Så lav kan vel ikke flukthastigheten være?

I sin fascinerende bok om svarte hull og menneskets plass på jorden, “Mörkret och människan”, skriver Jonas Enander om det som kalles for “flukthastighet”.

Dermed var den røde linjen passert.

Det er den hastigheten som kreves for å trosse gravitasjonen og forlate et himmellegemes overflate. For å “slippe løs” fra jorden må du reise i elleve kilometer per sekund.

En svimlende hastighet.

Månen har lavere gravitasjon. Der kreves det 2 kilometer per sekund. For en asteroide holder det med 2 meter per sekund. “Du kan forlate astroiden med en enkelt utskytning”, skriver Enander.

Jeg innser at sammenligningen har sine svakheter, men ser man tilbake på den politisk debatten i 2024, befinner Sverige seg i dag betydelig nærmere asteroidens enn jordens flukthastighet.

Det har vært så enkelt for mange å distansere seg fra verdier og standpunkter som tidligere ble betraktet som fundamentale for det åpne og demokratiske samfunnet. En enkelt utskytning bare.

Det hadde ingen skrytt av for bare noen år siden.

Liberalernas Johan Pehrson er vel det fremste eksemplet. 2024 var året da Liberalerna åpnet for å slippe inn Sverigedemokraterna i regjeringen. “Vi må være innstilt på gjøre visse omprioriteringer”, sa Pehrson.

Dermed var den røde linjen passert.

En enkelt utskytning. Ikke en gang 2 meter i sekundet.

2024 var også året da debatten om å begrense innvandring, som har stått øverst på den offentlige samtalens dagsorden i minst et tiår, gikk over til å handle om “tilbakeføring” av innvandrere.

Slik forlot vi selv dette faste punktet.

Tidligere i høst sto daværende migrasjonsminister, nåværende utenriksminister, Maria Malmer Stenergard, triumferende på en pressekonferanse og forklarte at det for første gang på 50 år er flere som utvandrer enn som innvandrer til Sverige.

Det hadde ingen skrytt av for bare noen år siden.

For flukthastigheten kan vel ikke være så lav?

Etter Trumps seier i USA i begynnelsen av november har retorikken blitt trappet opp ytterligere. Ebba Busch har hatt et utspill om at innvandrere som ikke stiller seg bak “svenske verdier” burde forlate landet. Hva nå svenske verdier er for noe. Skal rasister få lov til å bli? Eller kristenfundamentalister? Eller kommunister?

Jimmie Åkesson, som dirigerer regjeringen med en taktstokk, gikk deretter ut og krevde at personer med dobbelt statsborgerskap skal kunne miste sitt svenske.

Regjeringen satte umiddelbart ned et utvalg for å utrede spørsmålet.

På den andre siden har Socialdemokraterna en gang for alle slått fast at de ikke tenker å utfordre regjeringens harde linje i kriminalpolitikken. Partiets nye talsperson på dette området, Teresa Carvalho, har hatt utspill om å innføre anonyme vitner og kollektiv straff for å få has på de kriminelle gjengene. Hun vil også gjøre det enklere å sette fotlenke på barn.

Et raskt hopp vekk fra tidligere prinsipper, selv om mange sosialdemokratier nå gjør sitt beste for å hevde at det absolutt ikke er noen forandring.

Ei heller i innvandringspolitikken legger Socialdemokraterna seg langt unna regjeringen.

Kanskje 2025 kan blir det året da vi tross alt slipper inn litt lys igjen?

Det er fascinerende at dette spørsmålet har kunnet dominere debatten så lenge, og at så mange fortsatt mener at Sverige må redusere innvandringen. Migrationsverket regner med mindre enn 10 000 asylsøkere i 2025.

La oss håpe at 2025 blir det året da samfunnet viser at deres verdiers iboende gravitasjon var sterkere enn som så.

For flukthastigheten kan vel ikke være så lav?

Det skal vel mer til for at rød linje etter rød linje passeres?

Farten er vel for høy?

Jonas Enanders bok handler som sagt om det svarte hullet. De områdene i universet som har en så enorm gravitasjon at ingenting, ikke en gang lys, kan slippe ut. Svensk politikk fungerer akkurat nå på omtrent samme vis.

Kanskje 2025 kan blir det året da vi tross alt slipper inn litt lys igjen?

(Først publisert hos dagensarena.se. Oversatt av redaksjonen.)