Rahavy Varatharajan
FOTO: NTB/Privat

Retten til å drepe

Det som provoserer meg er at Rahavy gjorde alt rett. Hun anmeldte til politiet, og fulgte den rettslige veien. Hun ba om hjelp flere ganger.

Året 2024 startet med smell fra fyrverkeri, og bare noen timer senere en pistol. Det er en kjent sak; enda en kvinne er drept av noen de kjenner. Hvem er det politiet og rettsvesenet egentlig beskytter i disse sakene?

Mord som nyttårsforsett

2024! Nytt år og nye muligheter! I alle fall for meg og mine. Men ikke for Rahavy Varatharajan.

1. januar ble hun skutt og drept i en bil i Tønsberg. Det var en mann hun hadde datet før som skjøt henne. Han var visstnok ikke enig i «bruddet», og bestemte seg for at hans følelser var viktigere enn hennes liv.

Bak disse tallene er dem som enda ikke er blitt drept.

Før drapet søkte hun om besøksforbud, som han brøt mange ganger. Hun søkte om voldsalarm, men fikk avslag fordi han hadde lav voldsrisiko. Ironisk – ikke sant.

Hun søkte til sist om å få omvendt voldsalarm i september 2023. Dette rakk ikke politiet ta stilling til før hun ble drept. Tre måneder etter søknaden.

Mørketall

Det er lett å tenke at dette er en noe som ikke skjer altfor ofte. Men ifølge VG sin undersøkelse Partnerdrapene er det blitt begått 209 partnerdrap siden år 2000. Av disse var 186 av de drepte damer.

Bak disse tallene er dem som enda ikke er blitt drept. De som gjemmer seg med blåmerker og dødsangst uten noe sted å gå. De som venter på den neste krangelen i usikkerhet om det blir den siste.

Da er det noe som ikke stemmer med rettssystemet.

Frykten er hemmende og kveler ethvert forsøk på å endre situasjonen. Det føles kanskje fjernt for oss «normale», når det i virkeligheten er så nært. Dette er damer vi kjenner.

Dette er vår venn, nabo, butikkansatt, eller i Rahavy sitt tilfelle; tannlegen vår. Noen ber om hjelp, men mange får ikke dette til. Mørketallene er store og tunge og ligger over samfunnet som en kommende storm.

Gjorde alt riktig

Det som provoserer meg er at Rahavy gjorde alt rett. Hun anmeldte til politiet, og fulgte den rettslige veien. Hun ba om hjelp flere ganger. Hun gjorde alt «riktig», og likevel er hun blitt drept.

Da er det noe som ikke stemmer med rettssystemet.

Men det er faktisk noe som er enda kjipere enn det; å bli drept.

Når han bryter besøksforbudet, skulle det lyst opp en varsellampe hos politiet. Det skal ikke være mulig å bryte besøksforbudet én gang, og i alle fall ikke ti ganger som han gjorde. De manglende konsekvensene for han, ble til forferdelige konsekvenser for Rahavy og hennes familie.

Rettsvesenets ansvar

Hver eneste anmeldelse fra Rahavy er grunn for å trå hardere til enn det som ble gjort.

Og da stilles spørsmålet; Hvordan har dette fått lov til å skje?

Kanskje lovene ikke strekker helt til. Kanskje rutinene ikke er gode nok rundt slike saker. Eller er kanskje politi og domstol bekymret for å gi for streng straff. Justismord og mediehets er ingen morsom anklage å få på seg.

Det er åpenbart feil person som blir straffet når praksisen er slik som her.

Men det er faktisk noe som er enda kjipere enn det; å bli drept.

Hvordan våger politiet og domstolen å gjøre en så dårlig jobb når vi har sett konsekvensen av dette mange ganger før? Spesialenheten lurer også på det, og de skal undersøke om politiet har brutt beskyttelsesplikten sin. Ut fra ordet i seg selv er det lett å si at ja, de har brutt beskyttelsesplikten sin. Beskytte er politiets plikt, men hvem beskyttet de egentlig?

Utsatt eller innsatt

Dette er et enormt stort samfunnsproblem. Vi må ta grep og legge skylden der den hører hjemme. Det er ikke rom for å mishandle og drepe partnerne sine. Det er heller ikke rom for å ikke straffe de det gjelder.

Politi og domstol, jeg har en oppfordring til dere. Se forskjell på de som er utsatt, og de som burde bli innsatt.

Jeg hadde vegret meg fra å be om hjelp selv jeg.

Det er åpenbart feil person som blir straffet når praksisen er slik som her. Dette er en hån mot voldsutsatte, og jeg forstår at noen vegrer seg for å be om hjelp.

Tenk å føle på en slik redsel at du ber om voldsalarm, også får du avslag. Politiet som følger saken din og skal hjelpe deg synes du overdriver risikoen.

DE synes ikke det er så farlig. Jeg hadde vegret meg for å be om hjelp selv, jeg. Og den dagen det oppleves som unødvendig å be om hjelp, er dagen rettssystemet har tapt.

(Teksten ble først publisert i Fredrikstad Blad.)