvarlige arbeidsgivere både fra privat og offentlig sektor.

Det er dette som skjer nå; arbeidslivets parter lokalt etablerer et samarbeid når det gjelder tiltak – men også for å finne fram til gode kontrollformer.

Et økende antall kommuner ser verdien av å utføre tjenestene sine sjøl. Mange år med konkurranseutsetting til lavest mulig pris, har ført oss til de tilstandene jeg nå har beskrevet. Å drive tjenestene i kommunal regi, og overgang til økt bruk av ideelle aktører, synes heldigvis å være den veien stadig flere kommuner velger.

Men til tross for dette, er vi dessverre i den situasjonen at det meldes om økt omfang av sosial dumping.

– Veivesenet melder om både stort omfang og alvorlige funn i sine kontroller.

– Riksrevisjonen har tidligere kritisert myndighetene for manglende tiltak mot sosial dumping.

– De seneste enkeltrapportene fra Arbeidstilsynet konkluderer med feil og mangler i 50-80 prosent av tilsynene som er utført.

Vi vet at omfanget er stort – og at omfanget er økende i noen bransjer.

Likevel kan vi observere at høyresiden bruker tid og ressurser på å nedtone omfanget av både arbeidsmarkedskriminaliteten og den sosiale dumpingen som pågår.

Det er også underlig at regjeringen selv i sin strategi mot arbeidsmarkedskriminalitet fra 2017 skriver at «økt bruk av enkeltpersonforetak benyttes for å omgå regelverket». De har tilgang på dokumentasjon, men velger å ikke foreta seg noe.

Jeg kan gi høyresiden rett i en ting; vi vet ikke nok om omfanget. Vi vet at omfanget er stort – og at omfanget er økende i noen bransjer.

Vi oppfordrer derfor til forskning og faktaproduksjon på dette området. Grunnforskning og gode statistikker vil gi oss et bedre kunnskapsgrunnlag for å ta vare på og videreutvikle den norske arbeidslivsmodellen i riktig retning.

(Artikkelen er basert på Mette Nords innledning på Svart økonomikonferansen, 30.01.2019.)