Skal barna betale for eldrebølgen?

Har «eldrebølgen» blitt et politisk skjold? For selv om tallene fra SSB viser at det ikke blir færre barn, vil regjeringen flytte milliarder fra barn og unge til eldreomsorg.

Det er et merkelig paradoks: Den generasjonen som vokser opp i dag – i en tid med pressede barnehager, krisepreget lærerrekruttering, boligkrise og økende psykisk uhelse – skal ta regningen til tross for årtier med politiske valg som har gjort de eldres økonomiske situasjon historisk god.

Kanskje er det for lett å prioritere bort barn og unge.

Dagens eldre er en generasjon som har vært med på en økonomisk opptur uten sidestykke: lav boligprisinngang, gunstige skattereformer, voksende formuer og et arbeidsmarked som gjorde det mulig å spare. Barn og unge uten tilgang til familieformuer har ingen utsikter til en tilsvarende reise.

I stedet kan «vellykket» ungdom glede seg over å klatre til europatoppen i gjeldsbyrde. Hvis de da klarer å komme inn i boligmarkedet. Hvordan det skal gå med de ikke «like vellykkede», er det knapt noen som gjør seg tanker om. I byen har de ingen framtid.

Kanskje er det for lett å prioritere bort barn og unge. I Oslo har flertallet befolkningen foretatt et valg. I denne byen er det viktigere å trappe ned eiendomsskatten, og de som tjener mest på prioriteringene er forbilledlig ærlige om sin motivasjon.

Det er nettopp denne generasjonen som etter hvert skal inn i voksenlivet, som skal bære arbeidslivet, økonomien og velferden videre, som nå får beskjed om at de må klare seg med mindre.

Barn og unge er i denne byen en fleksibel budsjettpost, hvor det ikke er plass til ideer om hvordan investering i forebygging kan redusere lidelse for mange og hindre større utgifter for samfunnet over tid.

Når statssekretæren sier at «kommunene må tilpasse seg den befolkningen de har», er det verdt å spørre: Må ikke da i så fall alle tilpasse seg? Hvorfor tas det ikke grep overfor de store, voksende formuene? Skal vi også tilpasse oss de fortsatt økende forskjellene? Har vi fortsatt råd til skattemessig subsidiering av formuer?

At oppvekstsektoren allerede er presset, er gammelt nytt. Hvis man nå i tillegg flytter 12 milliarder kroner ut av barnehager og skoler, så er det ingen vei utenom: Det betyr større barnegrupper, flere brudd på lærernormen og en skole- og barnehagesektor som sakte, men sikkert tappes for kraft, og vi vet at de svakeste elevene rammes hardest.

Hvorfor snakker vi ikke om at formuesveksten de siste tiårene i hovedsak har havnet hos middelaldrende og eldre husholdninger?

Og det er nettopp denne generasjonen som etter hvert skal inn i voksenlivet, som skal bære arbeidslivet, økonomien og velferden videre, som nå får beskjed om at de må klare seg med mindre. Mindre ressurser, mindre støtte, mindre tilstedeværelse fra voksne, mindre tid til å fange opp psykisk uhelse, fravær og utenforskap.

Selvsagt skal man snakke om eldrebølgen, og selvsagt må den håndteres på ansvarlig vis. Ingen bestrider behovet for en robust eldreomsorg. Men det er litt rart at diskusjonen stopper der.

Hvorfor snakker vi ikke om at formuesveksten de siste tiårene i hovedsak har havnet hos middelaldrende og eldre husholdninger – mens barn og unge skal inn i voksenlivet med rekorddyre boliger, høyere gjeld enn noen gang og et arbeidsliv som trolig blir mer usikkert?