Rusreform for ungdommen nå til dags

Medforfattere:
Øystein Bruun Ericson, phd-stipendiat og kriminolog
Jens Christian Holm, sosialarbeider, leder på Ung Arena på Oslo Vest
Kenneth Arctander, daglig leder av RIO og phd-student ved Universiteit Gent

Rusreformen angår oss alle; enten vi foretrekker alkohol eller cannabis, er bekymra foreldre til tenåringer vi håper at ikke ruser seg, eller om vi er utforskende ungdom som prøver å holde hodet over vann, i en hverdag fylt med prestasjonspress, pandemi og kjedsomhet.

Etter diskusjonene rundt terskelverdier, hvor store mengder rusmidler som ikke lenger er straffbart å bære, ser man ut til å ha landet på et brukbart kompromiss. Så handler debatten nå mest om reformens oppdragende rolle overfor ungdom. Det har dog blitt gitt lite plass til de unges egne stemmer.

Så handler debatten nå mest om reformens oppdragende rolle overfor ungdom

Ingen av oss er unge lenger, men vi ønsker å invitere de unge inn i diskusjonen. Vi vet at de har mer kunnskap enn de nå gis kred for, både av en del politikere og av politiet. Det er betenkelig hvordan vi som voksne tillater oss å snakke ned bredden av norsk ungdom, som vi i grunnen vet at er mye snillere, smartere og flinkere enn det vi sjøl var. Ungdata fra årtusenskiftet viser at det går bedre og bedre med norsk ungdom. Det store flertallet har gode oppvekstvilkår og god livskvalitet. Ungdom leser, diskuterer, finner informasjon og gjør seg opp meninger i et tempo og på plattformer som ikke en gang fantes før. At godt voksne folk, som tror Facebook er en privat sfære og at algoritmer er en subsjanger av musikksjangeren rythm n’ blues, skal belære en generasjon som er vant med informasjonshåndtering på et nivå vi ikke var i nærheten av, er verdt en ok, boomer!, i seg selv!

Det er skivebom å avskrive ungdommens forståelse av forskjellen på konsepter som avkriminalisering og legalisering, når vi vet hvor mye informasjon de håndterer og filtrerer hver bidige dag på alle mulige plattformer. Det er forskjell på å røyke hasj og sette en smell i lysken. Dette forstår de godt, særlig hvis vi som deltar i debatten er redelig nok til ikke å feilinformere.

Det vi derimot risikerer når vi avskriver dem, er at de avskriver oss, og finner informasjon og folk å være i dialog med på steder vi aldri vil ha tilgang til. Potensielt livsviktig innsikt forsvinner som dugg for solen, fordi ungdommen anses som kunnskapsløse og møtes med sanksjoner, heller enn dialog, der de strever etter å løse floker i overgangen mellom ungdomstid og voksenliv.

Et spor som nå går igjen i debatten er at man ønsker å skjerme de mest utslåtte, men fortsatt skremme de yngste ved å opprettholde bruk av straff og sanksjonering fra justissektoren. Har vi glemt at de “utslåtte og tunge”, en gang var de unge? Eller at det også finnes unge, tunge, rusmiddelavhengige?

På ny møtes et faglig tungt og veloverveid dokument med fordommer og moralisme

Rusreformutvalget bygget sine konklusjoner på et kunnskapsgrunnlag som legger tre ting til grunn: At straff skader og stigmatiserer. At straff ikke har en dokumentert avskrekkende effekt på bruk av narkotiske stoffer. Og at stigmatiserte grupper som regel får dårligere hjelp i helsevesenet og forskjellsbehandles i samfunnet ellers.

Siden utvalget la frem sin utredning, har det kommet enda mer forskning som forsterker dette standpunktet, og som i tillegg indikerer at kontakt selv med lavere inngrep fra justissektoren faktisk stempler ungdom og bidrar til økt kriminell og antisosial atferd.

Ettersom vi som skriver de siste 20 årene har vært i rusfeltet både som brukere og fagpersoner, har vi selv erfaring med hvordan stigma, moralisme og muligheten for straff har stått i veien for viktige og faglig funderte tiltak på rusfeltet.

Det var ikke reint lite moralisme og skepsis som måtte overvinnes da tiltak som substitusjonsbehandling, sprøyterom, sprøyteutdeling og motgiftutdeling ble foreslått i sin tid. Noen av disse tiltakene har i ettertid vist seg å være avgjørende for at for eksempel overdosedødsfallstallene i Norge, tross alt, ikke ser like bestialske ut nå som de gjorde på midten av 2000-tallet. Når vi nå har trådt inn i 2021 skulle en tro vi var kommet lenger, men på ny møtes et faglig tungt og veloverveid dokument med fordommer og moralisme.

Mens ungdom fra fattige familier i mye større grad møter politiet dersom de ruser seg, så ser rusreformen allerede ut til å være innført hva gjelder straffeforfølgning for rusbruk blant dem på Oslo vest. Men dette betyr ikke at ikke ungdommen på Oslo vest også møter det samme stigmaet knytta til rusbruk, og redselen for å snakke med voksne om hva de gjør. Men ruse seg, det gjør de, uavhengig av dagens strenge narkotikapolitikk. De bare forteller det ikke til oss. Politiet avdekker det heller ikke.

Altfor lenge har formidling av god, forebyggende og faglig korrekt kunnskap blitt feid til side som følge av overbevisning om straffens forebyggende og rehabiliterende kraft

Hva gjør vi da? Einstein sa noe sånt som at definisjonen på galskap var å gjøre det samme om og om igjen, men å forvente et annet resultat. Nå har vi ført en restriktiv politikk på rusfeltet i flere tiår. Norge ligger høyt på overdosestatistikken og lovgivningen rammer befolkningen, og kanskje spesielt ungdommen vår skjevt. Nettopp her ligger et av argumentene som burde slått beina under hele debatten. I det minste fått oss til å stoppe litt opp, tatt en time out og funnet en løsning. Dagens system rammer sosialt skjevt og bidrar til reproduksjon av sosial ulikhet.

Altfor lenge har formidling av god, forebyggende og faglig korrekt kunnskap blitt feid til side som følge av overbevisning om straffens forebyggende og rehabiliterende kraft. Det er en fallitterklæring overfor ungdom – og kunnskapssamfunnet – å hevde at folk automatisk tror at mindre straff betyr at narkotika er trygt.

Gitt at man tror på forskning på avkriminalisering, så står vi egentlig overfor noen helt enkle spørsmål. Skal vi fortsette å framstå som Tante Sofie i møte med ungdom som sårt kunne trengt noen voksne som samtalepartnere om livets dilemmaer i stort og smått?

Skal vi fortsette å avskrive oss dialog med den oppvoksende generasjon, i den villfarelse at det å skade noen avskrekker andre? Eller skal vi våge å gå i dialog med ungdom om det de ønsker med ei ungdomsvennlig tilnærming? Vi trodde egentlig Margrethe Munthes tid var forbi.