FOTO: Tom Haga/Norsk olje og gass

Løft arbeidsinnvandrerne inn

Svaret er ikke å kaste polakkene ut, men å løfte dem inn.

Da jeg for noen år siden reiste rundt på byggeplasser for Oslo Bygningsarbeiderforening, var det ofte nødvendig med tolk. Mange av de vi organiserte snakka polsk, russisk, litauisk, rumensk og andre språk, og ofte var det bare de yngste blant dem som behersket engelsk

Det var selvsagt frustrerende for oss, men det var også frustrerende for de som skulle arbeide sammen med dem. Det ble mindre prat i brakka, mindre spøk og spontanitet – og dårligere sikkerhet. Men det var kanskje aller mest frustrerende for de utenlandske arbeiderne selv. De fleste av dem fikk aldri en fast jobb, de fikk aldri jobbe sammen med norske arbeidere – og de fikk aldri noe tilbud om språkopplæring.

Det brukes altfor lite ressurser på å gi de som har kommet hit et skikkelig tilbud om språkopplæring.

En litauisk arbeider jeg fikk meldt inn i fagforeninga under et byggeplassbesøk i 2008, fortalte meg på gebrokkent engelsk at han hadde gjort litt undersøkelser før han flyttet til Norge. Blant annet hadde han spurt kamerater som hadde jobba her en stund om det var nødvendig å lære seg norsk for å få arbeid her. «Nei, men det er en fordel om du kan polsk», var svaret.

Når man arbeider med kran, i stillaser og med tunge objekter er det en fordel å kunne kommunisere med hverandre. Om ulykken skulle være ute, er det i tillegg en fordel å kunne fortelle ambulansepersonellet hva som skjedde.

Dessverre er det blitt brukt altfor lite ressurser på å gi de som har kommet hit et skikkelig tilbud om språkopplæring. Mange lokale fagforeninger har arrangert slike kurs på egenhånd, men de har ikke vært i stand til å møte etterspørselen. For etterspørselen er der – og det samme er ønsket om å bli en del av fellesskapet.

På et av kursene vi arrangerte i Oslo Bygningsarbeiderforening ble for eksempel undervisningen spesialtilpasset, etter at deltakerne sa de ønsket å sette av hele den siste timen til å lære seg norsk byggeplassbanning. Der ligger nøkkelen til mye integrering.

dagsavisen forside 18. november 2015 jonas bals

Med noen hederlige unntak har de færreste arbeidsgiverne vært interessert i å legge til rette for språkopplæring, og mange har gjort det stikk motsatte: Forlangt at de utenlandske arbeiderne skal jobbe lange (eller såkalt «polske») arbeidsdager, og satt folk til å jobbe i etniske lag. Sånn blir det til at polakkene fortsetter å snakke polsk på jobben, og at de heller ikke orker å lære seg norsk på egenhånd etter endt arbeidsdag. Forskningsprosjektet Transfam har vist at de over 100 000 polakkene som bor i Norge er oppsiktsvekkende dårlig integrert i samfunnet: De har hovedsakelig polske venner, følger polske medier, har liten tillit til den norske staten og snakker lite norsk.

En annen type kompetanse arbeidsinnvandrere og utsendte arbeidere trenger, men som de sjelden eller aldri får tilbud om, er grunnleggende kunnskap om det samfunnet og arbeidslivet de skal operere i.

En annen type kompetanse arbeidsinnvandrere og utsendte arbeidere trenger, men som de sjelden eller aldri får tilbud om, er grunnleggende kunnskap om det samfunnet og arbeidslivet de skal operere i. Her er det erfaringer fra våre naboland som det er vel verdt å ta med seg. I rapporten «Gennembruddet – en analyse af organiseringen af udenlandske arbejdstagere på den københavnske metrocityring», har Jakob Mathiassen skrevet om erfaringene med å organisere utstasjonerte arbeidere. Ifølge han var det et avgjørende tidsskille i denne innsatsen da den ble forsterket med kurs om den danske arbeidslivsmodellen.

Kurset ga de utenlandske arbeiderne økt forståelse av samfunnet de var kommet til, og av deres plikter og rettigheter. For mange ble det også første gang de hørte om fagbevegelsen. Da jeg snakket med Jakob Mathiassen sommeren 2016, fortalte han at en av deltakerne beskrev kurset «som om en dør ble åpnet inn til hans hjerne». «Plutselig forsto han alle de tingene han hadde opplevd på t-banen de tre årene han hadde jobbet der,» fortalte han.

Arbeidsinnvandrere trenger grunnleggende kunnskap om samfunnet og arbeidslivet de skal operere i, skriver Jonas Bals. Foto: Norsk olje og gass/Tom Haga.

I evalueringene av innsatsen kan man se at disse kursene ofte har ført til valg av både verneombud og tillitsvalgte, innmelding i fagforeninger og et langt sterkere vern mot useriøse og kriminelle aktører.

Både offentlige og private byggherrer står helt fritt til å stille som krav at et slikt kurs skal være avholdt for de som skal utføre arbeid på deres prosjekter, og til å oppmuntre til organiserte forhold og tariffavtaler.

Med tanke på hvor store ressurser de kan være villige til å bruke på kostbare og ofte lite effektive revisjons- og kontrollrutiner, bør dette fremstå som et godt alternativ, som også vil gjøre det enklere å tro på at de rent faktisk ønsker seriøse og organiserte forhold.

Fra mitt eget arbeid med å organisere arbeidere fra Øst-Europa vet jeg at mange har svak forståelse for eller til og med en fiendtlig holdning til fagbevegelsen, som de forbinder med statssosialisme og pampevelde.

Mange tror også at fagforeningene bare er til for norske arbeidere – eller er skeptiske på den vanlige, norske måten: «Hvorfor betale kontingent når jeg uansett får det jeg mener å ha krav på?» Det er bare fagforeningene selv som kan overbevise dem om at det er viktig å være organisert – ved å være tilstede, argumentere, vise kampvilje og skape resultater.

Både i Danmark og Norge har fagbevegelsen lang tradisjon for å avholde informasjonskurs for nye medlemmer. Det er kurs der man lærer om forhandlingsteknikk, arbeiderbevegelsens historie, om lover og rettigheter. Mye taler for at slike kurs også bør gjøres langt mer tilgjengelige for utenlandske arbeidere, organiserte som uorganiserte, eller til og med obligatoriske, for eksempel ved arbeid på offentlige prosjekter.

Det er et tiltak som kan heve organisasjonsgraden i bransjer der fagforeningene er blitt svekket som følge av stor arbeidsinnvandring og utstrakt bruk av midlertidige ansettelser og innleie, og det vil gjøre de utenlandske arbeiderne mindre sårbare for sosial dumping og helsefarlig arbeid. Selv om det ikke eksisterer et slikt tilbud i dag, finnes det erfaringer å lære av også her til lands.

Flere av Fellesforbundets avdelinger har for eksempel avholdt grunnkurs for utenlandske medlemmer om fagforeningsarbeid.

Flere av Fellesforbundets avdelinger har for eksempel avholdt grunnkurs for utenlandske medlemmer om fagforeningsarbeid, der særlig ansatte i bemanningsbransjen er blitt oppfordret til å søke. En av de som har mest erfaring med slike kurs er organisasjonsarbeider Rose Maiken Flatmo i Fellesforbundet Hardanger og Sunnhordland. Sammen med Arbeidernes Opplysningsforbund har hun avholdt en masse kortkurs for utenlandske arbeidere blant verftsarbeidere, bygningsarbeidere og hotell- og restaurantarbeidere.

Slike informasjonsopplegg må tilpasses virkeligheten til de ulike yrkesgruppene. Langtransportsjåfører er for eksempel en gruppe det kan være vanskelig å samle fysisk på ett sted, men det betyr ikke at de ikke kan nås.

Geir Kvam i Norsk Transportarbeiderforbund har sammen med Bransjeprogrammet for Transport laget en informasjonsfilm rettet mot utenlandske sjåfører i Norge, som tar utgangspunkt i den sterke morsrollen som finnes i mange av avsenderlandene. I filmen «Lastebilsjåførens mor» gir de en innføring i norsk regelverk, hvilke rettigheter de har og tips for trygg kjøring, på både norsk, engelsk, tysk, polsk, bulgarsk, rumensk, litauisk og ungarsk.

Kvam sa under lanseringen av filmen at «vi kan ikke stenge grensa på Svinesund for utenlandske sjåfører. Vi er avhengige av dem, men gjennom en slik kampanje kan vi fortelle om de utfordringene de vil møte, slik at de kan være bedre rustet til å kjøre her. Det vil også skape mindre problemer for de norske sjåførene».

nyhetsbrevet
Om vi sikrer folk basiskompetanse om norsk arbeidsliv og arbeidskultur, ville det trolig gjort mye for å heve nivået i bransjer som i dag sliter med sosial dumping og lønninger som stagnerer eller går ned.

Kombinert med en bedre tilrettelagt språkopplæring for ikke-skandinaviske arbeidsinnvandrere, kan det gjøre arbeidslivet bedre for alle som arbeider der, ikke bare målt i kvalitet og sikkerhet, men også i trivsel og attraktivitet. Dette gjelder ikke bare i næringslivet, men også i offentlig sektor. På Stortinget har Arbeiderpartiet for eksempel bedt regjeringen sette inn tiltak for å øke norskkunnskapene til helsefagarbeidere med dårlig språkforståelse, noe som er viktig både for de ansatte og for brukerne.

Skal vi klare å forhindre en slik utvikling er det helt nødvendig å øke andelen arbeidere med fagutdanning.

Hva gjelder byggebransjen, så er det ikke tvil om at dagens babelske forvirring forsterker inntrykket av en bransje som ikke er interessert i å satse på og investere i sine ansattes kompetanse.

Kombinert med ulikheter i lønn, arbeidstid og jobbsikkerhet er det ikke bare med på å svekke etterspørselen etter «rotnorske» håndverkere, det gjør også bransjen mindre attraktiv. I mange land har denne onde spiralen for lengst ført til at bygningsarbeid er blitt lavstatusarbeid for ufaglærte, på linje med det vi ser i jordbruket. I mange land er det normalen at bygningsarbeid er lavt betalt og utføres av ufaglærte migranter, med tallrike kontrollører som organiserer og leder arbeidet.

Dagens babelske forvirring forsterker inntrykket av en bransje som ikke er interessert i å investere i sine ansattes kompetanse, skriver Jonas Bals. Foto: Norsk olje og gass/Tom Haga

Skal vi klare å forhindre en slik utvikling er det helt nødvendig å øke andelen arbeidere med fagutdanning. Derfor må det også legges bedre til rette for at både innen- og utenlandske ufaglærte, og utenlandske arbeidere med relevant fagutdanning, kan få avlegge norsk fag- eller svennebrev, enten som voksenlærling eller som praksiskandidat.

Hele dette kompetanseløftet – språk, kunnskap om den norske arbeidslivsmodellen og formalisering av fagutdanning – burde være en sentral oppgave for trepartssamarbeidet, og gjøres til en integrert del av det store løftet Norge for lengst skulle vært i gang med: Et kraftløft for yrkesfagene.

I årene som kommer vil sannsynligvis arbeidsinnvandringen fra øst- og sentral-Europa fortsette – og vi vet at mange av de som har kommet, har kommet for å bli. Svaret på de utfordringene vi ser at dette fører til i arbeidslivet er ikke å kaste polakkene ut, men tvert imot å løfte dem inn. Inn i den norske arbeidslivsmodellen, inn i fagforeningene – og inn i det norske språket.

Dette er ikke noe markedet vil ordne opp i på egen hånd, like lite som det var markedet som sikret oss arbeidsmiljølov og vernebestemmelser. Skal vi sikre et arbeidsliv som er godt både for norske, polske, litauiske og rumenske nordmenn, krever det fagorganisering og politikk.

Jonas Bals er aktuell med boka «Hvem skal bygge landet?».

nyhetsbrevet