Rettssystemet er det nye virkemiddelet i krig

Det er lett å være enig om at personer som har begått grusomme forbrytelser skal stilles til ansvar. Men i kampen for å få dømt ansvarlige for internasjonale forbrytelser, står vi i fare for å se oss blinde på konsekvensene av de rettsprosessene vi løfter frem.

Rettsprosesser bidrar ikke nødvendigvis til fred, og noen ganger virker de mot sin hensikt. Kanskje er det på tide å revurdere strafferettens monopol på ideen om rettferdighet.

 

Bare ni personer er funnet skyldig av den internasjonale straffedomstolen, 17 år etter at den ble etablert

 

Med arven fra rettsprosessene i Nürnberg og Tokyo etter andre verdenskrig i minnet, har vold mot sivile i krig gått fra å være regnet som en uunngåelig realitet, til å bli straffet som internasjonale forbrytelser. Men dette har også åpnet for et nytt strategisk virkemiddel i væpnede konflikter – rettssystemet.

Verdenssamfunnet har i sin søken etter rettferdighet bygget opp et system av lovgivning og institusjoner som skal stille personer som har begått krigsforbrytelser til ansvar. Vi så det blant annet i kjølvannet av krigene i tidligere Jugoslavia og folkemordet i Rwanda. I 2002 ble den internasjonale straffedomstolen ICC etablert som en permanent, global rettsinstans.

Å straffeforfølge krigsforbrytelser i internasjonale domstoler er en lang og omfattende prosess. I juli i år ble krigsherren Bosco Ntaganda funnet skyldig i krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten begått i den Demokratiske Republikken Kongo. Han er dermed en av bare ni personer som er funnet skyldig av ICC, 17 år etter at domstolen ble etablert. Langt flere dømmes i nasjonale domstoler, og enda flere går fri.

 

Straff som rettferdighet

Et eksempel på betydningen av internasjonal strafferett så vi da Nadia Murad og Dennis Mukwege ble tildelt Nobels Fredspris i 2018. Da ble kriminaliseringen av seksuell vold som våpen i krig, og kampen mot straffefrihet for internasjonale forbrytelser trukket frem som en viktig del av arbeidet for en mer fredelig og rettferdig verden. Nadia Murad ber verdenssamfunnet stille gjerningspersonene bak folkemordet på jesidiene til ansvar. Sammen med advokat Amal Clooney jobber hun for at de ansvarlige skal stilles for retten i ICC. Til årets fredspris var Coalition for the International Criminal Court (CICC) blant de nominerte. CICC består av en rekke ikke-statlige organisasjoner som arbeider for å fremme ICC som en global rettsinstans.

På PRIO har vi kartlagt en rekke juridiske virkemidler både under og etter væpnede konflikter, som en del av prosjektet «All is Fair in Law and War». De fleste av dem er rettssaker. Det er tydelig at strafferetten dominerer, og at det er dette virkemiddelet man først og fremst benytter seg av. Kampen for rettferdighet, og mot straffefrihet, utkjempes i domstolene.

 

Kampen for rettferdighet, og mot straffefrihet, utkjempes i domstolene.

 

Hva straffen (ikke) kan utrette

I vårt forsøk på å legitimere bruken av straff, peker vi ofte på hva straffen kan utrette, og hvordan den fungerer avskrekkende. Men hva gjør man når det viser seg at rettssystemets evne til avskrekking kommer til kort?

Gjennom en systematisk analyse av straffereaksjoner mot konfliktaktører fant jeg at rettssystemet til dels har en helt annen funksjon enn å virke avskrekkende. Den nasjonale rettsstaten blir brukt som et legitimt våpen, og er i stor grad forbeholdt statlige konfliktaktører. Rettssaker ved nasjonale domstoler initieres i hovedsak av staten, og retter seg først og fremst mot opprørsgrupper og væpnet opposisjon. Ofte er det snakk om politiske rettssaker som er lite mer enn et spill for galleriet. Det finnes også flere eksempler på massehenrettelser i etterkant av slike rettssaker.

Til tross for at internasjonale institusjoner, slik som ICC, i noen tilfeller har kan fungere avskrekkende, så foregår langt flere rettssaker i slike nasjonale domstoler i skyggen av de mer synlige internasjonale domstolene.

 

Den nasjonale rettsstaten blir brukt som et legitimt våpen.

 

At ansvaret, og retten til å dømme, først og fremst ligger hos nasjonale domstoler er i større og større grad et viktig mål for det internasjonale strafferettsprosjektet. Men istedenfor å fungere som et uttrykk for rettferdighet, blir det nasjonale rettssystemet en forlengelse av den volden staten utøver mot sin opposisjon, og mot sivilbefolkningen. Og denne volden fortsetter både under og etter rettsprosessen..

Det betyr ikke at straff, og strafferett ikke har en viktig rolle å spille i fredsprosesser. Fokuset på strafferetten og kampen mot straffefrihet, samt et økende antall rettsprosesser vitner om at vi som samfunn krever at noen stilles til ansvar. Det er en sterk utvikling som må tas på alvor. Problemene oppstår når vår forståelse av rettferdighet, og de virkemidlene vi benytter oss av i større og større grad blir ensbetydende med strafferett. Vi står i fare for å se oss blinde på de negative konsekvensene av det globale strafferettsprosjektet, og skyve til side mer langsiktige løsninger på konflikter.

 

Kollektiv skyld og menneskeheten som offer

I internasjonale forbrytelser (krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord) presenteres selve menneskeheten som offer. Dette er ikke bare forbrytelser mot de som direkte utsettes for vold, men mot oss alle. Men når straff og strafferett er det sentrale virkemiddelet for å oppnå rettferdighet, havner fokuset på enkeltindivider. Dette individfokuset er en del av kjernen i strafferetten slik vi kjenner den. I en kontekst av krig og ekstrem vold er fokuset på individuelle gjerningspersoner spesielt utfordrende.

Et alternativ til straffeforfølgelse av enkeltpersoner er sannhetskommisjoner (slik som i Sør-Afrika) og ulike former for konfliktløsning med bakgrunn i lokal kultur og tradisjon. I mange tilfeller benyttes også ulike former for amnesti, og programmer som tilrettelegger for at de som tidligere har deltatt i væpnet konflikt skal kunne vende tilbake til samfunnet.

Disse alternativene har også kritikkverdige sider, og ofte samsvarer de ikke med vår forståelse av rettferdighet. Fordi disse alternativene ikke ses på som likeverdige i sammenligning med strafferetten, står de i fare for å bli skjøvet til side til fordel for rettslig intervensjon.

 

Når straff og strafferett er det sentrale virkemiddelet for å oppnå rettferdighet, havner fokuset på enkeltindivider

 

For hvordan straffer man volden som førte til mellom en halv og én million døde under folkemordet i Rwanda i løpet bare 100 dager i 1994? Hva med de som har bidratt til den nåværende krisen i Syria, eller folkemordet på jesidiene?

I kjølvannet av grusomhetene i Rwanda ble et stort antall mennesker dømt i internasjonale og nasjonale domstoler, men hvem hadde egentlig skylden? Folkemordet i Rwanda kan ses som et uttrykk for landets komplekse historie, og langvarige spenninger og sosial ulikhet som strekker seg tilbake til kolonitiden.

 

Når alle har skyld

Å trekke slike historiske og strukturelle linjer kan være vanskelig, og er sjelden ukontroversielt. Å stille et system eller selve historien til ansvar, er utfordrende (og for vestlige stormakter ofte svært konfronterende). En tydelig og langt mer begripelig gjerningsperson er den eller de individene som holdt drapsvåpenet i hånden.

Folkemordet i Rwanda er et eksempel på hvordan vold går fra å være noe uvanlig, et avvik, til å bli en del av hverdagen. Kanskje er det først fra utsiden, eller i etterkant, at man som samfunn er i stand til å ta innover seg den brutaliteten man har bevitnet. Og det er med denne bevisstgjøringen, forakten og avmakten, at våre forventninger om rettferdighet og straff blir til. Men hvem stiller man til ansvar når ingen har hele, og alle har en del av skylden?