Selvmotsigende og navlebeskuende fra Fremskrittspartiet

Allerede før statsbudsjettet ble lagt fram onsdag morgen, varslet Sylvi Listhaug at Frp vil kreve mindre penger til bistand og færre kvoteflyktninger i forhandlingene. «Frp vil prioritere norske interesser og innbyggere», skrev hun på sin Facebook-profil. Ikke ukjent retorikk fra den kanten, men selvmotsigende og navlebeskuende.

Norge og nærområdene

Det er selvmotsigende fordi Frp har selv tatt til orde for å «hjelpe mer i nærområdene». De vil ikke ha flyktninger til Norge, fordi de mener de får mer igjen for pengene ved å hjelpe dem «der de er».

Frp er opptatt av at vi skal forebygge irregulær migrasjon til Europa og Norge, men da må vi sørge for at flyktningene blir godt ivaretatt i sine nærområder. Passive liv i flyktningleirer er nedbrytende. Noen av konfliktene er langvarige og da trenger mottakerlandene hjelp til å integrere flyktningene slik at de kan forsørge seg selv og bli en ressurs i landet de har flyktet til. Det innebærer alt fra helse- og skolerettigheter til tiltak for å skaffe dem jobb. Integrering vil også gjøre repatriering til hjemlandet lettere hvis det skulle bli aktuelt.

En logisk slutning av FrPs argumentasjon vil jo dermed være å øke, ikke kutte, bistanden til disse landene

For å ikke skape lokale konflikter, er det viktig at bistanden fra Norge kommer alle til gode og ikke bare flyktningene. En bedre ivaretakelse av flyktninger i nærområder vil gjøre behovet for å foreta farlige reiser med menneskesmuglere til Europa mindre. Det er nemlig ikke slik at de som flykter har Norge og Europa som et utpekt reisemål, slik Frp liker å hevde. Av de totalt 79,5 millioner menneskene som har måttet forlate sine hjem på grunn av krig, konflikt, sult eller annet, befinner 45,7 millioner mennesker seg i eget land. 73 prosent av de som har krysset en grense oppholder seg i et naboland. Mange av dem noen av verdens fattigste og mottakere av norsk bistand.

En logisk slutning av FrPs argumentasjon vil jo dermed være å øke, ikke kutte, bistanden til disse landene.

Bistand ikke nok

Det er riktig at det er gjennom bistand og humanitær hjelp vi kan hjelpe flest mulig flyktninger. Men det vil stadig være behov for å overføre noen av de sårbare flyktningene til mer permanente løsninger. Dette kan også være en del av strategien for å avlaste mottakerlandene og finne gode løsninger lokalt. I noen leire eller områder er det rett og slett for mange flyktninger, og da vil bistand alene ikke være tilstrekkelig. FNs kvoteordning skal nettopp bidra til å finne slike løsninger. Norge har en lang tradisjon for å ta imot kvoteflyktninger via FN.

I noen leire eller områder er det rett og slett for mange flyktninger, og da vil bistand alene ikke være tilstrekkelig

Når Fremskrittspartiet ønsker å redusere både bistanden og mottak av kvoteflyktninger til et minimum, så avslører de nok en gang at «det er bedre å hjelpe dem der de er» bare er et vikarierende argument fra deres side.

En verden i krise

En reduksjon av bistanden vil være uansvarlig og navlebeskuende også med tanke på at verden står midt i en ekstrem vanskelig situasjon på grunn av koronakrisen. Mer enn 36 millioner mennesker er smittet og én million er døde av viruset. Mange fordi de ikke har hatt tilgang til tilstrekkelig helsehjelp.  I tillegg har svært mange mennesker mistet levebrødet sitt på grunn av koronarestriksjoner.

Hvis det er ett år bistandsbudsjettet ikke bør kuttes, må det jo være i år

Etter år med fall i antall absolutt fattige i verden, øker nå antallet mennesker som lever under den globale fattigdomsgrensen. Flere vil også dø, om ikke av viruset i seg selv, så av dets bieffekter. FN frykter for eksempel en drastisk økning i antall mennesker som regelrett sulter som følge av husholdningers inntektstap. Stenging av skoler har rammet barns rett til utdanning hardt. Så mange som 1,5 milliarder barn var i vår ute av skolen. Ifølge UNICEF er nettbasert hjemmeskole først og fremst et privilegium for barn i rike land.

For å si det på en annen måte: Hvis det er ett år bistandsbudsjettet ikke bør kuttes, må det jo være i år.

Allerede drastiske kutt

Likevel mener Fremskrittspartiet at nå er tiden for å trekke stigen opp etter seg. Dette til tross for at bistandsbudsjettet allerede er rammet av kutt. Regjeringen har nemlig lagt fram et budsjett som innfrir målet om én prosent av Norges bruttonasjonalinntekt (BNI) til bistand, men fordi denne er lavere enn i fjor, betyr det mindre i kroner og øre til verdens fattige. Dette kan åpenbart begrunnes med nøktern pragmatisme, all den tid også Norge står i en krise. Men at det det skjer mens Kristelig Folkeparti sitter med nettopp denne statsrådposten bør ikke gå upåaktet hen hos deres velgere.

Frp kommer til å bruke forhandlingene med regjeringen for å markere sin strenghet i bistands- og flyktningpolitikken

Men så er det nå en gang slik denne gangen at makten ikke ligger i de foldede hender, men hos opposisjonspartiet Frp. Erna Solbergs mindretallsregjering signaliserte allerede før budsjettfremleggelsen at de primært ønsker et budsjettsamarbeid med den tidligere regjeringspartneren. Og ved å insistere på at Granavold-plattformen fremdeles ligger til grunn, har Solberg gitt ytterligere innflytelse til Frp.

Frp kommer til å bruke forhandlingene med regjeringen for å markere sin strenghet i bistands- og flyktningpolitikken. Men å vise solidaritet på tvers av landegrenser og folkegrupper under den pågående krisen er viktigere enn Frps markeringsbehov. Hvis regjeringen mener alvor med sine ord om dugnad, bør de se seg om etter støtte fra andre partier enn Fremskrittspartiet.