Remigrasjon er vår tids snikislamisering

Språk endrer politikk før politikk endrer virkeligheten. Da ordet snikislamisering kom inn i norsk offentlighet, ble det lenge avfeid som useriøst og uvirkelig. Likevel normaliserte det seg gjennom gjentakelsen og skapte et rom der konspirasjoner ble redusert til “politiske bekymringer”. I dag skjer noe lignende med remigrasjon.

Språket kommer først. Politikken følger etter.

Et begrep hentet fra europeiske etnonasjonalistiske miljøer er i ferd med å åpne et språklig rom for å diskutere hvem som hører hjemme i Norge, og hvem som bare får låne tilhørighet. Det som presenteres som et nøkternt uttrykk i innvandringspolitikken, er i realiteten et ideologisk prosjekt med direkte konsekvenser for demokratiet.

Språket kommer først. Politikken følger etter. Derfor spiller det en rolle hvilke ord som får feste seg, hvilke begreper som smyger seg inn i debatten uten motstand og hvilke forestillinger de bærer med seg. Remigrasjon ser ut som et teknisk ord, men bærer en ideologisk arv som handler om hvem et samfunn ønsker å beholde og hvem det ønsker å fjerne.

Når retorikk blir demografisk ingeniørkunst

På papiret beskriver remigrasjon frivillig tilbakevending. I praksis brukes ordet i Europa og Nord-Amerika om masseutvisninger, tilbaketrekking av rettigheter og ideer om at minoriteter bør fjernes for å bevare en nasjon.

I Frankrike populariserte Renaud Camus konspirasjonen om befolkningsutskiftning, en fortelling som lenge er dokumentert av europeiske forskningsmiljøer som en motor i radikalisering.

Dette er ikke integreringspolitikk. Det er demografisk ingeniørkunst.

I Danmark har formuleringer om konsekvent remigration av utilpassede funnet vei inn i debatten og forskjøvet den i en mer ekskluderende retning. Forskere ved Aarhus Universitet har vist hvordan begrepet endrer normene for hva som anses som legitim politikk, selv når forslagene ikke vedtas.

Den samme utviklingen gjentar seg utenfor Europa. I USA brukes remigration i diskusjoner om masseutvisninger og endringer i fødselsbasert statsborgerskap. I Canada argumenterer hvit-nasjonalistiske nettverk for å rulle tilbake statlige rettigheter som allerede er innvilget. I Australia kobler ytre høyre begrepet til forestillinger om demografisk kontroll for å styrke en tenkt nasjonal identitet. I alle disse tilfellene brukes ordet til å skape et språklig rom der hele grupper fremstilles som reversible.

Når remigrasjon importeres til Norge gjennom konferanser, kampanjer og strategiutspill fra ytre høyre, er det ikke et uttrykk for ny norsk integreringspolitikk. Det er en del av en internasjonal retorikk som søker å flytte språket før politikken flyttes. Forskning fra C-REX ved Universitetet i Oslo beskriver dette som diskursiv forskyvning. Ideen er enkel. Ekstreme begreper gjøres tilgjengelige. De repeteres i debatten til de slutter å høres ekstreme ut. Til slutt behandles de som politiske alternativer.

Bak det teknokratiske ordvalget finnes ingen nøktern forvaltning. Frivillige returordninger eksisterer gjennom UDI og IOM og brukes av mennesker som selv ønsker å reise. Remigrasjon sikter mot noe annet. Erfaringer dokumentert av Migration Policy Institute viser at historiske masseutvisninger aldri har vært reelt frivillige. De bygger på press, marginalisering og i mange tilfeller direkte tvang.

Remigrasjon fungerer dermed som et ideologisk våpen.

I tillegg utvikler flere europeiske land digitale systemer som rangerer mennesker etter hvor lette de antas å være å returnere, basert på faktorer som språk, arbeid og sosial tilknytning. Det fremstår som nøytral teknologi, men forskningen på algoritmisk diskriminering viser hvor raskt slike systemer blir verktøy for politisk sortering. Dermed får språket en teknologisk forlengelse. Mennesker blir kategorier som kan administreres.

Dette er ikke integreringspolitikk. Det er demografisk ingeniørkunst. Et språk og en praksis som forsøker å gjøre tilhørighet om til en variabel myndighetene kan regulere.

Når et samfunn mister sin kjerne

Konsekvensene av denne utviklingen går langt dypere enn debatten om innvandring. Remigrasjon utfordrer selve forestillingen om hva tilhørighet er i et demokrati. Norge er et av verdens mest tillitsbaserte samfunn. Denne tilliten er et resultat av at statsborgerskap har vært en stabil ramme rundt livet til alle som bor her. Når noen fremstilles som om deres tilhørighet kan revurderes, svekkes grunnmuren for fellesskapet.

Tall fra SSB viser at to av tre norskfødte med innvandrerforeldre er født i Norge. De har bare ett hjem. Når deres rettigheter og fremtid trekkes i tvil, skapes en form for strukturell usikkerhet som forskningen allerede advarer mot. Institutt for Samfunnsforskning har dokumentert hvordan opplevelsen av betinget tilhørighet svekker både demokratisk deltakelse og tillit til offentlige institusjoner.

PRIOs studier av ekstremisme viser i tillegg at språk som antyder at noen grupper er mindre ønsket enn andre, åpner døren for politikk som tidligere ville vært utenkelig.

Remigrasjon gjør det motsatte. Det skaper frykt, fragmenterer fellesskap og svekker demokratiets motstandskraft.

Remigrasjon fungerer dermed som et ideologisk våpen. Det skaper en logikk som fremstiller mennesker som tall i en befolkningsstatistikk og ikke som borgere med rettigheter. I praksis er det en idé om at samfunnet kan filtrere egne innbyggere. Et slikt språk er uforenlig med et demokrati som bygger på universelle rettigheter og gjensidig lojalitet.

Det er også et paradoks at samfunn som roper om arbeidskraftsmangel, samtidig eksperimenterer med språklige og teknologiske verktøy som kan stemple deler av befolkningen som overskudd. Remigrasjon selges som trygghet i en utrygg tid, men i realiteten undergraver det nettopp den tryggheten et samfunn trenger for å fungere.

En vei videre som bygger Norge, ikke river det ned

Det Norge trenger er integreringspolitikk som styrker fellesskapet. Det betyr språkopplæring som faktisk virker, arbeidsinkludering som åpner dører, en boligpolitikk som motvirker segregering og en offentlig samtale som bygger tilhørighet. Forskning fra LDO, PRIO, OECD og norske institusjoner viser at integrering lykkes når mennesker kjenner at deres rettigheter er stabile og at deres plass i samfunnet ikke er oppe til forhandling.

Remigrasjon gjør det motsatte. Det skaper frykt, fragmenterer fellesskap og svekker demokratiets motstandskraft. Når språk åpner døren for unntakstenkning, er det ikke lenger bare et ord. Det er et politisk prosjekt.

Remigrasjon er vår tids snikislamisering. Ikke fordi fenomenene er like, men fordi mekanismen er den samme. Et ekstremt ord forsøker å bli normalt. Tidspunktet for å avvæpne det er nå, før språket igjen gjør det utenkelige mulig.