“Jeg kan ha sex, Vilde, jeg bare velger å ikke ha det”

VGs anmeldelse av siste sesong av Skam sender signaler om at man ikke er modig nok før man gir etter for samfunnets krav og konvensjoner. Ifølge anmelderen var det nemlig “feigt” at Sana ikke levde opp til forventninger om å “kaste” hijaben, debutere seksuelt eller vanære profeten Muhammed.

Det er skuffende hvor lite forståelse Imeland gir uttrykk for når det gjelder unge muslimske jenters liv.

Hva mener egentlig VGs anmelder, Vilde Sagstad Imeland, og de som er enige med henne? Er Sana og de svært mange jentene som identifiserer seg med henne og hennes valg, feige?

 

Fryd og forventninger

Jeg husker godt da det nettopp hadde blitt kjent at Sana skulle være hovedpersonen i siste sesong av Skam. Kommentarfeltene florerte av kommentarer som ga uttrykk for fryd og forventninger.

For mange unge muslimer, inkludert meg selv, var det en stor glede å bli inkludert i et slikt narrativ som hovedperson. Det er nemlig ikke lenge siden jeg selv var i tenårene, brukte hijab og hang daglig med min ikke-muslimske gjeng.

 

Sterk tilknytning til Sana

På den tiden tok jeg et valg om hvilket liv jeg ønsket for meg selv, og for meg falt valget på å praktisere min gudstro. Derfor har slike som meg – mange ungdommer og unge voksne med muslimsk bakgrunn – hatt en sterk tilknytning til Sana og relatert seg til hennes livsmestring i møte med storsamfunnet.

 

Nå er det ikke slik at man må være muslim for å kjenne seg igjen i Sana – det er nærliggende å tro at enhver som skiller seg ut fra massen vil kunne kjenne seg igjen i hennes annerledeshet, og ikke minst de følelsene det å skille seg ut innebærer.

 

Anerkjenner ikke forskjellene

Jeg har ingen interesse av å tillegge Imeland meninger hun ikke har, men jeg har en interesse av å formidle hvilke signaler hennes anmeldelse, og hennes påfølgende opptreden på Dagsnytt 18, sender til de svært mange av oss som identifiserer oss med Sana.

For det første må jeg si at det er skuffende hvor lite forståelse Imeland gir uttrykk for når det gjelder unge muslimske jenters liv. Det er dessuten uheldig at hun på Dagsnytt 18 sammenlignet de forskjellige karakterene og sesongene i serien på en måte som ikke anerkjente deres forskjeller – snarere det motsatte.

Som praktiserende muslim vet jeg hvor mye teologien har å si for hvordan jeg velger å leve livet mitt.

På Dagsnytt 18 sier hun ordrett at Skam er en serie om sex – men slik konseptet er lagt opp, er dette en serie som følger rollefigurenes hverdag, både i og utenfor sosiale medier.

Sex blir således bare én del av rollefigurenes liv: Enten velger de å ha det, eller så velger de ikke å ha det.

 

Hvor stort må opprøret være?

Når Sanas utfordringer i serien blir omtalt som noe “tynt og uproblematisk”, forteller det unge muslimer at deres utfordringer og opprør ikke er store nok før de innfrir gitte forventninger.

Dette til tross for at disse forventningene kan stride med deres autentiske jeg. Deres annerledeshet er med andre ord ikke spennende eller “nok”, spesielt sammenlignet med utfordringene til de andre rollefigurene uten muslimsk bakgrunn.

 

 

På Dagsnytt 18 omtaler Imeland samtalene mellom Sana og moren om reglene i islam som “kjedelige”. Tilsynelatende levde de derfor heller ikke opp til den høye kvaliteten på de tidligere sesongene.

 

Forelska i «feil» fyr

Det er veldig synd at Imeland tilsynelatende glemmer et helt vesentlig poeng, nemlig at livet til en rollefigur som Sana i mange tilfeller medbringer utfordringer og problemstillinger av en annen karakter og et annet omfang.

Akkurat som tilfellet er for Sana, er det mye jeg kan gjøre, men som jeg bare velger bort.

Et klart eksempel på dette er når Sana faller for en ikke-muslimsk gutt. For mange utenforstående kan dette virke som en bagatell og lite dramatisk, men for mange muslimske jenter ligger det en iboende konflikt her, og det er skam knyttet til slike problemstillinger.

 

Viktig prat mellom mor og datter

En gjengs tolkning av islam sier nemlig at en muslimsk kvinne ikke kan være med en ikke-muslimsk mann. Derfor er det ikke unormalt at mor og datter har en kontinuerlig dialog vedrørende problemstillingen i lys av den islamske teologien. Spesielt når islam utgjør en vesentlig del av identiteten og verdigrunnlaget til jenter som Sana.

 

Dialogen mellom mor og datter er også viktig fordi den gjenspeiler den indre dialogen flere muslimer har med seg selv, men også den dialogen de har med andre muslimer.

 

Dialog er viktig i verdikonflikt

Som praktiserende muslim vet jeg hvor mye teologien har å si for hvordan jeg velger å leve livet mitt. Dersom jeg står i en verdikonflikt, er det nemlig dialogen som hjelper meg å finne en løsning som jeg kan stå ved.

Akkurat som tilfellet er for Sana, er det mye jeg kan gjøre, men som jeg bare velger bort. Følgelig har jeg møtt mennesker som har syntes synd på meg, og som til og med har oppfattet meg som kjedelig.

Det er mye viktigere å ha en Sana som er tro mot seg selv.

Dette gir en bismak av å bli underminert ved at jeg pådyttes et fasitsvar på hvordan det forventes at ting skal gjøres og føles for at det skal være rett.

 

Karakter med integritet

Kanskje VGs anmelder hadde skrevet anmeldelsen på en annen måte dersom hun hadde stilt seg selv følgende spørsmål: Hadde Sana vært tro mot seg selv dersom hun hadde innfridd forventningene om å “kaste” hijaben, debutere seksuelt eller vanære profeten Muhammed?

I mine øyne er det mye viktigere å ha en Sana som er tro mot seg selv, enn at hun blir en tom karakter som kun lever etter andres forventninger og ønsker.

 

Aftenposten gjør en bedre jobb

Nettopp derfor var det forfriskende å lese Aftenpostens siste anmeldelse av Skam. Den anmeldelsen bar ikke preg av å være skrevet med etnosentriske briller. Tvert imot får man inntrykk av at anmelderen anerkjenner rollefigurenes respektive utfordringer, uten å underminere den enkelte rollefigurens utfordring sammenlignet med andre rollefigurers utfordringer.

Jeg vil takke Julie Andem for å ha introdusert Norge for mange unge muslimers innerste tanker og følelser.

Rollefigurene behandles her som enkeltindivider som både blir sett og hørt i et større fellesskap. Slike anmeldelser opplever jeg som mer konstruktive i mangfoldets navn.

 

Alt annet enn feigt

Avslutningsvis vil jeg takke Julie Andem for å ha introdusert Norge for mange unge muslimers innerste tanker og følelser om alt fra religion, vennskap og kjærlighet, til rasisme og det å være annerledes.

Det er ikke feigt å avstå fra det VG hadde forventet av en modig Sana. Tvert imot er det heftig modig av Sana å være annerledes i dagens Norge.