Er skatt eller velferdsstaten viktigst for utjevning?

Er det skattesystemet eller de økonomiske overføringene i velferdsstaten som er viktigst for å bidra til en likere fordeling av inntekt? Dette tilsynelatende enkle spørsmålet er vanskeligere å svare på enn man først skulle tro, og svaret avhenger i stor grad av hvilken metode man bruker.

En måte å besvare spørsmålet på, er å ta utgangspunkt i et tankeeksperiment, der man først beholder dagens skattesystem, men fjerner alle inntektsoverføringer og så ser hvor ulikt inntekten da blir fordelt. Deretter ser man på hvor likt inntektene ville blitt fordelt dersom man beholder velferdsstaten, men ikke har skatt, for eksempel hvis man finansierer alt fra oljefondet.

Svaret er at ulikheten ville vært større i et Norge uten velferdsstat enn et Norge uten skatt, målt med Gini-koeffisienten. Det er en grunn til å mene at velferdsstaten er viktigst. Dette tankeeksperimentet er ikke uproblematisk, fordi skattesystemet og overføringene interagerer, og fordi overføringene selvfølgelig må finansieres av skatt.

Hannah Gitmark i Agenda skriver i Aftenposten 3. mars at det er skatt som er viktigst for å redusere ulikhet. Hun viser til forskning fra SSB, som kommer til denne konklusjonen. Denne konklusjonen er basert på en såkalt dekomponering av Gini-koeffisienten. Det er en mer sofistikert metode enn tankeeksperimentet over, men den er ikke uten svakheter. Siden 1980-tallet har det vært kjent i forskningslitteraturen at dekomponering av Gini-koeffisienten gir paradoksale svar.

En måte å illustrere problemet med dekomponering på, er å tenke seg at man plutselig ga 100 000 kroner ekstra i året til alle innbyggere i Norge. Ulikheten målt med Gini-koeffisienten ville da falt mye. Likevel ville en dekomponering vist at det tiltaket ikke har noen betydning, for det i en dekomponering kun er inntekter som er skjevt fordelt som registreres som enten positive eller negative for ulikheten.

Denne innvendingen er spesielt relevant for Norge. Vi har en stor, universell velferdsstat. Hvis vi deler hele befolkningen i ti like deler, rangert etter inntekt (såkalt inntektsdesiler) så ser vi at alle deler av inntektsfordelingen i snitt får omtrent like mye i økonomiske overføringer, rundt 100 000 kr per husholdning. De som har en inntekt som er litt under middels (andre til femte inntektsdesil) får litt mer, men ellers er det lite variasjon. Derfor fremstår velferdsstaten som lite viktig i en dekomponering av ulikheten.

Det er bred politisk enighet i Norge om en sjenerøs og universell velferdsstat.

Man kan se for seg en alternativ velferdsstat, som både er mindre sjenerøs og behovsprøvd, for eksempel en velferdsstat der alle med under middels inntekt i snitt får halvparten av det de får i dag i overføringer, mens de over middels ikke får noe. Da ville ulikheten gått opp. Samtidig ville en dekomponering av ulikheten plutselig gått fra å vise at velferdsstaten har lite å si for å bekjempe ulikhet, til at den har mye å si, nettopp fordi den nå fordeler inntekt skjevt i favør av de med minst annen inntekt.

Det er bred politisk enighet i Norge om en sjenerøs og universell velferdsstat. Agenda har vært svært opptatt av å forsvare denne modellen, med kraftig kritikk mot selv beskjedne innslag av behovsprøving, som redusert barnehagebetaling for lavinntektsgrupper. Nå fremmer derimot Gitmark en analyse av hva som betyr noe for å bekjempe ulikhet, som underspiller betydningen av våre universelle velferdsordninger. Det er overraskende.

Det kan innvendes at diskusjonen om hva som er viktigst av skatt og overføringer, kun er av akademisk interesse. Det er ingen som foreslår å fjerne all skatt, alle overføringer eller å legge om hele velferdsstaten i kraftig behovsprøvd retning. Vel så viktig er det at økonomiske overføringer selvsagt krever skatt for å finansieres, slik at det gir lite mening å se på de hver for seg.

Forståelsen av hva som betyr mest for å redusere ulikhet påvirker hvilke tiltak man foreslår

Grunnen til at denne diskusjonen likevel er relevant, er at forståelsen av hva som betyr mest for å redusere ulikhet påvirker hvilke tiltak man foreslår, og det kan påvirke hvordan skattesystemet og velferdsstaten utformes i fremtiden. Den borgerlige Borten-regjeringen innførte Folketrygden, basert på universelle rettigheter og finansiert med brede skatter som trygdeavgift og arbeidsgiveravgift. Senere regjeringer fra alle deler av det politiske spekteret har bygd videre på dette systemet, som har gjort det til politisk felleseie i Norge.

Den politiske debatten har handlet om hvordan vi kan sikre systemet for fremtiden. Det har man gjort gjennom reformer av selve ytelsene, som pensjonsreformen, men også ved å sørge for at finansieringen av velferdsstaten er mest mulig økonomisk effektiv. Skattereformen av 1992, innført av Arbeiderpartiet, er det viktigste eksempelet på det. Den gjorde skattegrunnlaget bredere og reduserte marginalskatten, særlig for de med høyest inntekt. Det er helt riktig oppskrift hvis man er opptatt av økonomisk effektivitet, og mener at den viktigste rollen til skattesystemet er å ha en mest mulig fornuftig finansiering av velferdsstaten.

Hvis man derimot ønsker mest mulig omfordeling gjennom skattesystemet, og mener at velferdsstaten betyr mindre for økonomisk likhet, vil man ønske seg en motsatt utvikling. Selv om de ti prosent rikeste allerede betaler 40 prosent av all skatt, vil man mene at det viktigste er å øke skatten deres. At det gir et ineffektivt skattesystem, og at denne typen smale skatter gir begrenset med inntekter til å finansiere velferdsstaten, blir mindre viktig. Hvis man ser på skatteforslagene fra venstresiden, bærer de nå tydelig preg av en slik tankegang. Det bør bekymre alle som mener at den norske velferdsmodellen, som har kombinert verdens laveste ulikhet med høy verdiskapning og økonomisk bærekraft, er en suksess som det er verdt å bevare.