Skolevalget som deler oss

Vi liker å tro at skolen er blant de viktigste likhetsfremmende institusjonene i samfunnet. En plass hvor elever møtes på tvers av sin bakgrunn, og hvor innsats avgjør fremtidig situasjon. Bak denne solskinnsfortellingen finner vi imidlertid en virkelighet som det snakkes mindre om: Nemlig hvordan dagens karakterbaserte skolevalgsystem er med på å reprodusere holdninger og fordommer.

 

Funn fra fersk forskning

Funn fra min Ph.D-avhandling gir en ubehagelig innsikt i hvordan elever på videregående skoler reflekterer over sosiale forskjeller. Studien tar for seg såkalte toppskoler i Norges største byer: Dette er steder hvor de fleste elevene har de høyeste karaktergjennomsnittene.

Elevene trekker grenser. De snakker om «oss» og «dem» på måter som speiler større sosiale forskjeller i samfunnet.

Her finner vi imidlertid ikke bare store ambisjoner og høye prestasjoner, men også tydelige forestillinger om hvem som hører til hvor.

Det mest slående funnet er hvordan elevene bidrar med å opprettholde og reprodusere forestillinger om sine medelever på andre skoler.

 

Drar grenser mellom «oss» og «dem»

Elevene trekker grenser. De snakker om «oss» og «dem» på måter som speiler større sosiale forskjeller i samfunnet.

For det første tar mange avstand fra det de omtaler som «sosseskoler». Dette er skoler de forbinder med statusjag, penger, festing og et ønske om å fremstå som vellykket. Elevene beskriver disse miljøene som overfladiske og konforme. Dette er plasser hvor det å «passe inn» handler om å ha riktig stil og riktige interesser. Når dette kritiseres, understrekes det at de er mer «ekte», mer faglig orienterte, mindre opptatt av status.

Likevel er det i møte med skoler som har de laveste karaktersnittene at de tydeligste, og ikke minst, problematiske grensene oppstår.

Et annet funn, er at elevene også distanserer seg fra skoler som i praksis ligner svært mye på deres egen skole. Andre høytpresterende skoler omtales nemlig som «for nerdete», «for alternative» eller preget av for høyt karakterpress. Mens «sossene» er for opptatt av penger og festing, er disse skolene for sære og ensidige.

Hva forteller dette oss? En forestilling om at ens egen skole har den perfekte balanse og er den kulturelle «gylne middelvei».

Når valgalternativene er mange, og konkurransen er høy, blir det viktig å legitimere personlige valg. Å trekke grenser mot andre er en måte å bekrefte for seg selv at man har gjort det riktige valget. Dette er menneskelig og ikke problematisk i seg selv.

 

Skoler med lavt snitt får hardest medfart

Likevel er det i møte med skoler som har de laveste karaktersnittene at de tydeligste, og ikke minst, problematiske grensene oppstår.

Her blir språkbruken umiddelbart skarpere og krassere. Skoler med lave inntakssnitt omtales ofte som steder hvor elever ikke er motiverte: elevene der er skoletrøtte og mangler ambisjoner. Viktigst av alt tilknyttes de også rus, bråk og dårlige holdninger. De fleste av disse forestillingene bygger på rykter de har blitt gjenfortalt av familie eller venner.

Resultatet er et skolesystem hvor ulikhet ikke bare eksisterer, men også legitimeres.

Slike beskrivelser handler om mer enn bare sosiale og kulturelle preferanser. De innebærer rangering av mennesker.

Når elever snakker om andre som mindre ambisiøse eller som en belastning for læringsmiljøet, skaper de et bilde av seg selv som det motsatte: motiverte, seriøse og verdige plassene de har fått. Karakterforskjeller blir dermed ikke bare tolket som ulikhet i innsats, men blir også ilagt moral og verdi.

Nå treffer plutselig forskningen en litt ubehagelig nerve.

 

Et system som tilrettelegger for slike forestillinger

Dette handler plutselig ikke lenger bare om ungdommers forestillinger. Det handler også om et system som tilrettelegger for denne typen tenkning. Når karakterer bestemmer skolevalg, og skoler får rykte som «gode» eller «dårlige», skapes det ikke bare faglige skiller, men også sosiale og kulturelle.

Elever med høye karakterer samles på enkelte skoler, gjerne sammen med andre med lik bakgrunn som seg selv. Andre havner på skoler med lavere snitt og større variasjon i elevmassen. Over tid forsterker dette forskjeller, ikke bare med tanke på skoleprestasjoner, men også i hvordan elevene ser på hverandre.

Resultatet er et skolesystem hvor ulikhet ikke bare eksisterer, men også legitimeres.

Forskjeller blir noe man forsvarer og til slutt tar for gitt.

Dette utfordrer ideen om fellesskolen. Tanken om at skolen skal være en møteplass på tvers av sosiale skiller, hvor elever lærer å forstå hverandre.

Hva skjer med dette idealet når elever i praksis sorteres etter karakterer, og forteller om hverandre som fundamentalt forskjellige?

Når ungdom lærer tidlig hvem som er «flinke» og «mindre flinke», hvem som hører til «på toppen» og «nederst», vil dette kunne påvirke deres samfunnssyn. Forskjeller blir noe man forsvarer og til slutt tar for gitt. De ender opp med å oppleves som naturlige.

Inndelinger i «Oss og dem» oppstår ikke i et tomrom. De skapes i samspillet mellom strukturer og mennesker: mellom systemet vi har bygget på den ene siden, og på den andre siden, gjennom måtene vi forstår hverandre på.

Dersom vi ønsker en skole som faktisk fremmer likhet, må vi derfor tørre å stille spørsmål ved de rådende ulikhetsfremmende mekanismene.

Akkurat nå tyder det meste på at den karakterbaserte skolevalgsordningen bidrar med å forsterke ulikhet.