SAS i motvind

SAS var i likhet med andre luftfartsselskaper hardt rammet av pandemien. Dette førte til at om lag 560 SAS-piloter, inkludert 200 norske, mistet jobben i fjor. Nå som samfunnet har åpnet opp og luftfartstrafikken tar seg opp igjen, står fremdeles mange SAS-ansatte uten jobb. Piloter som har ventet lenge på å komme seg tilbake på jobb, mener at de fikk beskjed av SAS om å beholde uniformen og at de var velkomne tilbake når trafikken returnerte til et mer normalt nivå.

SAS på sin side valgte å endre selskapsstrukturen ved å omorganisere selskapet i fire enheter; tre datterselskaper internt og et eksternt som skulle ha ansvaret for innleie fra underleverandører. To av datterselskapene, SAS Connect og SAS Link, utlyste nye flypilotstillinger. De nye jobbene i datterselskapene krevde imidlertid godkjente flysertifikater for nye flytyper. Dette diskvalifiserte de arbeidsledige pilotene, som nå var tvunget til å ta dyre kurs for å kunne få jobbene, selv om de hadde gjenansettelsesrett hos SAS.

Konflikten mellom SAS og de tidligere ansatte viser hvor viktig det er med et anstendig arbeidsliv hvor arbeidstakernes interesser blir godt ivaretatt.

Hvilket utfall saken vil få er det selvfølgelig ingen som vet ennå. Saken har skapt sterke reaksjoner, spesielt blant fagforeninger. Parat har for eksempel varslet om at de vil reise søksmål mot SAS for brudd på inngåtte avtaler ved å opprette nye datterselskaper og dermed flytte produksjonen. Mye tyder på at det blir en rettslig prosess.

Konflikten mellom SAS og de tidligere ansatte viser hvor viktig det er med et anstendig arbeidsliv hvor arbeidstakernes interesser blir godt ivaretatt. Vi har vært gjennom en pandemi som har satt fellesskapet vårt på prøve. SAS-ansatte er blant dem som har tatt den største støyten for oss alle. De har vært arbeidsledige eller permitterte i lange perioder. De har vært nødt til å slutte å jobbe for å begrense smittespredningen. På den andre siden har SAS mottatt statlig støtte fra Norge, Sverige og Danmark for å klare seg gjennom krisetiden.

Allerede i mars 2020, da pandemiutbruddet var et faktum, fikk SAS en statlig lånegaranti på 1,5 milliarder kroner. Det ble gjort for å berge norsk næringsliv og arbeidsplasser. I mellomtiden har selskapet omstrukturert ved å opprette datterselskaper hvor det har blitt utlyst nye stillinger.

Men de oppsagte har ikke hatt fortrinnsrett på stillingene. SAS begrunner det med at det ikke dreier seg om stillinger i morselskapet. Det har skjøvet erfarne SAS-ansatte ut i kulden. Omstruktureringen tyder på at selskapet ville omgå gjenansettelsesretten. Dette er dypt usolidarisk og et brudd med solidaritetsånden som har preget vårt samfunn under pandemien. Det bryter også med prinsippet om et anstendig arbeidsliv.

Omstruktureringen tyder på at selskapet ville omgå gjenansettelsesretten.

SAS er et selskap som konkurrerer i en markedsøkonomi. Det må jobbe mot viktige målsettinger om lønnsomhet, effektivitet og konkurransedyktighet. Ellers vil selskapet tape i markedskonkurransen. Organisatoriske endringer kan være et effektivt virkemiddel for å klare å gjøre det bra i konkurransen. Selskapsendringer forutsetter imidlertid en god kommunikasjon med ansatte (permitterte eller oppsagte) for å gi informasjon om hvordan selskapet skal struktureres og hvilke konsekvenser det har for de ansatte.

Det er en ærlig sak. Problemet her er at SAS har gått bak ryggen på de de oppsagte ansatte. At pilotene først fikk beskjed om å ha uniformen klar for så å finne ut at SAS oppretter nye datterselskaper med nye flytyper med krav om andre flysertifikater, er mildt sagt kritikkverdig. Det er en form for dobbeltkommunikasjon som svekker tilliten til selskapet.

Når en av pilotene som har stått frem offentlig med sin kritikk av SAS skriver på sin Facebook-profil at SAS holdt jevnlig informasjonsmøter med dem på Teams, så er det noe som skurrer. Slike informasjonsmøter har jo vært avholdt med sikte på å få dem tilbake i jobb etter pandemien. Ellers hadde  det vært poengløst å ha dem. Det blir ikke opplyst om at pilotene skal ha blitt informert om selskapsendringene på Teams-møtene. SAS har heller ikke opplyst om hvorvidt de har jobbet med alternative løsninger for å hente tilbake de oppsagte pilotene. Dette har derfor skapt grobunn for misnøye og en følelse av svik hos pilotene.

Det blir heller ikke bedre at Norgessjef i SAS Kjetil Håbjørg under en debatt om luftfartens fremtid i Arendalsuka svarte at de oppsagte SAS-ansatte hadde gode forutsetninger for å få jobbene sine tilbake. De var foretrukket fremfor andre i søknadsprosessene. Han sa ingenting om at jobbene deres ville bli flyttet til datterselskaper, at avtalen om gjenansettelse ikke gjaldt lenger eller at de måtte søke på sine egne jobber. Dette bidrar bare til å forsterke kritikken mot SAS.

At SAS, i likhet med andre flyselskaper, har vært nødt til å forholde seg til kostnadskutt i lys av pandemien, er som forventet. Men SAS har etter min mening ikke begrunnet godt nok hvordan endringene vil øke lønnsomheten og styrke konkurransedyktigheten. Selskapet har ikke forklart hvordan det blir mer lønnsomt med nye flytyper og flypiloter.

SAS-saken reiser spørsmålet om hva slags arbeidsliv vi ønsker oss.

SAS viser til en avtale med 38 ulike fagforeninger og en nylig inngått avtale med danske Flyvebranchens Personale Union (FPU). Hvorvidt dette styrker troverdigheten til SAS, er høyst usikkert. Ifølge Norske SAS-flygeres forening har FPU veldig få medlemmer i SAS som er rammet av oppsigelsene. Det er ingen informasjon om hvordan FPU og de andre fagforeningene har jobbet for å ivareta arbeidstakernes interesser – om de har gjort det i det hele tatt. Vi har ikke har vi hørt så mye fra dem. Ikke har de diskutert saken med sine norske fagforeningskollegaer heller. I Norge har derimot både LO og Parat reagert kraftig på planene til SAS.

SAS-saken reiser spørsmålet om hva slags arbeidsliv vi ønsker oss. Krevende og vonde omstillingsprosesser i en markedsøkonomi er noe vi må leve med. Det vi derimot ikke kan tillate oss, er å akseptere arbeidsgivere som bruker kreative måter å endre selskapsstrukturer på for å kvitte seg med ansatte. I fjor stod norske politikere i kø for å ta avstand fra Wizz Airs holdning til fagforeninger. Tiden er inne for å se på hjemlige aktørers opptredener.