Samarbeid forutsetter styrke

I et svarinnlegg skriver Kristin Clemet at det norske arbeidslivet «i mangt og mye er et samarbeidsliv».

Det har hun rett i. Men hun har ikke rett i at samarbeidslinjen står i motsetning til maktkampen i arbeidslivet. I virkeligheten er det stikk motsatt.

Det var mitt hovedpoeng: Forbedringer i arbeidslivet har aldri kommet gjennom teselskap. Det er nemlig ikke slik at den norske samarbeidsmodellen har vokst ut av velvillighet fra arbeidsgiversiden fordi de «vet at utsikter til høyere lønn gir incentiver til produktivitetsforbedringer», for å bruke Clemets egne ord.

Clemet advarer mot å bruke streik i utide.

Før fagbevegelsen fikk fotfeste, var det ikke noe som het verken overtidstillegg, tariffavtaler eller helgefri. Det var heller ingenting som het sykelønn, feriepenger eller velferdsstat.

Alt dette har måttet kjempes frem. Dels gjennom organisering på arbeidsplassene, forhandlinger og streik. Og dels gjennom at arbeiderbevegelsen har vært pådriver for arbeidslivsreformer og velferdsordninger i Stortinget. Her skiller våre historieforståelser lag.

I Clemets verdensbilde kommer samarbeid av seg selv. Men arbeiderbevegelsens biblioteker er fulle av eksempler på hvordan det går med arbeidstagere som ikke har hatt makt til å stå opp for sine rettigheter.

Clemet advarer mot å bruke streik i utide. Jeg vet ikke om hun ønsker å forby streikeretten som sådan, men hun har foreslått å begrense den for ansatte i offentlig sektor. Dette skulle gjøres gjennom å innføre et «krav om proporsjonalitet mellom formålet med streiken og den virkningen den har». Eller med andre ord at politikerne skal gripe direkte inn i streikeretten og i forholdet mellom partene i arbeidslivet – uten at verken liv eller helse står på spill.

Interessant nok virker det som Clemet mener LO har for mye makt når hun beskriver LOs politiske gjennomslag.

Videre skriver Clemet at trepartssamarbeidet bør være balansert. Men balanse krever likeverdige parter. Om staten tar parti gjennom å svekke streikeretten, er det ikke balanse – det er vingeklipping av arbeidstakeres mulighet til å sette makt bak kravene.

Samtidig ser Clemet ut til å mene at det er et problem at partene i arbeidslivet «kan bremse nødvendig omstilling». At arbeidstakeres organisasjoner uttrykker sin mening om politiske beslutninger som påvirker dem, mener jeg derimot er en viktig del av demokratiet.

Det er et kjent knep Clemet bruker når hun i beskrivende ordelag omtaler LO som en synkende maktfaktor. Det er selvsagt ikke en nøytral observasjon, men ønsketenkning fra høyresidens sjefsideolog. LO har mer enn en million medlemmer og har et unikt gjennomslag i både arbeidslivet og politikken.

LOs støtte til Arbeiderpartiet vedtas åpent – av delegater, på en demokratisk kongress.

Interessant nok virker det som Clemet mener LO har for mye makt når hun beskriver LOs politiske gjennomslag. At høyresiden misliker at LO foretrekker venstresiden, er imidlertid ikke noe nytt. Det er heller ikke et unikt fenomen at ulike samfunnskrefter støtter opp om politiske ideer og prosjekter.

Når en demokratisk organisasjon for arbeidsfolk bevilger penger til et parti, er det ikke mindre legitimt enn når skipsredere finansierer tenketanker for å fjerne formueskatten. Eller når anonyme kapitalister gir penger til Frps valgkamp.

LOs støtte til Arbeiderpartiet vedtas åpent – av delegater, på en demokratisk kongress. På høyresiden skjer støtten i det stille fra noen av Norges rikeste mennesker – i bekymringsverdig økende takt.

Det er den store forskjellen på kollektive vedtak og anonyme sjekker underskrevet i mer eller mindre hemmelige rom.