Europa i selvhjelpsmodus

BERLIN – Da COVID-19 rammet Europa og tvang millioner av mennesker i internt eksil, ble mange overveldet av en sterk ensomhetsfølelse. Det var ikke bare et uttrykk for en lengsel etter å gjenforenes med venner og familie.

Det var også en følelse av at landet deres var blitt sviktet under den globale pandemien, overlatt til sin egen hjelpeløshet. Denne følelsen av å ha blitt avvist påvirker i stor grad den individuelle psyken og verdenssynet til Europas innbyggere.

Undersøkelsen viser at europeere har følt seg fullstendig sviktet av EU-institusjoner, multilaterale organisasjoner og Europas nærmeste partnere.

Dette er det viktigste funnet i en ny EU-spørreundersøkelse som omfatter 11 000 mennesker fra ni europeiske land – Bulgaria, Danmark, Frankrike, Tyskland, Italia, Polen, Portugal, Spania og Sverige – som til sammen representerer to tredjedeler av EUs befolkning.

Spørreundersøkelsen fra European Council on Foreign Relations (ECFR) viser paradoksalt nok at den manglende EU-hjelpen til medlemslandene i den første fasen av krisen har ført til et sterkt krav om felles handling – både for å hjelpe land med å komme på beina igjen, og for å sette dem i stand til å overleve i den verdenen pandemien er i ferd med å skape.

 

Både EU, USA og Kina svikter

ECFR-undersøkelsen viser at europeere har følt seg fullstendig sviktet av EU-institusjoner, multilaterale organisasjoner og Europas nærmeste partnere under denne krisen. Rundt 63 prosent av respondentene i Italia og 61 prosent i Frankrike sa at de ikke syntes EU hadde møtt utfordringen med pandemien på en god måte.

I tillegg var prosentandelen av respondentene som mente at USA hadde vært en viktig alliert for landet deres under koronaen, forsvinnende liten. Det var flest som mente det i Italia: 6 prosent. I tre land – Danmark, Portugal og Tyskland – sa de fleste av innbyggerne at deres oppfatning av USA var blitt dårligere i løpet av krisen, et syn en større minoritet i Italia, Polen og Bulgaria delte.

Spesielt i Spania og Bulgaria klandrer flertallet Kina for utbruddet av koronaviruskrisen i Europa.

Dette svekkede inntrykket av USA ser ut til å gjenspeile mer enn ren misbilligelse av president Donald Trump. Det er utvilsomt mange europeere som ser på USAs kaotiske COVID-19-respons og spør seg selv om hvordan de kan stole på at et land som strever med å klare seg selv, skal kunne beskytte Vesten.

Samtidig hevder over 60 prosent av de franske og danske respondentene og nesten halvparten av respondentene i Tyskland at de har fått et kjøligere forhold til Kina. Spesielt i Spania og Bulgaria klandrer flertallet Kina for utbruddet av koronaviruskrisen i Europa.

 

Nytt ønske om felles handling

Men europeernes nåværende uro over å ha blitt overlatt til seg selv, nører opp under et nytt ønske om felles handling. Rundt 63 prosent av alle respondentene (flertallet i hvert av de ni landene der undersøkelsen ble gjort) mener at den nåværende krisen har vist behovet for mer samarbeid på EU-nivå.

Før pandemien lot europeisk politikk ofte til å bli definert av stridende leirer av nasjonalister og globalister. Spørreundersøkelsen vår viser at COVID-19-krisen har gjort forskjellene mellom dem mindre. Mange nasjonalister har innsett at en nasjonalstat ikke kan berge seg ved å stå alene, og globalistene har i økende grad erkjent at det aldri vil bli perfekt internasjonal orden så lenge Trump, Russlands president Vladimir Putin og Kinas president Xi Jinping sitter med makten.

Det er i ferd med å åpne seg et nytt rom for å finne europeiske løsninger.

Resultatet er at begge gruppene er blitt mer opptatt av å se på mulighetene for å bygge opp en regelbasert utopi i Kants ånd i Europa. Det er i ferd med å åpne seg et nytt rom for å finne europeiske løsninger fordi verken nasjonalistisk forskansning eller globalt samarbeid vil kunne avverge den neste krisen.

52 prosent av respondentene i ECFR-undersøkelsen ønsker faktisk en mer enhetlig respons fra EU på globale trusler og utfordringer. 46 prosent støtter økende kontroll over sammenslutningens ytre grenser, og 41 prosent vil presse bedrifter til å produsere mer medisinsk utstyr og medisiner innenfor EU selv om det vil gi høyere priser. I alle de ni landene er andelen respondenter som støtter en mer aktiv innsats i forbindelse med klimaendringene etter pandemien, dessuten større enn den som vil at vi skal gjøre mindre.

 

Et historisk vendepunkt?

I hele Europa innser folk at hvis en handels- og teknologikrig mellom Kina og USA skulle sette globaliseringen i fare, vil et sterkere europeisk samhold – også i form av EUs foreslåtte gjenopprettingsplan – være det som gir størst håp for å kunne trygge økonomiene og verdiene deres. Europa trenger ikke å nøye seg med å lovprise fordelene med en grønnere økonomi, men kan sette en pris på karbon og bruke grenstolljusteringer for å overtale andre til å følge samme standard – eller ta kostnadene for å la være. EUs digitale agenda og planer for skattlegging av digitale tjenester kan på samme måte tvinge globale teknologigiganter til å følge europeiske regler.

Nasjonale myndigheter og Brussel-baserte EU-institusjoner innser at COVID-19-krisen har åpnet opp for sterkere kollektiv europeisk handling. Makthavere må imidlertid forstå at kravene fra velgere over hele kontinentet om mer omfattende samarbeid ikke gjenspeiler et ønske om institusjonsbygging, men snarere en dyp uro for å miste kontrollen i en farefylt verden.

Den fransk-tyske gjenopprettingsplanen som ble lagt frem i mai, kan ha markert begynnelsen på et viktig nytt kapittel i europeisk historie.

Akkurat nå er Europa mer et fellesskap av nødvendighet enn av eget valg, og velgere ser i økende grad på EU som et redskap for å styrke, og ikke svekke, nasjonal suverenitet.

Den fransk-tyske gjenopprettingsplanen som ble lagt frem i mai, kan ha markert begynnelsen på et viktig nytt kapittel i europeisk historie. Men når sammenslutningens ledere skal bygge opp et mektigere og forent Europa, er de nødt til å skreddersy argumentene sine på en måte som taler til europeiske velger og ikke støter dem bort.

Project Syndicate, 2020.

Oversatt av Lene Stokseth