Norske sjøfolk kan bli historie

Alle har et søskenbarn på Gjøvik, heter det. Jeg vil påstå at «alle» har en i slekta som har søkt hyre på et skip også. En bestefar som var stuert eller en onkel som var matros. I mange år har sjøen vært et naturlig arbeidssted for norske kvinner og menn som ville oppleve verden og videreføre og bygge opp en kompetanse Norge har blitt verdenskjent for. Lovligjøring av sosial dumping gjør at dette nå går mot slutten. Kompetanse vi kunne trengt når oljen tar slutt, forsvinner.

Det er trist å se at dette gode regelverket slutter i strandsonen.

Sjøfartsorganisasjonene har i mange år kjempet for å almenngjøre tariffer på norsk sokkel. Enkelt forklart betyr dette at alle som jobber i norsk farvann skal ha norsk lønn. Det er en kamp man ikke burde kjempet i det hele tatt. Det skal være lik lønn for likt arbeid i Norge, og dette burde ikke være et unntak. Om man jobber i en matbutikk, på en fabrikk eller som telefonselger på land, er lønnen den samme om du er fra Norge eller Polen. Det er trist å se at dette gode regelverket slutter i strandsonen.

Både den sittende og den forrige regjeringen har avstått fra å sette denne saken på dagsorden, gjemt bak et slør av skumle ord som «særegen proteksjonisme» og «internasjonalt konkurransedyktig arbeidsmarked». Begge er vendinger sittende næringsminister Monica Mæland (bildet) har valgt når hun svarer på spørsmål om temaet. Begge er også argumenter som er motstridende med den virkeligheten man møter.

Når det gjelder argumentasjonen om at dette ville vært en særegen proteksjonistisk ordning, er dette et rent falsum. Flere av sokkelstatene der norske rederier opererer, har beskyttelsesordninger. Brasil har krav om at 2/3 av besetningen må være lokale. Australia har ingen krav om nasjonalitet til besetning, men der er tariffen almenngjort og alle som jobber der skal motta fastsatt australsk tariff. Til og med land som Kongo og Angola, land vi forøvrig ikke burde sammenligne oss med hva gjelder arbeideres rettigheter, har strenge krav til lokale arbeidere på alle skip som opererer i deres farvann. Konklusjonen er enkel; det vil ikke være en norsk særordning. Det er derimot naturlig å beskytte den erfaringsbaserte kompetansen det har tatt så lang tid å bygge opp.

Man redder egentlig den norske reder.

Argumentet om at norske sjøfolk må være konkurransedyktige internasjonalt, er vanskeligere å tilbakevise. Det er et faktum at sjøfarten i stor grad er internasjonal, og på de syv hav finnes det få regler om arbeidskraft og sosial dumping. Det er likevel et dårlig argument i denne debatten. Norske sjøfolk vil aldri konkurrere på pris med arbeidere fra lavkostland. Norske sjøfolk kan bare konkurrere på kompetanse. Det er en grunn til at mange store rederier, norske og utenlandske, benytter norske sjøoffiserer. Det er ikke på grunn av lønninger, men fordi norske sjøfolk er blitt gode gjennom årelang erfaring. En almenngjøring av tariff vil sørge for en trygg havn for videre kompetansebygging i Norge. Slik blir sjøfolkene internasjonalt konkurransedyktige.

Regjeringen har nå vedtatt å styrke nettolønnsordningen for norske sjøfolk. Dette er et godt tiltak, men det er for lite for sent. Det blir som den lille gutten med fingeren i diken, før eller senere brister det. Når man i tillegg kan lese at regjeringen stolt proklamerer at de skal redde arbeidsplasser på sjøen ved å åpne for at Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) skal få innpass på norsk sokkel, faller alt i grus. Et NIS-registrert skip har i gjennomsnitt 13 prosent nordmenn ombord. Da blir det for dumt å si at man redder norske sjøfolk gjennom et slikt vedtak. Man redder egentlig den norske reder.

Det er greit å kjempe for de også, men da må man ihvertfall være ærlig om intensjonen. Forslaget som er presentert er riktignok bare en oppmykning sammenlignet med dagens regelverk, men det er starten på slutten. Når man i bakhodet har tallene fra det maritime strategiutvalget regjeringen oppnevnte, der det kom frem at en fjerdedel av norske redere ønsker å kvitte seg med «dyr» norsk arbeidskraft og erstatte det med arbeidere fra lavkostland, er det vanskelig å være udelt positiv til regjeringens forslag om å redde de norske sjøfolkene. Til opplysning kom disse tallene frem før den pågående krisen, det er tvilsomt at de har blitt lavere nå.

Alt sjøfolk ber om er å få de grunnleggende rettighetene de burde hatt for lenge siden.

Det er mange tusen som jobber på sjøen. Om man legger tall fra Maritimt forum til grunn, er det over 100.000 mennesker som direkte eller indirekte jobber med sjøfart i Norge. Dette er mange arbeidsplasser som står i fare, eller mange potensielle Nav-klienter, om du vil. Det kan bli en samfunnsøkonomisk kostnad vi ikke har sett maken til i dette landet om en stor andel av disse mister jobben. Det er ikke slik at det nødvendigvis nytter med omskolering heller, da kompetansen man har opparbeidet seg på havet ikke er lett overførbart til landyrker. Det er lite sannsynlig at en 55 år gammel matros med 40 års erfaring fra havet lett kan finne seg en jobb som passer om arbeidsplassen forsvinner.

En av de viktigste innovasjonsdriverne i dette landet er den maritime klyngevirksomheten vår. Dette skaper ringvirkninger som ikke bare begrenser seg til Sunnmøre eller Hordaland, men til hele verden. Miljøvennlig renselsteknologi, avanserte posisjoneringssystemer og gode sikkerhetsløsninger, har alt sitt utspring i behov som har blitt drevet frem av norsk sjøfart med tilhørende virksomhet. Når man i tillegg ser at de norske standarder innenfor miljø, sikkerhet og arbeidsliv blir eksportert til resten av verden, nettopp fordi Norge er et foregangsland i skipsfarten og industri knyttet opp mot dette, kan vi klappe oss stolt på brystet. Det er ikke bare Ole Gunnar Solskjær, fredsprisen og ostehøvelen vi er kjent for der ute. Det er den norske skipsfart og sjømannsstand.

Det er derfor vi må almenngjøre tariffen på norsk sokkel, slik at vi kan opprettholde ikke bare en av de viktigste tradisjonene, men også grunnsteinen til en av de viktigste verdiskapende næringene vi har. Alt sjøfolk ber om er å få de grunnleggende rettighetene de burde hatt for lenge siden.

(Denne teksten stod først i maritime.no)